• Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Nytt år – ja, bare et nytt år ….

    Screenshot: Google

    Nå er vi noen dager inn i det nye året. Det har for mange begynt med brask og bram.

    Trening, sunn mat, sukkerfri og sykdom.

    Akkurat nå sitter jeg her halvslakk med feber, vondt i hodet og vondt i ørene. Jeg hater, som de fleste, å være syk.

    Slik er det vel det ser ut litt over hele linjen akkurat for øyeblikket, meg inkludert.

    Føler meg ekkel og tiltaksløs, noe som vel egentlig er helt å forvente. Det å bli syk er jo også kroppen sin måte å si at det er på tide med en liten pause, sette ned tempo.

    Så er det jo akkurat det, vi har jo hatt ukesvis med å roe ned tempo… eller har vi det?

    For min del så synes jeg julen var over før jeg fikk satt meg ned. Det er litt rart, man går og venter på julen et helt år og før vi vet ordet av det så er det et år igjen til neste gang.

    Det er flott med jul, det er det ingen tvil om. Det har, og vil nok alltid forbli den fineste tiden jeg vet. Men.. at det er en tid for å roe helt ned og slappe av, det tror jeg ikke. Vi blir alle oppslukt av julen, av hvor mye vi skal kose oss, alt vi skal gjøre og alle vi skal besøke.

    Når første nyttårsdag kom var jeg så sliten at jeg følte meg helt tom i kroppen. I morgen var det alt jobb igjen. Hvor ble de 11 dagene med fri egentlig av. De ble til pinnekjøtt-middag, ribbe-middag, komler og så litt pinnekjøtt igjen og alt dette før vi stekte en hel kalkun og spiste 10kg med assorterte oster. Ja, for å ikke snakke om antall glass med rødvin og julebrus, mokkabønner og kremtopper.

    Blant all spisingen ble det også noen joggeturer, bare for å starte nyttårsforsettene litt før slik at det ikke blir så teit når 1. januar kommer og man skal hoppe etter Wirkola for å komme gjennom alle de nye målene man har satt seg før året 2020 ringes inn.

    Joda, jeg elsker jul og jeg elsker tanken på et nytt år med nye blanke ark. Mitt år – ditt år – alles nye år.

    Men akkurat nå, her jeg sitter med vondt i hodet og vondt i kroppen, så tenker jeg at kanskje, bare kanskje skal jeg bare la det være bare enda et nytt år. Ikke tenke så mye på alt jeg skal få gjort, alle målene jeg skal nå.

    Kanskje, bare kanskje, så skal jeg bare la det nye året komme og gå, slik alle de andre årene har gjort.

    Kanskje er det bedre å bare se hva året bringer, forte seg langsomt gjennom 2019, leve i øyeblikket.

    Ta seg tid til å bare være – vi har det da vel ikke travelt.

    Tren litt her, tren litt der, spis god mat, les, gå turer og ikke minst tilbring tid sammen med de man bryr seg om.

    Steng ut alt maset, bare pust langsomt og bare lag deg en fin dag.

    Kanskje, bare kanskje er det det som skal være nyttårsforsettet for 2019. —

    Live Long and Prosper –

    Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Noen refleksjoner i julen….

    Dette innlegget ble publisert første gang: Torsdag 28. desember 2017….

    Noen dager på overtid, og selv om ordene lå klare la jeg rett og slett vekk alt annet og bare senket skuldrene sammen med mine kjære. Tenkte likevel jeg skulle dele de tankene jeg hadde før jul med dere. Jeg tenker de kan være viktige å ta med seg inn i det nye året også. 

    God lesning 🙂 
    ____________

    Så var tiden her igjen. Vi gjør oss klar til å avslutte nok et år, og det er nok mange av oss som tenker samme tanken, «hvor ble dette året av?».

    Jeg spør meg om det samme hvert år. Det virker som om tiden bare går fortere og fortere.

    Hadde vi hatt et timeglass stående foran oss er jeg sikker på at vi hadde fått følelsen av at sanden rant fortere gjennom etter hvert som årene går. Men, det er nok bare en følelse vi har. Tiden går like langsomt, eller fort, i år som i fjor. 

    Det er bare det at det virker som man skal få plass til så mye mer i løpet av disse 24 timene i døgnet enn tidligere.

    Vi skal være ovenpå hele tiden, vi skal engasjere oss i alt, vi skal ha meninger om alt, og vi skal svare til de forventningene andre har til oss. Men, hvilke forventninger har vi til oss selv? Hvordan ønsker vi å bruke tiden vår? Er det slik at vi skal tenke «smart jobbing» når det kommer til timene utenfor jobb også?

    Jeg er veldig fan av smart jobbing, spesielt på jobb. Jeg liker å finne løsninger på de utfordringene jeg står overfor i møtet mitt med mennesker, og når jeg ser at noe fungerer så gir det meg mer motivasjon.

    Likevel synes jeg det er viktig å tenke på at man lærer konstant, og at man skal lære konstant, vi mennesker har godt av det.

    Jeg ser det slik. For å overleve trenger planter næring. Ser man på juletreet for eksempel, bugner det jo av tips i forhold til hvordan vi skal få det til å vare lengst, og ikke minst drysse minst mulig. 

    En absolutt nødvendighet for juletreet er vann, uten vann overlever det ikke.

    Jeg ser litt slik på det med å lære nye ting også. Å tilegne seg ny kunnskap, å lære, det å utfordre hjernen vår er med på å gi næring til oss. Vi lærer så lenge vi lever, men burde man kanskje ikke også si at man lever så lenge man lærer? 

    Når det er sagt så er det også viktig å ta vare på det som er kjent, det man føler seg sterk i.

    I julen trekker vi frem alle de tingene vi holder kjært. Vi drar frem tradisjoner, gjerne så gamle som både besteforeldre og oldeforeldre.

    I år så får jeg virkelig kjenne på gå i barndom igjen. Ettersom vi har brukt hvert ledig sekund denne høsten på å bygge hus har vi måttet bo hos mamma, hjemme på barnerommet mitt på Bygnes. 

