• Betraktninger,  Hverdagsliv,  Rett fra hjertet

    Har toget gått….

    for Kopervik sentrum?

     

    Foto: Skjermdump www.tidsmaskinen.no

    Foto: Skjermdump www.tidsmaskinen.no

    Jeg er som regel over gjennomsnittet positiv til byen min, Kopervik.

    Med bakgrunn som daglig leder i næringsforeningen, Byen vår Kopervik, som innbygger og som patriot har jeg ofte sett det som min oppgave utad å være genuint positiv. Mye av grunnen til dette er at gjennom hele mitt liv har jeg hørt «legendene» om spøkelsesbyen. Byen der alt bukker under, går nedenom og hjem, og hvor det å satse på butikk blir av noen sett på som ren galskap.

    Da jeg var daglig leder i Byen vår Kopervik fikk jeg muligheten til å komme litt mer under huden på de som driver i byen vår, både i sentrum og på Bygnes. Jeg var innom utallige forskjellige typer næringer og jeg ble stadig både imponert og fascinert over alt som faktisk finnes rett rundt dørene våre.

    Kopervik Sentrum 2014

    Foto: Siv Haugvaldstad Bygnes

    Det finnes veldig mange flinke folk, mange som virkelig står på for å bidra til at vi skal både ha mangfold og tilbud til våre innbyggere. Dette er mennesker som dag inn og dag ut åpner dørene til butikkene sine for at vi skal ha mulighet til å handle rett som det er, «hima»!

    Fåtallet av de som driver innenfor handel i Kopervik tjener seg rike på virket sitt. Det er blod, svette og tårer for mange av de. De har garantert lyst å bare legge inn årene både titt og ofte, men så holder de ut, fordi de skaper noe. De bidrar til lokalsamfunnet, de ønsker seg vekst, på lik linje med deg og meg. De klager sjelden høylytt selv om de ofte gjerne har grunn til å skrike ut i frustrasjon, frustrasjon for at vi mennesker i dag tar alt for gitt. Vi vil ha alt, men vi vil bidra minst mulig. Får vi et nytt tilbud er vi også kjappe i avtrekkeren og vi klager vår nød at det ikke er det riktige tilbudet, dette uten å tenke over at vi alle har forskjellige ønsker og at ingen, nei ingen, kan tilfredsstille alle sine behov.

    Vi viser stort sett null forståelse for avgjørelser om å avvikle, «Nå har vi jo ingen butikker igjen» pleier å være den generelle kommentaren man leser.

    Bør vi ikke alle stille oss spørsmålet oftere om hvorfor flere og flere butikker må legge inn årene.

    Hvorfor skjer dette?

    Har vi snart ingen butikker igjen?

    Snart, veldig snart så er dette dessverre nok en realitet. Jeg snakker ikke i dag eller i morgen, men i en ikke for fjern fremtid vil det uunngåelige være et faktum.

    For det skal sies, og det er viktig at noen faktisk sier noe, for akkurat nå er det (selv for patrioten) kritiske tilstander i Kopervik. Hvis vi ikke tar grep, i går i stedet for i morgen, så vil sentrumshandelen i Kopervik sakte om sikkert dø ut og vi blir stående igjen med leilighetsbygg og deres beboere, mennesker vi kan ta høyde for valgte å flytte til byen for å være nær tilbudene, butikkene, kjernen av Kopervik, sentrum!

    Akkurat nå står vi igjen med flere kontorbygg enn butikker, og planer om mer og flere boliger i sentrum.

    Men hvilken ringvirkning vil det ha for utviklingen av byen når vi nå mister flere og flere av våre butikker, tenker noen faktisk over det, det gjelder også de som er byggherrer! De skal jo tross alt selge boligene, ofte til dyre priser, nettopp fordi de ligger i sentrum.

    Vi innbyggere vil ha urbane sentrum, kafeer på rekke og rad, restauranter og det aller siste innen mote og interiør.

    Misforstå meg rett, vi har fortsatt mange fine og gode tilbud i byen vår, det handler om å velge å se hva vi har i stedet for å se alt vi ikke har.

    Først da kan det skje en endring, først da kan vi begynne å snakke om utvikling, vekst og fremtinden.

    Vi kan ikke snakke om fremtiden for byen vår før vi virkelig begynner å bruke den i nåtiden. Og når jeg snakker om å bruke den så handler det ikke om å sitte på kafé i 4 timer og sippe på den samme koppen med «kaffi», eller kjøpe en lefse til 25,- for da er «kaffien» gratis. Det handler ikke om å bare handle under julegateåpningen for da er det 20%.

    Det handler faktisk om å gjøre det lille ekstra. Det handler om å «Handla hima». Kampanjen jeg fortsatt er stolt av å ha laget sammen med Åkrehamn vekst. Kampanjen som skulle være en positiv påminnelse for oss alle, i hele Karmøy om å vurdere byen vår først, sjekke om man kunne få det man var på jakt etter i en av våre tre byer.

    Den orginale «Handla Hima» lappen

    Kampanjen som ble til mens jeg drømte meg vekk og funderte på hvordan vi kunne bli best sammen, Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn.
    Handla Hima siden fikk raskt hundrevis av følgere på Facebook.
    Og «Handla Hima» lappen fikk raskt en oppgradering utført av Ginungagap. Det er også slik kampansjen frontes i dag.

    På Åkra har man Amfi, senteret som uten tvil er med på å dra opp handelen i byen. Uten Amfi ville nok handelsmønsteret på Åkra vært betraktelig annerledes.

    Likevel finnes det noe ganske eksepsjonelt på Åkra.

    Åkra-buen er rå-god på «Handla hima». De snakker opp byen sin, de handler der og de bruker den flittig. De forteller om det, om byen sin, om hvor bra den er. Det er derfor nyhetene om nedleggelser så sjelden når avisene når det er snakk om Åkra, eller Skudeneshavn for den del. De snakker byene sine utelukkende opp, og alt det andre, det hører man svært lite om, men det betyr ikke at nedleggelser ikke rammer her også!

    Den patriotismen, den viljen til å heie på våre egne, det er den mangler vi her, i Kopervik.

    Så en annen ting med «Handla hima». Kampanjen handler ikke om at man bokstavelig kun skal handle i Kopervik, eller at en fra Åkra kun skal handle på Åkra.

    Det handler om at man skal vurdere byen sin, vurdere tilbudet, og er ikke tilbudet bra nok, får man ikke tak i det man trenger så skal man selvfølgelig handle et annet sted.

    Man går man ikke på Elon (Euronics ) for å kjøpe 80 tommer TV, og har de ikke den så ender man opp med å kjøpe en blender for det var det de hadde.

    Det er ikke slik og det er og heller ikke slik det skal være.

    Å «Handla hima» blir plutseligt litt viktigere, man blir litt mer bevisst på hvordan tingene henger sammen.

    Vi må begynne å tenke oss om, alle mann, både vi som handler og de som driver. Hvilket rykte ønsker vi at byen vår skal ha – er spøkelsebyen Kopervik noe man ønsker å bli forbundet med?

