Breathe – Exhale….
Det er jo litt i tiden å se innover, meditere og praktisere yoga. Selv om jeg så fint skrev i forrige innlegg om at vi kanskje ikke burde streve så mye for å nå alle nyttårsforsettene våre så er det noen få ting jeg har bestemt meg for å bli flinkere til i år likevel.
Vi har hatt noen heftige år med husbygging og travle jobber. Vi bodde mesteparten av vinter 2017 og første del av 2018 hos mamma mens vi hadde fantastiske folk hos oss om forvandelt vårt klassike 50-talls hus til et flunkende nytt design / funkis hus. En prosess som har tatt årevis med både planlegging og søknader, klager og godkjenninger.
Men det er ikke det jeg skal fortelle om nå, det får bli en annen gang. Likevel er det verdt å ta med i dette innlegget da det har ført til at både jeg og Tommy (mannen min) ikke har hatt så mye tid til å gjøre de tingene som vi kanskje har hatt lyst til, og ikke minst hadde hatt veldig godt av oppi alt det andre. Vi har begge travle jobber, og selv om vi ikke har barn så kan hverdagen jammen meg vær hektisk likevel.
Det første som har en tendens til å ryke da er trening, og den treningen røyk så til gangs for oss begge.
Jeg har ikke trent skikkelig på mange mange år, noe som er litt rart egentlig ettersom jeg gikk idrettslinjen på gymnaset og jeg alltid har vært utrolig glad i all form for aktivitet. Jeg kunne trene timevis til dagen, både styrke og jogging, og selvfølgelig det som alltid har vært min idrett, svømming.
Det ble mindre og mindre trening da jeg flyttet til Englanad for å studere. Timene på treningsstudio og i svømmehallen, til og med edru på dansegulvet på alle byens utesteder, ble byttet ut med skolebenken, dataskjerm, skriving, fest og festival. En fantastisk tid som jeg ser tilbake på som noe av det beste jeg har gjort for meg selv. Ja, for det var i England jeg virkelig ble kjent med meg selv og det menneske jeg er.
Når jeg omsider kom hjem fra England begynte en virvelvind av livet å ta form. Pappa som plutselig døde, mamma som fikk kreft, det å være snill pike og ta byrde etter byrde samtidig som jeg følte jeg sto helt alene i en sorg som ingen forsto. Jeg var så nær pappa at når han døde så mistet jeg fotfestet, mistet en del av meg selv, av motivasjonen min og av alt egentlig.
Midt inne i stormen kom et anfall av panikk og så kom det noen til, og noen til. I en liten periode føltes det ut som jeg skulle drukne i meg selv, i livet og i følelsen av å ikke stå i bunn, jeg bare fløt rundt.
Heldigvis klarte jeg å kaste etter pusten, og det var i det kastet jeg virkelig oppdaget yoga og meditasjon, og hvor god effekt hele jeget kan ha av dette.
Jeg leste om yoga, og lånte utallige bøker om meditasjon. Jeg begynte å tenke over hvordan jeg puster og om hodet mitt noen ganger bare var helt tomt. Du skjønner, oftest var det ikke det. Det var press av tanker mot pannen, bakhodet og hele kronen. Det føltes litt ut som om det ikke var plass til luft.
Jeg merket litt etter litt at yoga og mindfullness virkelig noe for meg. En fortjent pust i bakken, et sted hvor den konstant dårlige samvittigheten for å ikke være god nok, for å ikke klare å bære mer, for å ikke strekke til, for å ikke komme meg fort nok ut av sorgen, for å sitte fast, et pust i bakken der jeg bare fikk være. Et sted for bare meg, og etter mange år i vakum kjentes et godt ut. For meg begynte min reise innover her, i pusten, den som du drar helt ned i magen og som gjør at den blåses ut som en ballong.
Så gikk årene og plutselig var jeg midt i husbygging og livet, hverdagen som bare fløy av sted. Uten tid til å tenke så mye innover, all fokus var utover.
Panikken hadde jo lagt seg for lengst….
Den kom ikke i det hverdagslige stresset, jobb, venner, fritid og hus. Den kom kun der i den korte perioden hvor all trygghet fra barndommen ble revet vekk, og livet viste sin mørke side. Den kom kun i den overveldende sorgen, og selv om den var skremmende så la også denne et grunnlag for et mye sterke jeg. En ny mentalitet reiste seg sakte men sikkert innvendig. Klarte jeg å bære all den sorgen, all den smerten og usikkerheten… Ja, da kunne jeg klare alt, og ved å alltid strekke meg lenger klarer jeg dette.
Så nå, når vi endelig har landet litt, når vi endelig føler oss hjemme igjen, da er det på tide her for å se innover.
For å komme i gang, komme i kontakt med pusten, har jeg meldt meg på 13 uker klassisk yoga. Ikke på noe stort senter, men i garasjen til en fantastisk dame som heter Solrun. Hun er en PT og yoga instruktør som nylig avsluttet sitt rolle som daglig leder for et treningssenter for så å bygge om garasjen sin til et perfekt studio hvor jeg når går på yoga.
Jeg har vært to mandager og jeg kjenner allerede hvor godt det er, både for meg og for musklene mine.
75 minutter med fokus på å komme i konakt med meg selv. Kjenne at jeg styrker kjernemusklaturen min, pusten min og ikke minst får utfordret bevegligheten min. Ja, jeg har så myk rygg at for meg så er vel den største utfordringen å stive av, låse litt i ribbeina for å få best mulig teknikk og for å kunne gå lenger i hver enkelt øvelse.
Jeg kjenner at kroppen har godt av det, den har jo fakisk blitt 36 år gammel og er langt i fra topptrent.
Og det er her vi kommer til målet mitt – jeg har satt meg som mål å ta mer vare på kroppen min, og det skal jeg gjøre ved å gjøre nettopp disse tingene som jeg vet at jeg liker.
Jeg vil bli sterkere og sunnere, for min egen del og fordi jeg savner å være sterk. Jeg savner å kjenne at musklene i magen er med å holde kroppen min opp, at armene mine har nok krefter til å ta i et tak og at ryggen min er så sterk at den ikke har noen problemer med å bære meg og mine utfordringer, men også byrdene til mine nærmeste.
Jeg vil ha en kropp som spiller på lag, både fysisk, men også psykisk. Jeg vil kjenne meg selv og hva som er med på å løfte meg, gjøre meg frisk og sterk.
Jeg setter ingen hårreisende mål, jeg skal ikke nå en vektklasse eller kunne stå opp ned i spagaten.
Det jeg skal, det er å se meg selv i speilet og vite at jeg endelig er i gang igjen, og så skal jeg bli ekstra glad hvis jeg ser at jeg kan holde det, at det blir en del av hverdagen min igjen, slik det en gang var, for lenge lenge siden.
Live long and prosper
Sivaa