    Selv om det ikke er akkurat slik det var da jeg var liten kjenner jeg på lukten av mamma sine småkaker, jeg kjenner på forventingen til å pynte juletreet i stuen, ligge på stuegulvet og se på julemorgen på NRK. 

    Jeg kjenner at når det er mye som er i konstant endring trenger jeg disse kjente tingene, de tingene som gir meg trygghet, og selv om mye har endret seg siden jeg var barn så synes jeg det er viktig å trekke frem det barnlige i meg. 

    Juletreet var det pappa og jeg som pyntet, og hvert år når jeg pynter det nå så kjenner jeg på den forventningen jeg hadde hver gang han skulle sette i kontakten til lysene, da stjernen i toppen lyste så klart. 

    «Det er det fineste juletreet vi har hatt noen gang», sa pappa, hvert eneste år.

    Mamma kom så inn for å beundre treet vi hadde pyntet, og hun sa også alltid det samme. Så sto vi slik litt, og bare beundret dette treet.

    Et enkelt tre kan være symbol på så mye. For meg er det treet som er symbolet på selve julen, på de minnene jeg holder nært, og for meg er det først når jeg kjenner lukten av gran det blir jul i stuen. 

    Mamma har fortsatt tradisjonen, uten at jeg tror hun er helt klar over at det er nettopp slik det alltid har vært. «Siv, dette er det fineste juletreet vi noen gang har hatt».

    Når julen nå skal ringes inn på ny håper jeg at du finner glede i de små tingene, om det er juletre, postkortene som plutselig ligger i postkassen, maten eller julesanger.

    Jeg håper at du finner glede i gode minner som har vært, spesielt om en skulle måtte feire jul for første gang uten noen man er gla i. Men, jeg håper også at man verdsetter og gir rom for å lage nye minner, og kanskje kan man glede seg over nye tilskudd i familien.

    Husk også, at for å ta vare på andre må man ta vare på seg selv. Gi deg selv tid til å være der for deg selv, til å slappe av, til å senke skuldrene og til å legge bak deg alt som har vært og bare nyte øyeblikket. 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    På hjertet i dag – 8. mai 2016

    Søndag 8. mai 2016

    G a r d e n L i f e 

    Da jeg våknet i dag var det av solen som ville bryte gjennom persiennene på soverommet og tvinge meg opp. Egentlig kunne jeg nok tenke meg å sove litt lenger, for jeg står fritt frem til det, ingen plikter eller barn som kaller en søndags morgen.

    Likevel rullet jeg meg ut av sengen, lagde en kopp te og satt meg sammen med mannen på terrassen, i hagen, omfavnet solen og sukket lettet ut…. Sommeren, endelig her.

    Jeg priser meg lykkelig over hvor heldig jeg er.  For selv om huset noen ganger står på hode, ja stort sett til enhver tid, oppussingsstøv, skitne gulver, varmtvannstank på gangen, ja, så betyr det da veldig lite når en hører bølgeskvulp og fugler som kvitrer samtidig som plenen blir overmannet av løvetann.
    FRIHET…. Frihet er følelsen jeg kjenner.

    Har du kjent på den i dag, friheten, eller har dagen sust forbi deg uten at du har stoppet opp å tenke over hvor heldig du er, hvor heldige vi er som bor i dette landet.

    Dagene går forbi oss, vinter blir til vår, sommer blir til høst, naturen lever og vi er den innbyggere. Gjennom alle de fire sesongne er det en ting som er konstant for vår del, friheten, friheten til å gjøre hva vi vil. Friheten til å ligge på sofaen, friheten til å gå tur i marken, friheten til å reise, friheten til å la årets føsrte bad bli i dag, i 25 grader, på frigjøringsdagen til landet vårt, vårt Norge.

    For det har jo ikke alltid vært slik, at friheten har vært konstant.
    For oss virker det jo usannsynlig, nesten som på film, men for besteforeldrene våre var filmen virkelig. De levde i en verden, en tid ugjenkjennelig for oss. I gatene gikk soldater, noen reiste ut og kom aldri hjem. Tyskerene bar granaten og de andre ba for å beholde sitt hjem.

    8. mai, dagen i 1945 da de tyske militære styrkene kapitulerte, de resterende vendte hjem. I fem år hadde de okkupert landet vårt, friheten og våre hjem.

    Takk til de som kjempet, selv om det er vanskelig å forstå, at det har ikke alltid vært her i landet slik som vi har det nå. Ta vare på friheten, vær takknemlig for hver vinter, for hver sommer og for hvert år.

    I dag skinner solen, den første sommerdagen går mot kveld. Klærne fra i går ligger fortsatt på gulvet, og det er kveld så jeg trenger dem ikke likevel.

    Øyenlokkene tunger, solen har dysset meg i søvn.

    Den første sommerdag er over, tusen takk og god kveld.

    – Ta vare på hverandre / Sivaa – 

    Sol i hjertet, sol i sinnet

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Slag på slag i trynet, men fremdeles positiv….

    tirsdag 10. mars 2015

    Image Source: www.folksdaily.com

    Når en opp gjennom årene stort sett har hatt jobber hvor en er i offentligheten og til tider mye i media, eller du er media så må man regne med at folk kjenner deg igjen på gata og at flere en du regner med tror at de kjenner deg.

    Jeg er en relativt sosial person og liker å prate med folk. Jeg synes fremdeles det er morsom å høre at folk husekr meg fra TV Haugaland og nesten tror at det var i går jeg var der. At jobben i Byen Vår Kopervik også har gjort sitt til at jeg blir gjenkjent på gata er også ganske tydlig, dette setter jeg vel egentlig pris på.

    Akkurat nå om dagen så skulle jeg likevel ønske at ikke alle hadde så full kontroll på hvem jeg er, jeg synes rett og slett det er litt flaut.

    «Nå Siv, er det noen spennende jobber der ute?»

    «Hva gjør du på nå da Siv?»