    Jeg ser det er kristisk i Kopervik, og jeg mener vi må ta tak – nå!

    Foto: Skjermdump Google Images (Roar Bævre, 2014)

    Jeg husker gågaten fra da jeg var ung, det var utallige butikker og kafeer og det myldret av folk i gågaten hver eneste lørdag. Nå (det er synd å måtte si det) kommer det nesten ikke folk på de planlagte arrangementene engang.

    Markedsføringen er rett og slett ikke god nok.

    Man må markedsføre, man må fremheve byen og selge den inn. Man må sette inn støtet, man må ville det, helt inn i sjelen! Ja, man må faktisk leve det!

    Man må bygge opp rykte igjen, alle sammen.

    Man må få Kopervikingen til å bli «PATRIOT», ikke bare patriot.

    For sant kan vel sies at det er ikke mange under 30 som er ihuga patriot. De unge i dag er vel knapt i byen, de vil sitte inne, spille og gå på kjøpesenter. Det er ikke like stas for en ungdom i 2019 å få lov til å gå på Lundberg alene en lørdag sammen med venner, sitte der å betrakte alt og alle, slik det var da jeg var ungdom.

    Gleden over å få gå på diskotek på «U-en» på fredagen, få lov til å være i gågaten en sen lørdagskveld for å betrakte, være en del av den spennende plassen Kopervik var da jeg var ung, og ikke minst alt man kunne fortelle om på skolen mandagen etter. Alt dette som bidro til at vi var i overkant sosiale og byen var vår lekeplass.

    For at vi skal ha en mulighet, en reell mulighet til å våkne til livet igjen så må vi begynne i byen, og de som driver i byen må samarbeide godt om å bygge hverandre opp.

    Get It skal ha mange poeng for å ha tatt tak i dette, og for måten de også fronter de andre butikkene på. De har fått maling fra Fargerike Uniton til å virke ut som kult interiør i utstillingene sin og de har dratt det enda lenger med å koble det opp mot trendene på klær. De er flinke på nett og er en av de mest synlige profilene jeg har i Instagram storyen min, og jeg, jeg følger mange!

    Nettbutikker burde de alle hatt! I stedet for å stritte i mot utviklingen burde de omfavne den, satse her også og promotere det for alt det er verdt!

    Plutselig snur trenden litt og man vil inn i butikkene igjen! Man vet aldri og jeg tror litt på den siste, men i mellomtiden må vi følge med, vi må slutte å stritte i mot. 

    Gårdeiere må også ta tak, de kan ikke forvente leie på mange 1000 i måneden og servere potensielle leietakere lokaler som ikke har hatt en oppgradering siden tidlig 90-tall. Enten må de «Shine» opp lokalene sine ellers må de faktisk gå ned i leiepris.

    Jeg vet at andre steder har man tilbydd både lavere leie, og til og med gratis leie noen måneder mot at leietaker står for oppussing, eller hvis en har et lokale som står der uten å bli brukt. Det må jo være bedre å fylle opp disse lokalene, og bidra til vekst. Føler ikke gårdeiere noe ansvar?

    De som driver butikk må regelmessig oppgradere butikken sin. Jeg ser så mange butikker med stort potensiale bare de hadde brukt litt penger på en oppussing, om så bare for å vise at en henger med i tiden.

    En av hovedreglene for de som driver må jo være å fronte en butikk som virker innbydene å gå inn. Rent og pent hvor man lett får oversikt over utvalget.

    Det er ikke til å stikke under en stol at ganske mange fasader og lokaler i Kopervik hadde fortjent en oppgradering!

    Førsteinntrykket, det selger, enkelt og greit!

    Mistforstå meg rett, noen er veldig flinke til å ta tak for å gjøre det litt mer hyggelig, men akkurat nå må det dessverre et enda større løft til. 

    De som driver må tyne politikerene og kreve at sentrum får en oppgradering av både det ene og det andre. 

    Mest av alt må man jobbe for å få lagt tilrette for et kjøpesenter og for en dagligvare alla Haugen kolonial midt i sentrum, og helst i havnegaten. 

    Det er flaut å skulle selge oss inn til turister og båtfolket og så er nærmeste butikk Coop, Rema eller Fina i helgene. 

    Vi er kultursenter i Karmøy, vi er administrasjonssenter i Karmøy. 

    Hva med å ta rollen vår på alvor, både vi som innbyggere, gårdeiere, butikkeiere og ikke minst politikerne. Vi har alle et ansvar! 

    Å skrive dette var ikke enkelt, men noen måtte. Det kunne like godt komme fra meg.

    Det er en stund siden jeg var aktiv i Byen vår Kopervik, siden jeg ga fra meg rollen.. men engasjementet rundt byen min, det brenner sterkere enn noen gang.

    Mitt ønske med dette innlegget er å skape debatt, men mest av alt skape endring.

    En endring i fremgangsmåte, at vi slutter å bare stå å se på at byen vår bukker under, at toget bare går forbi, at Kopervik blir en plass man kjører gjennom på vei fra Haugesund – Skudeneshavn og motsatt!

    Hvis alle går et lite skritt for byen vår kan ting fortsatt snu!

    At de som driver og eier i byen vår starter en felles markedsføring, kanskje til og med gjør en undersøkelse blant Kopervikingene, hva det er vi faktisk savner.

    Da mener jeg ikke av nye butikker, men hva vi faktisk savner i butikkene vi allerede har!

    Så ønsker jeg at vi Kopervikinger blir flinke til å bruke butikkene våre, og legg det gjerne ut på sosiale medier.

    #handlahima #byenvårkopervik #DENBUTIKKENDUHANDLERI

    Så er det viktig å avslutte med å også si at man skal ikke skamme seg om man blir sett i Haugesund eller på et av distriktets kjøpesenter. Selvfølgelig reiser man hit, man handler der også (meg selv inkludert), det er naturlig og vi kan ikke bruke det at byen er i fare som propaganda – på den måten vil man aldri vinne frem. 

    Det er naturlig å både besøke og handle i de andre byene, og så lenge man også velger å bruke byen sin, prioritere byen sin og det så ofte man kan, i dag, i morgen og alle kommende dager – på den måten, kun på den måten vil sentrum leve videre for generasjonene som kommer etter.

    Uten at vi handler på dette vil Kopervik sentrum ikke lenger sakte men sikkert dø ut, Kopervik sentrum vil dø ut innen kort tid. 

    – Takk for oppmerksomheten –

    _______

    TIL INFORMASJON HAR JEG LÅNT NOEN BILDER FRA NETT, OG HÅPER DET ER GREIT FOR VEDKOMMENDE SOM EIER BILDE.

    ER DET IKKE DET – GI MEG ET VINK SÅ TAR HEG DET SELVFØLGELIG NED!

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Noen refleksjoner i julen….

    Dette innlegget ble publisert første gang: Torsdag 28. desember 2017….

    Noen dager på overtid, og selv om ordene lå klare la jeg rett og slett vekk alt annet og bare senket skuldrene sammen med mine kjære. Tenkte likevel jeg skulle dele de tankene jeg hadde før jul med dere. Jeg tenker de kan være viktige å ta med seg inn i det nye året også. 

