• Betraktninger,  Hverdagsliv,  Rett fra hjertet,  Speakers corner

    Til ettertanke….

     

    I dag bisettes Ari Behn fra Oslo Domkirke etter å ha tatt sitt eget liv 1. juledag.

     

    Den 19. desember skrev jeg en julehilsen til mine kolleger på jobb, noe jeg gjør hvert år.

    Jeg leste denne hilsen om igjen i går etter at en kollega hadde sendt meg en svarmelding på hilsenen.

    Jeg velger å legge denne ut her da jeg synes at den kanskje ble veldig aktuell nettopp i disse dager.

    Så vil jeg ønske alle et riktig godt nytt år, la det bli året der vi alle blir flinkere til å se hverandre, ta vare på hverandre og sette pris på at annerledes er bra og at alle mennesker er live mye verdt.

    _________________

    Hei og god torsdag.

    I dag er det 19. desember og plutselig, like brått som i fjor skal julen ringes inn om noen få dager.

    Følelsene vi sitter med i forbindelse med julen er forskjellige som natt og dag.

    Noen stresser, spinner rundt i ring og aner ikke opp eller ned, mens andre har hele roen, nyter hver dag i desember og tenker at jaggu, dette er verdens fineste tid.

    Jeg er jo soleklart av den sorten som nyter hver dag i desember.

    Tenker på hvor heldig jeg er som har så mange fine minner bundet opp mot julen, tradisjonene og den gleden av å være voksen nok til å forstå alt dette, samtidig som jeg uendelig takknemlig over å barnlig nok til å fortsatt ha de skyhøye forventningene og sommerfuglene i magen når jeg tenker på lukten av pinnekjøtt i grytene til mamma, juletreet og den helt spesielle følelsen det faktisk er å komme inn i «vindfangen» på Bygnes på julaften. Den lukten tror jeg aldri vil nå huset mitt i Liå.

    Så har det seg jo slik at det også er veldig store kontraster som kommer opp i denne tiden, og det er derfor jeg synes det er så ekstra viktig å faktisk tenke på hvor heldige de fleste av oss er.

    Jo større vi blir, jo mer forsvinner det bilde vi hadde som små av at verden bare var trygg og god, at alle hadde familier som var gla i hverandre og at ingen i verden ville hverandre urett.

    Nå er det ikke til å unngå å legge merke til annonser på finn hvor folk spør om hjelp i julen, om fedre som dreper sine barn og mødre som tar meg seg flokken sin i drukningsdøden. Om Trump som har sett det som en av sine viktige oppgaver å offentlig mobbe en ung jente som prøver å åpne øynene på de voksne som råder over utviklingen av denne planeten. Om privilegerte nordmenn som går inn i andre religioners hellige hus for å spre frykt, fiendskap. Politikere som må vurdere forbud mot homoterapi og barn som blir kalt «Cubus-barn» for det ikke har jakker til 10 000 kroner.

    Midt oppi dette kaoset så har vi også kontrasten, sivile som stopper terrorangrep med sine bare hender, brannslukningsapparat og som risikerer livet sitt for å «redde» menneskeheten. Bilde på at det fortsatt er godhet blant oss. Greta Thunberg som står for det hun tror på og fortsetter å kjempe for sin sak tross motstanden hun møter fra enkelte. Man trenger ikke være enig i alt alle sier, men alles mening skal få rom, bli respektert.

    Vi er så opptatt av oss selv i dag, og opptatt av alt det vonde som skjer at jeg tror vi noen ganger bare glemmer å løfte blikket. Se hverandre. Høre hvordan det går. Vi må bli flinkere til det!

    For når verden går gjennom sine kriser, mennesker går gjennom sine utfordringer og ting kan kjennes vanskelig ut kan et enkelt «Hei. Hvordan går det egentlig?» være det som betyr noe, og plutselig så har livet gitt ny mening for noen som føler seg fortapt.

    Det er skremmende hvor mange i Karmøy som sliter. Jeg har selv fått kjenne på flere selvmord i nære relasjoner, venninner som har mistet sine kjære, gamle klassekamerater som fant livet for tungt, og ikke minst den bølgen av unge som brått avsluttet livet sitt i fjor.

    Vi har det så godt, men likevel så vondt.

    Moralen i dette er vel at penger kan ikke kjøpe lykke, man trenger gode stabile nettverk og gode rollemodeller for å ha forutsetninger for å klare seg i livet. Man trenger grenser og rutiner, og om du tenker at du er en streng forelder så tenker jeg at du gjør barna dine en tjeneste. De vil takke deg for det en gang senere.

    En venninne av meg skrev i dag at hun var litt oppgitt over julen, at det bare var stress. Unger som bare ville ha iphoner og dyre klær. Sønnen som bare ville ha leker av dyreste slag.

    Ingen som ble fornøyde uansett.

    Kjente jeg ble litt satt ut, min tilnærming til jul er jo så annerledes.

    Vi som folkeslag fortsetter en trend som har tatt litt av de siste årene, vi kjøper og kjøper.