    «Hva, har du ikke fått deg noe enda?»

    «Det ordner seg for kjekke jenter, husk det!»

    «Husk at jo lenger du går uten jobb, jo vanskligere blir det å få jobb!!»

    Hvorfor jeg synes det er flaut, jo, fordi jeg så inderlig har lyst på den jobben.
    Jeg søker i det som føles hytt og pine og det gir fremdeles ingen resultater.  Jeg er åpen for alle typer arbeid, jeg er villig til å pendle og jeg er villig til å legge hele min sjel i det. Det gjorde jeg i Byen Vår Kopervik også, det har jeg gjort i alle jobber jeg har hatt, dette av den enkle grunnen «JEG LIKER Å JOBBE!!!»

    Det at jeg ikke har fått jobb, det er på en måte greit, jeg vet at jeg ikke er alene i den båten. Kjipt, selvfølgelig, men jeg har full tro på at noe dukker opp til slutt.
    Jeg prøver å ha en positiv tilnærming til hele greia, en kan rett og slett ikke gå rundt å surmule over noe man ikke råder over selv. Det jeg derimot kunne klart meg uten er den verst tenklige kommenetaren «Husk at jo lenger du går uten jobb, jo vanskligere blir det å få jobb!!» Jeg vet dette, jeg vet dette, jeg vet dette…. Men det gjør det ikke bedre av den grunn, det gjør det ikke lettere å lande en jobb, det bare forsterker den følelsen du allerede har av å se deg i speilet og se verdens største taper. Ingen vil jo se det speilbildet.

    Jeg synes det er hyggelig at folk spør meg, jeg synes det er et fint trekk mennesket har, vise empati og interesse, men de som gjerne står oss nærmest kan tenke seg om to ganger, ikke bemerke de negative sidene med å gå arbeidsledig, men heller prøve å oppmuntre, bidra, komme med tips eller rett og slett si at det ordner seg og mene det!

    I morgen er det jobbmesse på Scandic Hotels i Haugesund og jeg ser frem til det. Jeg har printet ut CV’en min og håper virkelig at det er noen der som løfter meg opp, som en uslepen diamant, putter meg i lomma og tar meg med tilbake til kontoret sitt og plutselig ut av det blå så gikk det seg til, omsider.

    Jeg nekter å miste motivasjonen, det finnes mange jobber der ute, mange bransjer, et sted er det plass til oss, vi som plutselig befant oss på bar bakke uten en kriseplan, en nødpakke eller et alternativ. Håper jeg treffer noen likesinnede i morgen som jeg kan dele erfaringer med å hente motivasjon fra!

    Tvi Tvi !!

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Den siste jomfru….

    Søndag 8. mars 2015

    Skjermdump: Instagram

    Kalenderen i dag viser 8. mars 2015. Det er den internasjonale kvinnedagen og rundt i det ganske land har kvinnen blitt feiret med tog og appeller.

    Gjennom hele livet har jeg hatt tro på meg selv og at hvis jeg jobber hardt nok vil jeg nå mine mål. Det er min menneskerett å drømme, forestille seg en verden hvor jeg oppnår mine mål og hvor drømmer bli virkelighet.

    I dag på kvinnedagen forbeholder jeg meg den retten.

    Idéen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter.

    I 2015 har vi kommet langt, men som med de fleste saker er det også her mye man kan forbedre. Kvinners rett til skole, vold i hjemmet, tvangsekteskap, illegal abort og det faktum at kvinnelige ledere er i mindretall, samtidig som at det stadfestes at kvinner også er utsatt for lavere inntekt enn det menn er.

    Jeg er ikke en ekstrem feminist, men jeg har stor tror på at begge kjønn kan gjøre mange av de samme tingene og bør blir vurdert på likt grunnlag der hvor det ikke avhenger av helt og holdent på styrke, for det kan man ikke stikke under en stol, menns fysiske styrke er nok hakket høyere enn kvinners i de fleste sammenhenger.

    Det jeg derimot virkelig tror på er at som kvinne kan man oppnå mange av de samme tingene som menn, men vi må selvfølgelig også ønske dette for oss selv, våge å prøve og ha tror på at hardt arbeid kan fremme gode resultater.

    Jeg har alltid hatt tro på at ved å arbeide hardt, ha tro på meg selv og ikke minst gå mine egne veier vil ha større verdi for meg enn å følge alle andre.
    Jeg innrømmer at jeg lider av snill-pike-syndrom og er i stor grad over gjennomsnittet opptatt av å tilfredsstille andre, men da jeg flyttet til England lærte jeg meg i stor grad å gjøre mer ting for meg selv, jeg tillot meg til å utvikle meg til den personen jeg er i dag og som jeg er utrolig stolt over å være.

    Skjermdump: Instagram

    I dag følger jeg ikke strømmen, men går mine egne veier.
    I dag kler jeg meg i akkurat de klærne jeg vil, ikke fordi noen andre påvirker meg. Jeg vil ikke gå i ett med veggen, jeg vil stå ut, jeg vil bli sett.
    I dag bærer jeg alle tatoveringene mine like stolt som den dagen jeg tok hver og en av dem. Jeg kommer til å ta flere, ikke fordi det er trendy eller kult, men fordi de er en del av meg, de har vært med på å bygge min identitet. Tatoveringene mine er meg, de har gjort meg mer selvsikker. De har tatt vekk følelsen av å føle meg som Barbie i et bygdesamfunn som gjerne har for vane å plassere mennesker i bås uten å se hva som ligger bak, basert på førsteinntrykk eller utseende. Jeg var ingen av ryktene som gikk om meg som tenåring. Jeg var ikke dum, jeg lå ikke rundt, jeg tok ikke ecstacy, jeg var ikke lesbisk og jeg var ikke bitch. Jeg var en sjenert og usikker jente med for lange bein og tynne armer som leste lekser hver eneste dag i håp om å bli noe mer. Jeg var byens siste jomfru og edru til jeg var 19. Jeg var nørden som heller ville se Star Wars enn Desperate Housewives. Jeg var ikke stereotypen, jeg var unntaket. Dette har gjort meg til den jeg er i dag og jeg er stolt av å kunne si at jeg er meg selv 100%, på godt å vondt og i tykt å tynt.