    God lesning 🙂 
    ____________

    Så var tiden her igjen. Vi gjør oss klar til å avslutte nok et år, og det er nok mange av oss som tenker samme tanken, «hvor ble dette året av?».

    Jeg spør meg om det samme hvert år. Det virker som om tiden bare går fortere og fortere.

    Hadde vi hatt et timeglass stående foran oss er jeg sikker på at vi hadde fått følelsen av at sanden rant fortere gjennom etter hvert som årene går. Men, det er nok bare en følelse vi har. Tiden går like langsomt, eller fort, i år som i fjor. 

    Det er bare det at det virker som man skal få plass til så mye mer i løpet av disse 24 timene i døgnet enn tidligere.

    Vi skal være ovenpå hele tiden, vi skal engasjere oss i alt, vi skal ha meninger om alt, og vi skal svare til de forventningene andre har til oss. Men, hvilke forventninger har vi til oss selv? Hvordan ønsker vi å bruke tiden vår? Er det slik at vi skal tenke «smart jobbing» når det kommer til timene utenfor jobb også?

    Jeg er veldig fan av smart jobbing, spesielt på jobb. Jeg liker å finne løsninger på de utfordringene jeg står overfor i møtet mitt med mennesker, og når jeg ser at noe fungerer så gir det meg mer motivasjon.

    Likevel synes jeg det er viktig å tenke på at man lærer konstant, og at man skal lære konstant, vi mennesker har godt av det.

    Jeg ser det slik. For å overleve trenger planter næring. Ser man på juletreet for eksempel, bugner det jo av tips i forhold til hvordan vi skal få det til å vare lengst, og ikke minst drysse minst mulig. 

    En absolutt nødvendighet for juletreet er vann, uten vann overlever det ikke.

    Jeg ser litt slik på det med å lære nye ting også. Å tilegne seg ny kunnskap, å lære, det å utfordre hjernen vår er med på å gi næring til oss. Vi lærer så lenge vi lever, men burde man kanskje ikke også si at man lever så lenge man lærer? 

    Når det er sagt så er det også viktig å ta vare på det som er kjent, det man føler seg sterk i.

    I julen trekker vi frem alle de tingene vi holder kjært. Vi drar frem tradisjoner, gjerne så gamle som både besteforeldre og oldeforeldre.

    I år så får jeg virkelig kjenne på gå i barndom igjen. Ettersom vi har brukt hvert ledig sekund denne høsten på å bygge hus har vi måttet bo hos mamma, hjemme på barnerommet mitt på Bygnes. 

    Selv om det ikke er akkurat slik det var da jeg var liten kjenner jeg på lukten av mamma sine småkaker, jeg kjenner på forventingen til å pynte juletreet i stuen, ligge på stuegulvet og se på julemorgen på NRK. 

    Jeg kjenner at når det er mye som er i konstant endring trenger jeg disse kjente tingene, de tingene som gir meg trygghet, og selv om mye har endret seg siden jeg var barn så synes jeg det er viktig å trekke frem det barnlige i meg. 

    Juletreet var det pappa og jeg som pyntet, og hvert år når jeg pynter det nå så kjenner jeg på den forventningen jeg hadde hver gang han skulle sette i kontakten til lysene, da stjernen i toppen lyste så klart. 

    «Det er det fineste juletreet vi har hatt noen gang», sa pappa, hvert eneste år.

    Mamma kom så inn for å beundre treet vi hadde pyntet, og hun sa også alltid det samme. Så sto vi slik litt, og bare beundret dette treet.

    Et enkelt tre kan være symbol på så mye. For meg er det treet som er symbolet på selve julen, på de minnene jeg holder nært, og for meg er det først når jeg kjenner lukten av gran det blir jul i stuen. 

    Mamma har fortsatt tradisjonen, uten at jeg tror hun er helt klar over at det er nettopp slik det alltid har vært. «Siv, dette er det fineste juletreet vi noen gang har hatt».

    Når julen nå skal ringes inn på ny håper jeg at du finner glede i de små tingene, om det er juletre, postkortene som plutselig ligger i postkassen, maten eller julesanger.

    Jeg håper at du finner glede i gode minner som har vært, spesielt om en skulle måtte feire jul for første gang uten noen man er gla i. Men, jeg håper også at man verdsetter og gir rom for å lage nye minner, og kanskje kan man glede seg over nye tilskudd i familien.

    Husk også, at for å ta vare på andre må man ta vare på seg selv. Gi deg selv tid til å være der for deg selv, til å slappe av, til å senke skuldrene og til å legge bak deg alt som har vært og bare nyte øyeblikket. 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Rett fra hjertet

    Med hjerte for Kopervik….

    Søndag 19. juni 2016

    Det begynner å bli en stund siden jeg hadde min siste arbeidsdag i Byen Vår Kopervik, og siden den tid har jeg heller ikke øst ut av meg med verken meninger eller innspill om byen min.
    Det har i tillegg kommet en ny daglig leder på plass og det er viktig for både henne og byen at de knytter kontakt og former et tett bånd.

    Når det er sagt har engasjementet mitt rundt byen min ikke svunnet hen, jeg følger flittig med og jobber gjerne for å være en potitiv bidragsyter til byen i mitt hjerte.
    For ja, det er det Kopervik er. Jeg har bodd her mesteparten av livet mitt, og selv om jeg flyttet vekk for å gå på skole, oppleve verden så har hjem alltid vært hjem.

    Nå har jeg etablert meg sentralt i Kopervik. Jeg får med meg hver båt som legger til kai om sommeren, når rekene er å få tak i, bilene som kjører forbi, lydene og latteren fra menneskene som velger å bruke byen vår og når Stømund Bru åpner gapet sitt og lar båtene stømme gjennom, ofte 7-8 om gangen.

    Jeg får med meg hver artikkel skrevet om Kopervik, og ja noen ganger er jeg så heldig å få skrive noen selv. Det er ingen tvil, Kopervik har en spesiell plass hos meg, som med så mangen andre av dens innbyggere.

    De fleste av oss er stolte av plassen vi kommer fra, men ofte mener folk at vi ikke er patriotiske nok. Det fokuseres mye på at vi må bruke butikkene våre ellers forsvinner de. Den nye daglige lederen i Kopervik jobber for mangfold og gode tilbud for innbyggerene våre. Handla Hima blir ofte nevnt, ofte i sammenheng med at vi må bruke butikkene ellers forsvinner de. Senest i dag  dag kom jeg over et bilde der BVK reklamerer med «Vil du ha lokale butikker i morgen, må du bruke dem i dag»…  

    Jeg har bitt meg i tungen flere ganger, men nå føler jeg for å dele noen tanker med de som er villig til å høre på.