    Vi må jo lære barna våre gode verdier, og ikke minst verdien av penger.

    Jeg har vært heldig opp gjennom, jeg har aldri manglet noe, men jeg har faktisk alltid også måttet jobbe for å lære meg verdien av penger.

    Jeg fortalte venninnen min om mitt beste juleminne i forhold til presang.

    Jeg hadde ønsket meg en rosa Barbie campingbil fra lekebutikken på Oasen i flere år. Hver gang vi var der dro jeg mamma og pappa inn på butikken for å vise den. Når de gikk rundt og handlet satt jeg der inne, på gulvet foran den bilen. Julaften etter julaften passerte uten at den lå under juletreet. Den kostet 750,- (veldig mye penger for 29 år siden) men jeg sluttet aldri å ønske den. Så plutselig en julaften lå det en stor eske under treet og i den lå Barbie bilen – verdens beste julepresang. Samme år fikk jeg også Barbie dukken med verdens lengste hår.. som mamma hadde forberedt meg på var utsolgt. Tenkt det, 29 år senere så husker jeg hver følelse dette gav, og at 1. juledag lekte jeg fra jeg sto opp til jeg måtte legge meg.

    Misforstå meg rett, jeg kjøper også gaver, fine gaver, til alle de jeg er gla i og til litt flere.

    For jeg tenker at oppi alt dette mange av oss er så privilegerte å ha foran oss, så tenker jeg det er viktig å støtte Kirkens Bymisjon slik at flere kan få spise gode mettende måltider, Frelsesarmeen sin gryte går jeg aldri forbi om det er 5 eller 100 kroner jeg har tilgjengelig der og da.

    For uansett så kan lite for deg bety mye for noen andre.

    Hvis man ikke gir gaver i form av penger, hva med å gi gaver i form av tid.

    TID… det er det viktigste vi har nesten og hvordan vi forvalter tiden vår er uendelig viktig for de rundt oss. Plutselig en dag så er det ikke mer tid igjen. Man har ikke mulighet til å ta igjen det tapte, men glipp av hverandre fordi mobilene våre stjal tiden vår, Farmen og Netflix ruller og går i alle rom og vi lukker dørene for hverandre.

    Flere av våre gode kollegaer skal i år gå gjennom sin første jul uten noen av sine nærmeste.

    Sanden i deres timeglass rant ut.

    Selv om alle høytider er spesielle etter man har mistet noen man er gla i er det noe spesielt med den første jula, den første påsken, bursdagen.. ja, alle disse merkedagene.

    Jeg vil oppfordre alle som kjenner noen som har mistet en eller flere av sine nærmeste i dette siste året om å tenke en ekstra tanke om at julen likevel skal kjennes fin ut og at de gode minnene man har gjemt i hjertet minnes i denne tiden.

    At man ønsker hverandre, oppriktig, en fin høytid. At man verdsetter hverandre og gir uttrykk for at man setter pris på hverandre.

    For å oppleve endring og for at generasjonene etter oss skal ha det godt må vi være gode forbilder.

    Jeg ønsker å være et godt forbilde, et raust og godt menneske. Jeg ønsker å være en som har tid, som kan legge bort telefonen, som kan sitte stille, som kan lytte og som helt uten videre kan si til de jeg har rundt meg at jeg er gla i deg.

    Jeg fortalte pappa hver dag at jeg var gla i han, det var faktisk det siste vi sa til hverandre.

    10 juler etterpå så er jeg så takknemlig for at det ble våre siste ord. Da han brått ikke var her lenger visste jeg at det var de ordene han tok med seg.

     

    Avslutningsvis vil jeg bare ønske dere alle en god jul.

    Jeg håper at 2020 bringer dere dit dere ønsker, og at dere bruker julen på å lage mange gode minner sammen med de dere er gla i, familie, venner, tanter og onkler, katter og hunder.

     

    Varmeste julehilsen

    Siv

     

    Selmas sang – Eva Weel Skram

    Lengta du vekk frå det store og tomme og grå
    Vegen er lang men eg veit at du orka å gå
    Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar

     

    I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var

     

    Fly som ein fugl
    Lag deg ein veg
    Så du kan komme heim til meg
    Du kan gå mange mil
    Men kor høyrer du til
    Kor høyrer du til

     

    Regndråper faller og faller tar fargene bort
    Du er uendelig liten men håpet er stort
    Eg høyrer til deg og sånn vil det alltid bli
    Eg drøymer at snart er du her og legg handa di trygt i mi

    Så fly som ein fugl
    Lag deg ein veg
    Så du kan komme heim til meg
    Høyr på min sang
    Snart er du varm
    Du kan få sovne i min favn
    Du kan gå mange mil
    Om du veit ka du vil
    Kor høyrer du til

     

    Så fly som ein fugl
    Lag deg ein veg
    Så du kan komme heim til meg
    Og høyr på min sang
    Snart er du varm
    Du kan få sovne i min favn
    Du kan gå mange mil
    Om du veit ka du vil
    Men kor høyrer du til