    Jeg har sagt i tidligere intervju at om jeg kan gå foran som en rollemodell for yngre jenter, til å våge å tro på seg selv, til å våge å følge sine egne drømmer og til å tro at man kan oppnå noe om man jobber for det så gjerne det.
    Jeg har sagt at jeg kan tåle slakt om det fører til at andre tør å gå på den humpete delen av stien. 

    I dag er jeg kvinne og det er kvinnedagen.
    I dag hedrer jeg alle de før meg som banet vei for store tanker og ga rom for store drømmer. I dag fortsetter jeg å drømme store drømmer!

    I dag er jeg kvinne, det er jeg også alle andre dager og gud hvor stolt jeg er av det!

    ———-

    I will not settle for anything less than what I think I am worth 
    I will not be a wallflower because my sense of style is of the paper
    I will not be belitteld by anyone because they thing they know better
    I will not be quiet in fear of offending someone with my opinion

    Like Martin Luther King, I too had a dream and as a woman I reserve the right to believe in that dream.

    I believe in equality
    I belive in women and I believe that with hard work and dedication we can succeed. 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Verden gjennom mine øyne….

    Mandag 9. februar 2015

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    Hvordan ser du egentlig på verden? Hvilke øyne har du på deg når du går der ute, på stien gjennom livet?

    Noe av det jeg alltid har elsket, er å rusle langs stranden, i skogen eller ved havnen med kameraet mitt hengende over halsen. Gjennom linsene ser jeg verden slik jeg vil, i de fargene jeg elsker, og motivene de blir til mens jeg går. Himmelen forandrer seg flere hundre ganger i sekundet, bladene beveger på seg  ustanselig og sjøen skvulper inn mot land i sitt eget tempo.

    Det å kunne gå ute blant det mektige bildet som er naturen føler jeg en frihet, en glede og en følelse av å være til. Det er som om du er helt alene i verden, men likevel s er du omringet av liv.

    Pappa elsket naturen mer enn noen, og mamma har alltid tatt bilder av den. Jeg har vært så heldig at jeg har fått lidenskap til begge deler.
    Til jul så fikk jeg nye objektiv til kameraet mitt av Tommy. Han savnet å se lidenskapen til foto i øynene mine, mitt forhold til naturen og til det at jeg var stadig ute for å ta bilder. I det siste har jeg kun tatt bryllupsfoto og det er noe jeg virkelig elsker, men han ønsket at jeg tok bilder for meg, ikke for noen andre.
    Det å endelig ha tid til å puste ut mens jeg rusler nedover stranden mens jeg foreviger det jeg ser er noe jeg har lengtet etter den siste tiden uten at jeg faktisk har gjort så mye med det.

    Noen ganger trenger vi et dytt i riktig retning, en påminnelse om hva som virkelig betyr noe for oss, hva lidenskap er og hvordan leve for oss selv, ikke alltid bare for alle andre. I en så travel tid som vi lever i i dag så tror jeg at vi ofte glemmer oss selv litt, vi glemmer hva som virkelig gjør oss lykkelig. Vi har det så travelt med å alltid være på mobilen, være tilgjengelig, være i øyeblikket og på nett at vi faktisk glemmer å leve. Jeg vil ikke ende opp som 70 åring og kun ha bildene på instagram å vise til. Jeg vil i likhet til min mor ha et rom med fotoalbum som jeg kan dra frem når jeg ønsker, glemme meg bort i minner om den tiden som var, men likevel huske at jeg levde, at jeg følte og at jeg var tilstede i øyeblikket.

    Jeg vil ha de dype samtalene, jeg vil føle verden, jeg vil oppleve den, jeg vil se den med mine øyne, ikke alle andres. Jeg vil ta tilbake tiden, tiden min.

    Jeg innrømmer gladelig at jeg elskser sosiale medier, jeg koser meg på instagram, på twitter og på Facebook, jeg digger Snapchat, men jeg er likevel kommet dit at jeg prøver å legge mobilen vekk litt oftere, for det er da virkelig ikke noe gøy å være på familemiddag når alle sammen sitter med hodet ned i hver sin mobil.

    Vi lever jo i stor grad mye mer overfladiske liv i 2015 enn vi gjorde i 1990, jeg skulle av og til ønske at kanalene var få, videobutikken fremdels var stedet vi gikk til for å drømme oss vekk, ikke for å få en kjapp middag dagen derpå. Hvem husker vel ikke når telefonen var fast og numre til venninner var lagret i hodet og kom frem på autopilot i det du så tallene foran deg. Kan du noen nummer i dag? Jeg kan ikke engang Tommy sitt mobilnummer, men nummeret hjem til foreldrene til venninnene mine sitter fremdeles som støpt.

    Vi måtte prøve litt mer før, streve litt mer, i dag kommer det meste til oss før vi har løftet en finger, valgene og mulighetene vi har er uendelige.  

    Jeg setter pris på utviklingen, men tror også at det er viktig å ta tiden tilbake, reflektere over hvor vi står i verden. Jeg vil at den verden jeg ser skal jeg se gjennom mine øyne, gjennom å oppleve verden, gjennom å oppleve mine nærmeste, gjennom å lytte og gjennom å dele.

    Når jeg nå rusler nedover stranden, kameraet hengende over skuldrene, ja, da skal jeg verdsette det bildet jeg er omringet av litt oftere. Den kalde vinden strykende over huden, fingertupper kalde som is og nese så rød som Rudolfs…
    Det er da vi virkelig kjenner at vi lever, at vi er !!!  

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    – Over og Ut – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Så ble jeg ikke sportsanker i TV2 denne gang….

    Tirsdag 3. februar 2015

    Vi er nå kommet noen dager inn i februar. Så deilig å tenke på at januar endelig er over. Det er en så utrolig lang måned, nesten som om tiden står helt stille.