    HANDLA HIMA… en kampanje jeg for en tid siden var med på å etablere i hovedsak med Per Inge Eriksen og Åkrehamn Vekst, vi fikk Skudenes med etterhvert og begynte å jobbe med konseptet.
    I starten hadde vi ingen ambisjoner om hva dette kunne bli til,  husker bare når jeg laget den første logoen, huskelappen med handla hima skrevet med sort tusj. Det tok av på facebook, vi fikk 1000 likes på en uke, vi hadde TV opptredener og oppslag i flere lokale medier.
    Ginungagap hjelp oss å oppgradere logoen og det er deres versjon som brukes i dag, fremdeles en huskelapp, men med et renere utrykk enn min hjemmelagde versjon.

    Kampanjen skulle ikke være til skremsel for noen, men en bevisstgjøring på at en skal tenke lokalt når en skal ut å handle, vi ønsket å minne folk på å spørre seg selv «Kan jeg få dette på Karmøy eller må jeg over til fastlandet?».

    Nå noen år senere føler jeg at det i enkelte tilfeller blir litt misforstått.
    Man skal ikke handla hima ellers forsvinner butikkene, man skal handla hima fordi det er her de beste tilbudene er, servicen er best og utvalget er basert på etterspørsel.
    Dette er ikke en enveis greie hvor kjøperen har ansvaret for at butikkene har levetid inn i fremtiden. Butikkene har like stort om ikke større ansvar for å gi kunden det kunden vil ha.

    Hva vil folk i Kopervik ha? Er det noen som har gjort en undersøkelse på det?
    Jaja, vi vil ha Ikea, KID, Hennes & Maurits, Cubus og alle andre store kjeder, men det er litt urealistiske og hårete ønsker akkurat nå…. i fremtiden kanskje ikke.

    Det er en god blest i Kopervik nå, den vinden må vi holde sirkulerenede, men ikke ved å drive propaganda!

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Rett fra hjertet

    I mars, da glemmer jeg verden omkring….

    Tirsdag 28. april 2015

    Har du noengang kjent at du glemmer bort tiden, glemmer bort verden?
    Samme hvor mye jeg prøver å være med, til stede, i dagen, mars måned går forbi uten at jeg er tilstede, jeg faller ut, forbi, bakpå, tilbake i tid.
    Jeg skulle ønske at det ikke var sånn, men jeg kan ikke hjelpe for det. Hver gang jeg har prøvd meg på dette blogge greiene så stopper jeg alltid opp rundt midten på mars. Jeg trodde kanskje det skulle bli anderledes i år, men når jeg går inn på bloggen i dag ser jeg at det slettes ikke er slik, jeg ble borte, også i år.

    19. mars 2009…
    Mitt liv, min trygghet, min virklighet og mitt alt bare ble borte, sa stopp, spredte vingene og la ut på sin evige ferd. Min pappa, min engel, min helt og min klippe. Borte ble han, en vakker dag i mars, han gikk på jobb og kom ikke hjem igjen.
    På turen sa hjertet stopp, han la opp, igjen i gresset står det nå to fjellsko, de nådde aldri til topp.

    En sorg så tung å bære, så vanskelig å forstå…..

    19. mars 2015….
    Ingen svar har jeg fått, hjertet sa fremdeles bare stopp.
    Pappaen min, min engel, jeg savner deg.

    Forhåpentligvis er jeg nå tilbake, igjen, litt oftere. 

    – Takk for at du er innom – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Så ble jeg ikke sportsanker i TV2 denne gang….

    Tirsdag 3. februar 2015

    Vi er nå kommet noen dager inn i februar. Så deilig å tenke på at januar endelig er over. Det er en så utrolig lang måned, nesten som om tiden står helt stille.

    For meg så har vel kanskje januar vært ekstra lang. Jeg søker jo enda på jobber, og det å gå hjemme ligger virekelig ikke for meg. Det å gå på jobb, det er det som er tingen, bruke hodet.

    Selv om jeg ikke har fått napp på noen av søkandene mine enda har en av dem vært uhyre spennende å vente på tilbakemeling fra. Du skjønner, rett rundt juletider søkte jeg på stilling som sportsanker i TV2, noe som jeg tenker er en drøm av en jobb. Det er et vansklig yrke jeg har valgt meg, journalist, spesielt i disse dager hvor flere og flere må gå, og jobbene, de vokser ikke på trær. Jeg tenkte at sannsynligheten for noe napp hos TV2 var å se langt etter, men at en vokser på det å bare søke også, en skal ikke være redd for å gå etter drømmene sine.

    Mamma maste hele tiden om jeg hadde hørt noe, og det gjorde jeg ikke… til å begynne med, men så plutselig datt en e-post fra redaksjonssjefen i TV2 Sporten ned i inbox’en min. Han ønsket å se mer av meg og ønsket at jeg skulle sende over noen klipp fra min tid i TV Haugaland. Til ttross for at jeg var litt flau over at min tid i TVH var tilbake i 2008/2009 og at jeg ikke var så veldig erfaren foran kamera på den tiden sa jeg at, jo, selvfølgelig skulle jeg ordne noen klipp.

    Jeg ringte Knut Netland med en gang, for så å ringe Jarl Vidar og be ham sette sammen noen snutter til meg. Jeg direkte hang på nakken til Jarl Vidar til han hadde hatt tid å sende over klipp. Dette var ikke en mulighet som jeg skulle gi fra meg uten en kamp! 

    For en spennende prosess jeg plutselig befant meg i, dette hadde jeg egentlig aldri trodd. Allerede nå følte jeg at jeg hadde vunnet. Jeg har søkt på utallige jobber innen mediebransjen her hjemme, og de har tilsynelatende ikke plass til meg noen av de. Alt jeg ønsker er å få jobbe med det jeg har studert til master i, men her hjemme har ikke noen gidd meg den muligheten enda. Jeg har spurt meg selv gang på gang hva som kan være årsaken til dette. Jeg søkte til og med på jobb som næringslivsjournalist i TVH, men hit kom jeg ikke engang til intervju. Jeg ble ikke vurdert, tross min utdanning, erfaring og ikke minst min tid som både markedskoordinator og daglig leder i den tids største næringsorganisasjon her hjemme, Byen Vår Kopervik. Som leder for valgkomiteen i Karmøy Næringsråd og medlem i planleggingskomiteen for Bedriftenes Dag skulle en kanskje tro at jeg hadde noe av det som skulle til for å dekke lokalt næringsliv.

    Så var det TV2 da, en stilling med over 200 søkere så utmerket faktisk søknaden min seg nok til at de ønsket å se mer, det er jo mye lenger enn jeg har kommet her hjemme. Jeg var forbredt på å flytte til Bergen, begynne å pendle, jeg hadde snudd meg rundt hadde jeg fått muligheten.

    I tiden fra jeg sendte over klipp til jeg omsider hørte noe føltes ut som evigheter, i virkelig tid tok det noen uker. Fredag fikk jeg endelig svar. I en flott og personlig e-post fikk jeg beskjed om at jeg desverre ikke var blandt de 12 som nå skulle inn på audition. Selv om jeg ikke nådde frem her heller fikk jeg en utrolig hyggelig e-post hvor redaksjonsjefen skrev at jeg hadde all relevant utdanning og erfaring, men at jeg manglet en del på erfaringen sammenlignet de 12 som ble valgt ut.
    Han håpet at han kunne ønske meg god helg likevel…. Selvfølgelig kunne han det!