    For meg så har vel kanskje januar vært ekstra lang. Jeg søker jo enda på jobber, og det å gå hjemme ligger virekelig ikke for meg. Det å gå på jobb, det er det som er tingen, bruke hodet.

    Selv om jeg ikke har fått napp på noen av søkandene mine enda har en av dem vært uhyre spennende å vente på tilbakemeling fra. Du skjønner, rett rundt juletider søkte jeg på stilling som sportsanker i TV2, noe som jeg tenker er en drøm av en jobb. Det er et vansklig yrke jeg har valgt meg, journalist, spesielt i disse dager hvor flere og flere må gå, og jobbene, de vokser ikke på trær. Jeg tenkte at sannsynligheten for noe napp hos TV2 var å se langt etter, men at en vokser på det å bare søke også, en skal ikke være redd for å gå etter drømmene sine.

    Mamma maste hele tiden om jeg hadde hørt noe, og det gjorde jeg ikke… til å begynne med, men så plutselig datt en e-post fra redaksjonssjefen i TV2 Sporten ned i inbox’en min. Han ønsket å se mer av meg og ønsket at jeg skulle sende over noen klipp fra min tid i TV Haugaland. Til ttross for at jeg var litt flau over at min tid i TVH var tilbake i 2008/2009 og at jeg ikke var så veldig erfaren foran kamera på den tiden sa jeg at, jo, selvfølgelig skulle jeg ordne noen klipp.

    Jeg ringte Knut Netland med en gang, for så å ringe Jarl Vidar og be ham sette sammen noen snutter til meg. Jeg direkte hang på nakken til Jarl Vidar til han hadde hatt tid å sende over klipp. Dette var ikke en mulighet som jeg skulle gi fra meg uten en kamp! 

    For en spennende prosess jeg plutselig befant meg i, dette hadde jeg egentlig aldri trodd. Allerede nå følte jeg at jeg hadde vunnet. Jeg har søkt på utallige jobber innen mediebransjen her hjemme, og de har tilsynelatende ikke plass til meg noen av de. Alt jeg ønsker er å få jobbe med det jeg har studert til master i, men her hjemme har ikke noen gidd meg den muligheten enda. Jeg har spurt meg selv gang på gang hva som kan være årsaken til dette. Jeg søkte til og med på jobb som næringslivsjournalist i TVH, men hit kom jeg ikke engang til intervju. Jeg ble ikke vurdert, tross min utdanning, erfaring og ikke minst min tid som både markedskoordinator og daglig leder i den tids største næringsorganisasjon her hjemme, Byen Vår Kopervik. Som leder for valgkomiteen i Karmøy Næringsråd og medlem i planleggingskomiteen for Bedriftenes Dag skulle en kanskje tro at jeg hadde noe av det som skulle til for å dekke lokalt næringsliv.

    Så var det TV2 da, en stilling med over 200 søkere så utmerket faktisk søknaden min seg nok til at de ønsket å se mer, det er jo mye lenger enn jeg har kommet her hjemme. Jeg var forbredt på å flytte til Bergen, begynne å pendle, jeg hadde snudd meg rundt hadde jeg fått muligheten.

    I tiden fra jeg sendte over klipp til jeg omsider hørte noe føltes ut som evigheter, i virkelig tid tok det noen uker. Fredag fikk jeg endelig svar. I en flott og personlig e-post fikk jeg beskjed om at jeg desverre ikke var blandt de 12 som nå skulle inn på audition. Selv om jeg ikke nådde frem her heller fikk jeg en utrolig hyggelig e-post hvor redaksjonsjefen skrev at jeg hadde all relevant utdanning og erfaring, men at jeg manglet en del på erfaringen sammenlignet de 12 som ble valgt ut.
    Han håpet at han kunne ønske meg god helg likevel…. Selvfølgelig kunne han det!

    200 søkere gitt… det er ufattelig mange om en eneste stilling. Det å bare ha blitt kontaktet synes jeg er så imari stas og det tar jeg som et stort kompliment.
    Da kan jeg fortsette i jobbjakten med litt mer selvtillitt enn jeg har hatt den siste tiden. Selv om jeg ikke ble sportsanker denne gang så kommer kanskje min tid, min mulighet, min åpning til å bli en del av den verden som jeg har elsket, pustet og drømt om siden jeg var liten.

    For litt siden ble det gjort et intervju med meg i forbindelse med min jobb i Byen Vår Kopervik. Han som intervjuet meg spurte meg etterpå hvilken bakgrunn jeg egenlig hadde, Masterutdanning i Media og Bachelor i Journalistikk svarte jeg. Litt fortumlet svarte han tilbake, helt motsatt av meg, jeg har ingenting innen journalistikk, men alle må jo ha en jobb. Fy søren tenkte jeg med meg selv, aner du egentlig hvor heldig du er… Jeg hadde gjort alt for å tatt hans plass.

    Nå er han redaksjonsleder for en lokalavis her på Haugalandet, lurer på om han tenker det samme enda……

    Jeg tror og håper at muligheten vil by seg etterhvert, og gjør den det tror jeg kanskje det kan forbause en arbeidsgiver hva jeg faktisk kan by på.
    At jeg kan være litt rusten innen faget, det kan godt være, men gir noen meg muligheten så skal jeg jammen meg vise hva lettlært er !!!  

    – Over og ut – 

    PS. til alle dere andre der ute som også søker jobb, have a little faith, gode ting kommer til de som venter.

    2015 ©Studio Asbjørnsdotter / Quote Paulo Coelho

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok

    When your faith is shaking….

    Onsdag 29. oktober 2014

    Trenger man gjerne noen ord for å komme seg på beina igjen eller for å holde motet oppe.
    Jeg føler meg skikkelig mislykket om dagen, litt trist og kjenner at jeg hadde hatt behov for noen gode nyheter og for en real motivasjonsboost.
    Så akkurat i dag synes jeg at det var dagen på å minne meg selv på hva jeg er, og hva jeg tror.