    200 søkere gitt… det er ufattelig mange om en eneste stilling. Det å bare ha blitt kontaktet synes jeg er så imari stas og det tar jeg som et stort kompliment.
    Da kan jeg fortsette i jobbjakten med litt mer selvtillitt enn jeg har hatt den siste tiden. Selv om jeg ikke ble sportsanker denne gang så kommer kanskje min tid, min mulighet, min åpning til å bli en del av den verden som jeg har elsket, pustet og drømt om siden jeg var liten.

    For litt siden ble det gjort et intervju med meg i forbindelse med min jobb i Byen Vår Kopervik. Han som intervjuet meg spurte meg etterpå hvilken bakgrunn jeg egenlig hadde, Masterutdanning i Media og Bachelor i Journalistikk svarte jeg. Litt fortumlet svarte han tilbake, helt motsatt av meg, jeg har ingenting innen journalistikk, men alle må jo ha en jobb. Fy søren tenkte jeg med meg selv, aner du egentlig hvor heldig du er… Jeg hadde gjort alt for å tatt hans plass.

    Nå er han redaksjonsleder for en lokalavis her på Haugalandet, lurer på om han tenker det samme enda……

    Jeg tror og håper at muligheten vil by seg etterhvert, og gjør den det tror jeg kanskje det kan forbause en arbeidsgiver hva jeg faktisk kan by på.
    At jeg kan være litt rusten innen faget, det kan godt være, men gir noen meg muligheten så skal jeg jammen meg vise hva lettlært er !!!  

    – Over og ut – 

    PS. til alle dere andre der ute som også søker jobb, have a little faith, gode ting kommer til de som venter.

    2015 ©Studio Asbjørnsdotter / Quote Paulo Coelho

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Endelig fredag….

    fredag 17. januar 2014

    Det skjer mye i livet mitt om dagen, ofte så mye at jeg ikke har tid til å stoppe opp, skrive om det og dele det med dere. Det går umåtelig lang tid mellom hver gang jeg klarer å skrive og jeg føler at hvert innlegg begynner med den samme strofen, nemlig hvor mange ganger jeg må begynne denne bloggen på ny. 
    Denne gangen driter jeg rett og slett i denne oppdateringen. Eller en kjapp en er kanskje på plass.
    Siden September har jeg vært så travel at jeg av og til nesten ikke klarer å sparke fra i bakken like fort som jeg må løpe av sted. Noen ganger innbiller jeg meg at jeg er født med rulleski på beina og kan bare sette utfor og være på plass kjappere enn lynet.
    Det hele begynte med at jeg ble promotert på jobb, jeg gikk fra å være markedskoordinator til daglig leder for Byen Vår Kopervik. En sann drømmejobb og jeg hadde lenge håpet at dette skulle bli en mulighet for meg. Det er en stor jobb med mye ansvar og jeg lærer noe hvert eneste minutt føler jeg.

    Nå er det noen uker inn i januar og jeg har nesten ikke pustet i det nye året. Det er mye som skal på plass tidlig i året, og det er bare til å ta sats. Nå har helgen endelig kommet og jeg gleder meg til å slappe av, rydde hjemme og virkelig føle at jeg har fått pakket vekk julen… Ja, noe av det har bare kommet vekk fra stuen og inn på gjesterommet, og det er jo virkelig ikke vekk, når det når loftet, ja da er det pakket vekk.
    Trodde aldri at jeg skulle drømme om rydde-dag, vaske-dag og ikke minst en hel helg dedisert til dette formålet. Men etter at jeg har fått eget hus så ser jeg hvor mye arbeid det egentlig har vært for mamma å holde det rent og rydding til alle tider, samtidig som hun har hatt jobb å gå til, matlaging, sitt eget sosiale liv, vært mamma, og kone for min pappa, gjennom et helt liv.
    Jeg unner henne virkelig pensjonisttiden og at hun koser seg hver dag med det hun føler for å ta seg til.

    Noen nyttårsforsetter har jeg egentlig ikke satt meg, har aldri vært så flink til å holde dem, men jeg har lovet meg selv noen enkle ting. I år skal jeg bli flinkere til å si NEI, jeg skal bli flinkere til å gjøre meg selv lykkelig, jeg skal lese mer, jeg skal bruke mer tid på meg selv, på å meditere og trene, ting som gir verdi utenom det å oppnå suksess, men som gir indre glede og som resulterer i at du kan bli en enda bedre utgave av deg selv, med mer overskudd og positivitet.

    Mens jeg skriver så har jeg propper i ørene og «The Secret» på lydbok.
    Jeg har blitt anbefalt denne boken utallige ganger, jeg har lånt den av en venninne, så på biblioteket, kjøpt den på iPad, og nå, endelig så har jeg fått den på lydbok. Det er jo så mye lettere, nå kan jeg høre på den hvor enn jeg befinner meg, jeg kan gjøre andre ting samtidig og ikke minst, jeg kommer gjennom den uten å føle at det er en plikt å lese den. Alle trenger en påminnelse på  at man skal tenke positivt, at man skal tro at ting blir bra, at vi kan oppnå det vi vil.

    For 2014 skal min leveregler være:

    Ask – Believe – Recieve

    Life is so easy
    Life is so good
    All good things come to me.

    I tillegg har jeg hevet meg på #100HappyDays challengen som jeg snublet over på facebook.
    Mine bilder kan du finne ved å følge meg på Instagram @Sivva

    Ønsker dere alle en positiv, fredelig og lykkelig helg!

    Takk!

    xoxo Sivaa

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Jeg mobbet… meg selv…hvem

    torsdag 14. mars 2013

    mobbet du? 

    Akkurat nå sitter jeg på bussen på vei til time hos min helseterapeut.  Jeg har nevnt tidligere hvordan han har hjulpet meg siden pappa døde. Det begynner å bli en stund siden jeg har vært der nå, og lurer på hva han har å si til meg i dag! På tirsdag er det nemlig fire år siden pappa døde. 

    Det at helseterapeuten har hjulpet meg i sorgen over pappa er bare en av flere ting. Han har lært meg å være snillere mot meg selv. I disse dager har det vært mye skriverier om mobbing og flere unger jenter som har tapt livet trolig på grunn av dette. Så ufattelig tragisk at vi kan være så stygge i oss at vi til slutt kan stå ansvarlig for at enkelte personer rett og slett velger å ikke leve lenger, i så ung alder! 

    Mobbing kan komme i mange former, av og til kan du faktisk ta deg selv i å mobbe nettopp deg selv.       Jeg har ikke alltid vært like snill mot meg selv og kan vel si at i noen tilfeller har jeg vært en mobber. 
    Tidligere så var eg ikke så flink til å se på meg selv med snille øyne, jeg var alltid kritisk til hvordan jeg så ut, skjulte ørene mine for de stakk jo slik ut, ja jeg kalte meg selv til og med Dumbo…. Bare for at ikke andre skulle få si ordene først! Jeg har alltid vært tynn som en stokk, men var alltid kritisk til dette også, jeg var beinete, men likevel tenkte jeg om jeg var for tykk… Jeg visste jo det utrolig godt at jeg ikke var det, men jeg fant ofte ting jeg ikke var fornøyd med og rakket rett og slett ned på meg selv. Som en forsvars-vegg var jeg hard mot meg selv for at jeg lettere skulle takle det om andre også var det.

    Jeg brukte store deler av ungdomskolen på å prøve å leve opp til et ideal som jeg kanskje ikke sto inne for, dette samtidig som jeg gjorde mitt ytterste på å få gode karakterer, bevise at jeg hadde noe i toppen.

    Å flytte til England ble en åpenbaring for meg, jeg var 21 år og for første gang i mitt liv torde jeg å være meg selv 110%, rett og slett ga jeg blanke F… om hva folk hadde å si om meg, jeg var ikke lenger redd for å bli sett verken opp til eller ned på. Jeg ble også snillere med meg selv, mer fornøyd med meg selv og jeg så at folk likte meg, godt, akkurat slik jeg var. Gradvis gikk håret oftere opp i en dult eller bak i en hestehale. Sminken forsvant gradvis og jeg ble tryggere på alle mine kvaliteter.

    Jeg har gjennom hele livet vært så kritisk til meg selv og trodd at dette bare er slik vi mennesker er. Tenk hvor mye bedre vi hadde hatt det hvis vi bare hadde vært flinkere til først og fremst bygge oss selv opp, og i stedet for å rive hverandre ned og tråkke på hverandre oppmuntre de kvaliteter og egenskaper hvert enkelt menneske har og by på.

    Ethvert menneske er like mye verdt, alle har noe ved seg som er verdt å ta vare på, som er verdt å rose og oppmuntre.

    Det verste jeg vet er når vi mennesker sitter å rakker ned på noen, og ja, jeg kan godt ta meg selv i å gjøre det jeg også av og til, men jeg prøver å holde meg for god for sånt.

    Jeg mener at jeg kan ikke se ned på noen fordi at de ikke har en master i tillegg til en bachelor, at de ikke har hatt artikler på trykk, hatt fotoserier i aviser og gjort 1/3 av de tingene jeg har vært så heldig å få muligheten til. Selv om jeg er flink i det jeg gjør så kunne jeg for eksempel aldri vært hjelpepleier som min søster…. ja, innenfor helsevesenet i det hele tatt, jeg er ikke sterk nok til det og tror ikke jeg kunne gjort den jobben bedre bare fordi jeg er høyere utdannet.

    Kilde: Vær en Venn siden på Facebook

    Noe av det verste jeg vet er når noen rakker ned på de menneskene som bor her i Kopervik hvor vi bor, eller på Karmøy generelt. At en liksom har mindre intelligens og lavere livsverdi bare fordi en ikke har følt behovet for å flytte på seg for utdanning. Høyere utdanning faller ikke naturlig for alle. Vi må respektere at noen ikke har det behovet som andre til å markere seg.

    Jeg flyttet tilbake til Kopervik fra London, og jeg føler ikke at jeg har gått tilbake i utvikling og blitt mindre smart på grunn av det, snarere tvert imot. Her har jeg fått en fantastisk jobb i Byen Vår Kopervik som jeg virkelig liker og som jeg får utfordret meg i og lærer noe hver eneste dag. Jeg har vært på jobb mer enn nødvendig denne uken fordi jeg har lyst å lære mer, få mer kunnskap.

    Vi må slutte å prøve å finne feil med hverandre, vi må gå inn i oss selv og finne årsaken til at vi har det behovet å rakke ned på vår neste.

    Jeg prøver nå så godt jeg kan å se årsaken til at folk kanskje behandler enkelte på visse måter.

    Jeg vet veldig godt at nå i disse dager så snakker noen dritt om mamma og tante, og egentlig på det som er min avdøde mormors rykte. Noen har postet på både Facebook og Instagram at de ønsker at vi brenner en viss plass, og da mener de nok helvete tenker jeg. Det hele gjelder salg/ og kjøp av et hus, min mormors. Det blir rettssak nå til sommeren, og uten å gå i detaljer så har vi sagt hele veien at finnes det en gyldig grunn for å saksøke oss så må jo kjøpere få lov til det.

    MEN….. Jeg skulle ønske de ikke sank så lavt til å ønske min mor og min tante i et brennende hull. Lurer på om de er klar over hva slike utsagn kan resultere i, det er faktisk krenking av enkeltpersoner i sosiale medier, og vet de som kommenterer tilbake at de er med på å mobbe? Vet de at dette kan anmeldes, og vet de hva det kan gjøre med noen?

    Jeg volder ingen smerte og jeg ønsker ingen vondt, jeg tror på karma og at en skal være hyggelig mot selv våre verste fiender. Jeg tror ikke vi tjener noe på å slenge dritt om andre, men at vi har det mye bedre med oss selv hvis vi klarer å se rasjonelt på ting.

    Se for deg at du står på ene siden av et speil, du slenger ut dritt om både det ene og det andre….. Husk at du vet aldri hvem som står på andre siden av det speilet.

    Denne uken døde en 13 år gammel jente….. noen må sannsynligvis leve resten av livet med det på samvittigheten.

    Vi sto sammen etter 22. juli, hånd i hånd, hvite og svarte, høye og lave, menn og kvinner, politikere og hjemløse, vi var en… Men skal vi bare stå samlet når en tragedie rammer oss? Vi må jo lære oss å stå sammen i hverdagen også, vise nestekjærlighet og behandle hverandre med respekt.

    Vær en venn du også! Vis barna i vår tid at vi kan stole på hverandre og at tiden med mobbing er forbi!

    På Facebook oppfordrer BT til å være en venn. Bli med da vel!

    VÆR EN VENN 

    – Takk –

    Siv Asbjørnsdotter Haugvaldstad

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Dumb blondes….