    – Jeg trengte en helt, så jeg ble en –  
    Jeg har i mange år nå møtt på den ene utfordringen større en den andre, den ene sorgen etter den andre og det ene nederlaget etter det andre. Hele tiden har jeg måttet holde meg støtt på beina og samtidig løftet opp alle rundt meg, de som faller og de som trenger hjelp til å reise seg igjen.
    Jeg tror så inderlig på å være et godt menneske, at om jeg bare gjør gode ting og står på så vil gode ting komme tilbake til meg. Jeg har ventet lenge på feriepenger fra min forrige jobb nå, og det viste seg at jeg heller ikke fikk dagpenger før i november ettersom det sto i kontrakten min at jeg hadde tre måneder oppsigelsetid…. mens jeg i realiteten bare hadde to. Hadde jeg visst at dette var tilfellet hadde jeg aldri godtatt en oppsigelse på 2 måneder. Og nå venter jeg altså langt om lenge på feriepengene mine som skulle gå til regninger og det som er av utgifter i en måned. Stakkars Tommy, måtte jo ta seg av hele sulamitten (jeg hater å måtte være avhengig av andre, Tommy inkludert) og jeg måtte ta hånden ned i spareposen min for å kunne betale mine faste utgifter. Jeg har vært tålmodig lenge nå tenker jeg og når håper jeg virkelig at pengene er på konto før helgen. Det er hele tiden flere og flere ting som dukker opp slik at pengene ikke betales ut. Det er en måned siden jeg hadde min siste dag… nå drøyer ting veldig.

    Det er ufattelig slitsomt å gå å vente på å få avslutte et arbeidsforhold skikkelig. Jeg ønsker å legge den erfaringen bak meg og jeg ønsker så veldig å komme tilbake i arbeid igjen, et eller aent sted… et sted som behandler meg bra og er takknemlig for den jobben jeg gjør og som gjør at jeg vil gå de ekstra lengdene for å gjøre en god jobb.
    Jeg har søkt på noen jobber uten hell, det ene stedet var et så inderlig ønske at tårene trillet ganske lenge da jeg fikk e-post om at noen andre var tatt inn til intervju. Har du kjent på den følelsen, når du finner noe som du tenker hadde vært midt i blinken for deg, som pirrer nyskjerrigheten din og som gjør at når du legger deg så dagdrømmer du om din første dag og følelsen du sikkert ville kjent på når du gikk inn hoveddøren. Jeg er veldig streng med meg selv, litt for streng vil nok ganske mange si, men jeg har store forventinger til meg selv. Jeg har jobbet hele livet for å bli den jeg er og for at jeg skal være fortjent til å oppnå gode ting og ikke minst være en som kan ta vare på seg selv og ikke være avhengig av andre. Jeg elsker å jobbe, jeg elsker å bidra og jeg synes det er så leit at jeg ikke får vist hva jeg er god for.

    Jeg skulle gjerne ha vært modig nå, mens jeg er uten jobb, til å ta fatt på det som er min største drøm, å skrive en bok. Jeg har begynt så mange ganger, men den er så ekte, den er så ærlig og den er så inderlig nær. Jeg kjenner det at når jeg leser om Linnea Myhre som nå har gitt ut sin andre roman så tenker jeg at de er så modige, at de våger å blottlegge seg selv slik. Jeg er ikke redd for at folk skal se meg, jeg er den jeg er, og så lenge jeg kan stå for det så burde jeg også vært modig nok, modig nok til å la en side bli til to. og så til et kapittel og til sist en bok. Mitt liv, min historie, den er der og det om andre hadde villet ta del i den, ja, det betyr egentlig ikke så mye for meg, men jeg hadde vært stolt, og pappa, han hadde sett ned på meg og sett at jeg ikke var redd for å fortelle hva det å miste ham har gjort med meg, hvor ensomt det har vært til tider, men at jeg hele tiden har reist meg, tatt utfordringene på løpende bånd og hele tiden, aldri, aldri vært bitter på at hans død var urettferdig, for tidlig og så inderlig sår.

    Når man er hjemme hele dagen, ja da kjenner man litt på hva en lengter etter og hva en ønsker seg. Tiden vi går mot nå forsterker sorgen jeg bærer på og med farsdag rett rundt hjørnet er det mange ting som spinner rundt i hodet. For meg er det viktig å vise pappa at han har all grunn til å være stolt av meg, at alt han har lært meg skinner gjennom, og at i det øyeblikket min store helt lukket øynene og sa farvel til livet fant jeg ut at jeg måtte bli en selv, en helt.

    Vi lurer ofte på hvorfor noen får så mange utfordringer, og hvorfor noen bare sklir gjennom livet uten bekymringer og uten motgang. Jeg har hatt mye av alt, og selv om noen dager føler jeg at det skjelver i troen så ville jeg likevel ikke vært foruten. Jeg tror at jeg læer av dette, jeg tror at det hjelper meg på veien og jeg tror virkelig at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

    Måtte bønnene mine bli hørt, måtte drømmejobben dukke opp, måtte styrken komme tilbake og måtte selvtilliten gjøre det samme.

    Og som Audrey Hepburn sa det:

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Sivaa in Wonderland

    Onsdag 15. oktober 2014

    Vi kjenner alle til historien om den lille piken som følger etter en kanin ned i et hull, kommer til en underlig verden befolket av ekstraordinære men en uvanlig logikk og sans for byråkrati.
    Selv om jeg ikke har gått etter en kanin ned i et hull og kommet til en verden med masse rare skapninger, ja så føler jeg meg likevel som den lille jenta som har kommet til en verden hvor alt er nytt og jeg går på ujevn grunn.

    De siste dagene har jeg kommet til å tenke på alle unge i dag som velger å være hjemme, som foretrekker å «nave» som det kalles nå. Da tenker jeg på meg selv, og hvordan det ikke har gått mange dagene i denne nye tilværelsen før jeg vet at dette ikke er noe for meg. Jeg liker å komme meg ut dørene om morgenen, ha en jobb og gå til og føle at jeg bidrar til samfunnet på et eller annet vis.