    onsdag 13. mars 2013


    Jeg kjenner at jeg er litt provosert om dagen. Det snakkes om likestilling mellom kvinner og menn, men når jeg ser reklame for TV3 og Paradise Hotel synes jeg det burde tas opp litt debatt på brunetter og blondiner. 
    Off blir rett å slett skikkelig flau når jeg ser hvordan programmet velger å fremstille blondiner. Dumme, lette på tråd og med et hode fullt av luft, akkurat som en ballong som sprekker bare det tenker en fornuftig tanke. Teamet i TV3 må virkelig bruke lang tid på å luke ut de blondinene som bekrefter folks syn på at blond og intelligens virkelig ikke hører sammen. 
    Tommelen ned for dem…..
    Jeg er født blondere enn blond, og helt ærlig, med et utseende jeg ikke kan klage så mye over. Hadde jeg gjort det synes jeg egentlig det hadde blitt for dumt, jeg er ikke direkte stygg å se til… Dette vet jeg! Det betyr heller ikke at jeg oser av selvtillit… Alltid har jeg strevd for å vise at jeg ikke er en dum blondine, men at jeg har IQ, tanker og meninger om det meste. Jeg var smart nok til å få gode karakterer på skolen, jeg kom inn på alle universiteter jeg søkte journalistikk og jeg fullførte og besto en master. 
    Ikke så dum likevel kanskje? 
    Selv om jeg kler best platinablond hår og ja, føler meg mest vel med det, det er jo det speilbildet jeg kjenner, så betyr ikke dette at jeger blottet for noen som helst sosial intelligens og annen intelligens. 
    Jeg elsker klær og mote, synes Sex og Singel-liv er fantastisk gøy og jeg leser moteblader og kjendisnytt som bare det…… MEN, dette er ikke den jeg er mesteparten av tiden, det er bare en del av meg, den samme delen som også bruker tid på sminke, hår og outfits. 
    Den største delen av meg er nok den ikke så mange ser. De fleste vennene mine husker at da jeg var ung ble jeg kalt Pamela, og jeg kan ærlig si at jeg ennå ikke klarer å se på den jenta som satte dette ut i livet, hun vet sikkert ikke hvor mye det såret meg, og hvor mye jeg slet med det, i årevis. 
    Jeg som jobbet så hardt for å vise at jeg var glup, og at det blonde håret bare var en del av meg. 
    En forventer gjerne ikke av en platina blond jente at hun tilbragte ca. 3-4 timer hver dag på å gjøre lekser, og elsket det over alt på jord. At det kjekkeste bladet i verden er Illustrert Vitenskap og ble abonnert på i årevis, til og med sendt fra Norge til England i perioder når jeg bodde der. At får jeg valget så foretrekker jeg enhver Sci-Fi film over alt annet. Jeg ikke ler av guttene i BigBang, men at jeg ler med dem. At favorittboken er Ringenes Herre både norsk og engelsk utgave. At jeg hører mest på indie musikk og metal før pop. At jeg ikke er redd for å brekke en negl eller grave i gjørma. 
    At jeg ikke er redd for å vise meg uten sminke og i jobbebuksa på Coop. 
    I 2013 må der da for søren være lov til både være blond og smart! 
    Fy Fy til TV3 for å fortsette å male et bilde av oss der vi blir alle dratt under samme kam. 
    Det finnes nok like mange brunetter med bare luft mellom ørene…. Hvor er de?

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Full rulle og lange flate….

    søndag 3. mars 2013

    Strekninger, takk og lov! 
    Det er søndag og hviledagen. Jeg er nå av den oppfatning at jeg egentlig synes at den skal holdes hellig. Ligge lenge i sengen, gjerne frokost og film i sengen, så lage god mat, gå lange turer, være med venner, leie film og slappe mer av på kvelden…Men neida, ikke her i huset, her «bygger» vi jo hus og ikke minst et hjem.

    Som jeg har nevnt i de to forrige innleggene så har livet mitt forandret seg ganske drastisk de siste fire årene, og som nevnt, det har vært mange tunge stunder. Når det er sagt og sagt igjen, så har det også vært noe som har gjort dagene mine så ufattelig mye finere, og det er Tommy. Han sitter rett ovenfor meg i sofaen og koser seg meg dataspill. Han er herlig. En bedre mann skal man lete lenge etter. Han er rolig og snill, han lytter, ytrer meninger og vi har det så utrolig morsomt sammen. Føler rett og slett jeg traff spikeren på hodet med han.

    Vi har jo nå kjøpt oss dette huset som mange har fått med seg, ja, de vi kjenner har jo selvfølgelig det. De har heller ikke sett oss så veldig mye siden vi kjøpte det.
    Det var for meg kjærlighet ved første blikk, et herskapshus(etter min mening) av dimensjoner og bak alle de brune, gule og grønne tapetene så jeg for meg romantikk og glede, trygghet og ro, alt dette med en praktfull utsikt som du skal lete lenge etter i dag. Slike tomter finnes nesten ikke å oppdrive. Så nå sitter jeg her da i utsikten min, det er fred i stuen og den eneste lyden jeg hører er datamaskinene våre som surrer og går.

    Dere vil kanskje ikke tro det, men det er flott her, og jeg takker hver dag for at alt dette er mitt, ja, og selvsagt Tommy sitt. Det føles deilig å eie noe, selv om Tommy eier 50% han også. Der gjør det nesten flottere synes jeg, å eie noe sammen med noen, endelig. Følte lenge at alle var kommet så langt i livet sitt, og jeg gikk liksom tilbake 10 skritt hele veien. Var så lenge i England og levde et spennende og rikt liv, og kom hjem til flotte foreldre og kunne dele opplevelsene mine med dem. Så gikk pappa bort, så ble mamma syk, så flyttet jeg hjem, var alene og bodde på pikerommet. Alt ble bedre med Tommy, og jeg tror han vet hvor glad jeg er i ham, føler at jeg er flink til å si det.

    Huset hadde nok ikke vært det samme uten å hatt noen å dele det med.
    Selv om huset er flott nå, og plasseringen har vært topp hele veien så har vi hatt mye å holde fingrene i de siste par månedene. Vi har renovert hele huset, eller i første omgang nå er hovedetasjen så og si ferdig. Vi har begynt på underetasjen, og det er her vi har holdt på i dag. Vi har rett og slett malt på vaskerommet, både vegger og ytterdør. Det er helt utrolig hva et strøk med maling kan gjøre. Hvite vegger og svart bengalakk på døren, ser mye nyere ut med en gang. I morgen skal vi male gulvet mørke grått og få på plass garderobeskap og så kan jeg forhåpentligvis vaske klær i morgen kveld, det skal bli så utrolig deilig.

    Jeg ser jo at veldig mange jenter er så opptatt av interiør, merker og hvordan de skal ha det. Det jeg ofte har lurt på er om alle virkelig velger ting de har lyst på eller om de kjøper tingbare fordi det er dyrt eller det er den trenden akkurat nå. Når jeg eller vi har pusset opp så har vi ikke brydd oss noe om trender egentlig, det orker jeg ikke, synes det blir litt for mye styr. Jeg kan nok absolutt si at det nok er innspill her også som er preget av trender som er eller har vært, men det er ikke dette som er vektlagt hos oss.

    Hjemmet vårt reflekterer oss synes jeg, hvem vi er, og jeg kommer nok ganske godt til syne i rommene hos oss.
    Her er det varmt og godt, det er rolige farger og jeg vil vel kanskje si i overkant romantisk med masse lysekroner og sølv. Jeg elsker sølv. Ja, jeg vet at nå er det messing som er inn, men akkurat det driter jeg litt i. Messing er ikke meg, men sølv, det er meg. Vi har klassiske møbler og mye klassiske pyntegjenstander.
    Det finnes flotte merker som Lene Bjerre, Lexington og Willeroy, men jeg har også lysestaker fra Nille og hyller og bord fra Ikea. Jeg er ikke så opptatt av at alt skal være det merket eller det merket, men jeg innrømmer at jeg også liker fine ting, men alt med måte. Jeg kan helt fint kjøpe billig og kjøper jeg dyrt er det for jeg liker det, ikke det at jeg faller under presset for å ha bare fordi andre har. Fint om folk synes vi har det fint, men dette er et hus for meg og Tommy, først og fremst, det er vi som skal bo her, tilbringe tid her sammen og da er det det som er fokuset. Som mange jenter så elsker jeg også å dulle hjemme, prøve den lampen der eller den stolen her, jeg tror det ligger latent i oss. Før så var jeg nok litt mer retro og gjenbruk, men nå som jeg har hus så tenker jeg nok litt mer over hva som blir kjøpt, det er først nå jeg legger penger ned i ting. Det er helt annerledes synes jeg å leie en leilighet enn å eie et hus. Du blir nok litt mer nøye når det er ditt eget, og dette er første gang jeg har anledning til å gjøre og få det akkurat som jeg vil. Forutsatt at Tommy er enig, for til gutt å være så har han mye meninger, og det elsker jeg ved ham. Han engasjerer seg og selv om han ikke alltid vinner de diskusjonene om hvor ting skal stå og hvordan det skal være så viser han at dette er også hans hus og vi må finne en gyllen middelvei.