    Det å miste jobben er virkelig bare kjipt, og selv om det kan være deilig med noen uker fri til å klarne tankene kjenner jeg at jeg virkelig hadde kost meg mer om jeg kunne møtt en ny dag med en ny og spennende jobb. At det jeg har å komme med er av betydning for noen andre og ikke minst det at det settes krav til meg.

    Jeg har alltid villet bidra og det er akkurat derfor jeg føler meg litt i limbo her jeg sitter.
    Jeg liker forutsigbarhet, jeg liker å vite hva som skjer dagen etterpå, og jeg liker å få være i lag med mennesker. Det er rart å sitte her hjemme og fundere i hvor veien tar meg nå, hvilken retning skal jeg gå og for første gang så føler jeg at det ikke er oppmerket noen linjer, jeg må tegne opp stien mens jeg går den. Jeg har søkt på en jobb som jeg virkelig kunne tenkt meg, og jeg krysser fingrene for at jeg skal ha en mulighet her. I mellomtiden så må jeg jo bare se hva som er der ute, tenke over hva som er viktig for meg og ikkje minst vurdere hva som vil gjøre meg lykkelig.

    I dag er det første gang på årevis at jeg ikke får lønn på kontoen min…. neste gang jeg får penger, ja, da er det dagpenger… Så enkelt tenker nok noen, noen andre tenker at det nok må være deilig å kunne få penger og slippe å gjøre noe som helst… Jeg, jeg tenker at det er godt det finnes nødløsninger som dette og jeg er takknemlig for at slike ordninger finnes, men jeg tenker også at det hadde vært mer stas om jeg hadde måttet jobbe for pengene. Det finnes nok av de mennekene som ikke er i stand til å jobbe, som er avhengig av de pengene på en helt annen måte enn meg, men det betyr ikke at jeg ikke trenger de, jeg har jo også regninger å betale. Det er bare dumt at jeg, en person med så mye utdanning og et så stort ønske om å få jobbe, nå sitter hjemme og drikker te mens verden utenfor går sakte forbi. Jeg liker meg best ovenfor kaninhullet, hvor jeg bare kan sitte å kikke ned, fundere på hva som kan befinne seg der under bakken, hvor jeg kan drømme meg vekk, mens jeg likevel vet med meg selv at dagen i morgen, ja, den vil ikke bli så anderlendes enn dagen i dag.

    Jeg er uten tvil en drømmer ser du, jeg liker å la tankene fly, og det er vel noe av det fineste med å være en kreativ sjel. Det tillater meg å drømme meg bort, sette farge på verden og skape en illusjon av det jeg drømmer om og det jeg ønsker skal bli.

    I tiden nå frem til jeg forhåpentligvis får en ny jobb å gå til så har jeg bestemt meg for å gjøre ting som er viktig for meg, som gir meg påfyll og som gjør at jeg fremdeles vokser som person.
    For selv om det er kjipt å gå hjemme, ja, så finnes det jo også positive sider med denne hverdagen.
    Jeg får tid til meg selv, til å gjøre de tingene som jeg ikke har hatt overskudd til det siste året. En hverdag hvor jeg trener, hvor jeg skriver, tar bilder og kanskje tar frem penselen min igjen og lar drømmene få utspill på et lerret. Når jeg maler forsvinner verden rundt meg og det gir meg en enorm glede. Tommy har savnet denne Sivaa, hun som er kreativ og søkende, som ser naturen og himmelen på en helt annen måte en kanskje de aller fleste. Hun som vokser på kreativt utstpill og som setter det hun føler til liv ved å ta pennen fatt eller fange et øyeblikk med kameraet.

    En annen ting som er viktig for meg er å få lov til å hjelpe de som trenger det. Etter at pappa døde så ble det veldig viktig for meg å bidra, støtte oppom de som er mindre heldige enn oss.
    Nå på søndag er det TV Aksjonen og jeg er bøssebærer. I år så heter aksjonen «Vann forandrer alt» og dette er noe som jeg er veldig opptatt av. Jeg har tidligere på eget initativ samlet inn vann til Røde Kors under aksjonen «Vann til Afrika». Dette gjorde jeg fodi jeg synes at det er viktig å tenke på at selv om vi føler oss dritt, selv om vi får hverdagen snudd opp/ned noen ganger så finnes det mennesker som ikke engang får et rettferdig utgangspunkt. For oss er vann en selvfølge, det er det ikke for mange. Jeg unner alle rent vann, jeg unner alle barn en rettferdig start og jeg håper at ved å være med å bidra så vil noen få det bedre, få et mer verdig liv. Jeg alene kan ikke redde alle, det kan ikke du heller, men om vi alle gjør litt så må det vel ha uttelling på noen måte.

    Jeg er lei meg fordi jeg mistet jobben min, jeg sørger over at jeg mistet pappa så altfor tidlig, men jeg vet inni hjertet mitt at jeg har trossalt vært mye mye heldigere med mitt utgangspunkt enn mange andre, derfor vil jeg bidra, derfor vil jeg gi. Jeg vil ikke bli bitter, jeg vil ikke synes synd på meg selv, jeg vil være med på å gi håp. Jeg er bøssebærer på søndag, er du?

    Vi kan alle gjøre noe mer, bli med da vel! 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok

    Hush, be quiet, TIME OUT….

    Søndag 28. september 2014

    Har du noengang hatt det slik at du kjenner at du må hive etter pusten, det gjør vondt i hele kroppen, alt uten at du er syk…?

    Hodet mitt har det siste året vært proppet av tanker, konstant på søk etter løsninger, ivrig etter å gjøre en forskjell fortsatte jeg i en jobb som nesten tok knekken på meg.