    Jeg lurer på om han snart synes det er for mye sølv……

    Jeg legger ut noen bilder nå så kan dere ta en liten titt!

    Velkommen inn til oss 🙂 

    Husets fasade – i sommer blir det hvit

    Inngangsparti

    Stue – ved utsikt

    Stue – Hyller fra Ikea

    TV krok 

    Stue – One of a kind stolen min fra Bohus – Himmelstol

    Kjøkken

    Soverommet vårt – HjerteromDet kommer flere bilder siden, men her er noe bilder som viser huset før vi startet på oppussingen:

    Stuen

    Kjøkken

    Soverom- Takk – 
    Siv Asbjørnsdotter Haugvaldstad

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

    Sivaa
  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Å ta pennen fatt….

    søndag 3. mars 2013

    Opp gjennom hele mitt liv har jeg hatt skrivekløe.
    Jeg har skrevet stiler, fortellinger, dagbøker, historier, dikt og tanker ned hele mitt liv.
    Det var aldri noe spørsmål om hva jeg kunne tenke meg å bli når jeg ble stor.
    Drømmen om leve av det å skrive forandret seg aldri og jeg jobbet hardt å lenge mot å nå det målet om å kunne kalle meg journalist.
    Jeg har elsket ordene og betydning av ord av hele mitt hjerte, hele mitt liv. Alt jeg noengang har følt har vært lettere å forklare med bokstaver enn med lyd. Jeg har alltid villet dele hvem jeg er og hva jeg står for med flere enn en, men jo flere bloggere det blir, jo flere som ønsker å leve av det samme som meg, jo mer har jeg tatt avstand fra det jeg elsker mest av alt i hele verden, nemlig det å skrive.

    Jeg tror rett og slett jeg har mistet selvtilliten når det kommer til min egen skrivekunst og min egen evne til å formidle ord på en måte som gjør det spennende.
    I 2006 var jeg ferdig utdannet journalist, jeg har tatt både bachelor og master i faget, men de store skrivejobbene har latt seg vente på. På mange måter tror jeg helt og holdent det er min egen feil.
    Innerst inne så tror jeg at jeg er god nok, at jeg kan, og at får jeg lov å formidle så vil jeg formidle på en måte som engasjerer. Ja, jeg har jo fått massevis av skryt for mine tekster før.
    Så hvorfor skriver jeg ikke mer? Når legen din diagnoserer deg med «snill-pike-syndrom» så er det kanskje lettere å forstå… Jeg stiller så store krav til meg selv at noen ganger så er jeg min største fiende og den eneste personen som står i veien for å oppfylle drømmene mine.
    Jeg stopper meg selv fordi jeg rett og slett er livredd for å mislykkes, for å ikke være god nok og for å ikke engasjere.

    I en tid hvor alle blogger og skriver om det de har lyst til så føler jeg om mulig enda større press til å prestere, jeg har jo tross alt tatt nesten 6 års utdanning i faget, det å skrive, formidle, både med bilder og ord.
    Jeg føler press på meg til å opprette en blogg som enten skal være rosa eller svart, om klær eller interiør, om sykdom eller helsekost. Jeg har ikke lyst til å være noen av delene, jeg vil være litt av alt, men mest meg selv. Skal jeg være ærlig eller skal jeg male et bilde av meg selv som ikke stemmer? Hva om jeg ikke er interessant nok, hva om folk ler av meg bak min rygg, synes jeg er tåpelig eller dum….
    Jeg har uten tvil alltid vært meg selv og gått mine egne veier, det har ikke alltid vært lett, og spesielt ikke når du kommer fra en liten plass som Karmøy.
    I skrivende stund blir jeg akkurat spurt om å spille i en musikkvideo og selv om jeg synes det er et privilegium å bli spurt så er jeg egentlig nølende. Selv om jeg stort sett driter i janteloven så ligger den alltid å ulmer i bakhodet sammen med er jeg flink nok, dummer jeg meg ut og kommer folk til å le av meg nå?

    ……..

    Jeg har sagt ja til videoen, og jeg vet akkurat hvordan jeg kommer til å være på dagen… KVALM…
    Jeg sier ja til de fleste ting som dukker opp fordi jeg først og fremst hater å si nei, men også fordi jeg liker å pushe meg selv, jeg liker å gjøre ting som jeg ikke alltid er komfertabel med, jeg tror selv at jeg vokser av det som person.

    Jeg vil være den personen andre ser til for mot, for troen på seg selv og at det er lov til å drømme seg langt langt bort, til store jobber, annerkjennelse og rikdom, eller et liv som hjelpearbeider i Afrika om det er det man vil. Jeg fremstår gjerne som jernkvinnen for at andre skal få troen på seg selv, men det betyr ikke at jeg har troen fullt, helt og holdent på meg selv. 

    De siste 10 årene har jeg vært programleder og modell, journalist og konsulent, foredragsholder og student, vært arbeidsledig og jobbet på dugnad.
    Jeg har hatt store drømmer og små drømmer, levd et lykkeligt liv og et sabla kjipt liv. 
    Jeg har hatt motgang og medgang, sorg og smerte samt en hel del glede i mitt hjerte. 

    Jeg lever ofte under mantra «Jeg vil jeg vil, men får det ikke til»…. 

    Så hvem er jeg egentlig og hva blir jeg til? 

    Mitt første skritt er å få tilbake troen på meg selv og at jeg er god nok akkurat som jeg er. Om jeg er rosa eller blå, mote eller ikke, på lavkarbo eller høykarbo, jeg akter ikke å gjøre meg til, men kommer til å skrive nett hva jeg vil! 

    Elsk meg eller hat meg, men døm meg uten å kjenne meg og jeg kommer å biter hodet av deg! 

    Husk at under en hard hud er vi alle sårbare og at et hard ytre ofte kanskje er en maske tatt på for å overleve! Vi må alle lære å ikke dømme noen, men hylle det faktum at vi er alle forskjellige! 

    Er det nå jeg skal si klem, xoxo eller elsker dere? 

    Hva med noe så enkelt som….

    – Takk – 

    Siv Asbjørnsdotter Haugvaldstad.

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

    Sivaa