    I mai sendte jeg styret mitt en e-post hvor jeg forklarte at jeg ikke lenger kunne står for hva vi drev med om det ikke ble gjort noen drastiske tiltak. En bønn om å være ærlig og åpne, at jeg var sliten av å skjule ting… 
    Med festival på programmet og ønske om å få lede Kopervik mot suksess så stupte jeg lenger inn i jobben, oppgavene og plikten jeg følte. 24 timer i døgnet var hodet mitt på jobb, og jeg begynte å miste meg selv. Jeg mistet en stor del av den jeg er og den jeg alltid har ønsket å være, en ærlig og god person som mer enn noe annet vil at andre skal ha det godt og at hardt arbeid skal gi resultater.
    Jeg har aldri vært ute etter å ta noen, men jeg har satt BvK foran alt og jeg mener det bør få konsekvenser når du driver et selskap til stor gjeld uten å opplyse styret om det. Jeg har sagt det hele veien, at hadde styret hatt den informasjonen de nå sitter på for flere år siden burde jeg aldri ha vært ansatt.

    Nå er jeg oppsagt….. arbeidsløs….. motløs og for første gang på lenge er hodet i ferd med å gjenoppdage hvile, å ha fri, å være tilstede, men for første gang er jeg også bare trist. Jeg er så lei meg for hvordan denne jobben endte.
    Dette var min drøm, mitt mål, alt jeg ville og jeg var så kry den dagen jeg skulle få starte arbeidet for Kopervik og for alle de flotte menneskene som bor her.

    Jeg er så skuffet over hvordan bildet på mitt forbilde bare ble knust, den personen jeg hadde sett slik opp til og som jeg gjentatte ganger hedret. Min forgjenger i BvK var en rollemodell og jeg var så ydmyk for at jeg skulle få ta over, følge i fotsporene til en ekte bidragsyter….. så knuste drømmen, bildet ble forvrengt og igjen satt jeg bare skuffet over å trodd at alt var så flott. Hvorfor ville noen med vilje sette en annen person i en slik situasjon, uten å opplyse om det. Jeg fikk aldri en sjangs, aldri en mulighet til å vise hva jeg kan, hva jeg er god for og ikke minst hva jeg ville gjøre for Kopervik. Jeg er så lei meg for at medlemmene ikke fikk sett at engasjementet mitt kunne føre til resultater, at viljen min kunne løfte hele byen opp og at jeg var en verdig arvtager til stillingen.

    Jeg har siden i sommer kjempet en kamp for sannheten og for at ting skulle komme frem i lyset. Helt ærlig så trodde jeg ikke at ting skulle komme frem så bra som de gjorde, men selvfølgelig ligger det enda mer til denne saken.
    Kroppen min var kampklar, hodet mitt var klar til å kjempe for livet og hjertet var klart for å bryte sammen. Nå ligger de fleste kortene på bordet og i tiden etter at alt kom frem ble jeg syk. Jeg trengte en time-out og kroppen reagerte. Det endte med at jeg nå har ligget i over en uke, ryggen ville ikke mere og kreftene til å reise seg opp uteble. Alle påkjenninger jeg har følt den siste tiden har inhentet meg og det at jeg slapp unna kampen, ja det har hodet forstått, men kroppen, den trenger mer tid.

    Tingen med meg ser du er at jeg alltid er ærlig, om det så knekker meg så går jeg først gjennom ilden, tar imot det som kommer og kjemper kampen.
    Nå er jeg imidlertidig lei av å alltid måtte være den som kjemper, som står på barikaden og tar på seg ansvaret, av å være den som alltid skal redde situasjonen og som skal finne løsningene på alles problemer og utfordringer.

    Så alle sammen… hush, be quiet, jeg trenger en time-out.
    Til å bare får være, ikke noe mer, kjenne på at hodet for første gang på lenge er tomt, uten bekymringer og ikke minst få lov til å kunne svare ærlig på hva som har stått på siden jeg begynte som Daglig Leder i BvK September 2013.

    Jeg må få finne ut hvor veien fører meg nå. Jeg ønsker at den skal føre meg dit hjertet vil, dit hvor jeg kan få føle på trygghet og få lov til å finne glede i det jeg gjør, ikke bare bekymring. Jeg har hatt mye spennende erfaringer i BvK, men jeg er klar til å legge denne delen av livet bak meg. Jeg kommer ikke tilbake, jeg avslutter dette kapittelet og håper at noen andre kan løfte byen opp uten å bli tatt med i dragsuget.  

    Jeg uttalte meg for litt siden på en sak hvor vår fungerende ordfører satte spørsmål til kvinner i lederstillinger i sentrumsforeninger og jeg mente hun dreit på draget.
    …… Du skjønner det, at en ting vet jeg. Hadde forutsetningene ligget til rette for meg da jeg trådde inn i min stilling, ja, da vet jeg at jeg hadde vært fantastisk i denne stillingen. Av og til gir vi oss, ikke fordi vi tar på oss for mye, driver med ditt og datt, eller at vi blir gravide…. av og til blir vi tvunget til å tre av, til å gi opp drømmen fordi noen forteller deg at nå er det på tide å våkne, kassen er tom, kampen er slutt, ekstraomganger er ferdige og resultatet ender fremdeles på minus.
    Det kjipeste med dette resultatet var at det ikke var du som bommet på straffe, det var den personen som sto foran målet før deg…
    Vi kan gjøre mye godt, mye riktig i 90 minutter, men når avslutningen ikke holder til mål, da er det viktig å være ydmyk, ta en for laget og innse sine feil og sine mangler.

    Burde jeg har gjort mer… kanskje, men jeg vet ikke hva.
    Jeg vet ikke hvordan forutsetningene og utgangspunktet kunne ha tatt meg i en annen retning.

    Nå… nå må jeg lære meg om reglene til Nav, nå må jeg gå inn i en periode hvor det er uvisst hva som skjer i livet mitt når det kommer til jobb.
    Er jeg fremdeles attraktiv, har jeg spolert min sjanse, vil jeg oppleve motgang som følge av å ha tvilholdt på drømmen om å klare å redde et sunket skip…?

    – Sivaa – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa