• Hverdagsliv,  Trening og helse

    Breathe – Exhale….

    Det er jo litt i tiden å se innover, meditere og praktisere yoga. Selv om jeg så fint skrev i forrige innlegg om at vi kanskje ikke burde streve så mye for å nå alle nyttårsforsettene våre så er det noen få ting jeg har bestemt meg for å bli flinkere til i år likevel.

    Vi har hatt noen heftige år med husbygging og travle jobber. Vi bodde mesteparten av vinter 2017 og første del av 2018 hos mamma mens vi hadde fantastiske folk hos oss om forvandelt vårt klassike 50-talls hus til et flunkende nytt design / funkis hus. En prosess som har tatt årevis med både planlegging og søknader, klager og godkjenninger.

    Men det er ikke det jeg skal fortelle om nå, det får bli en annen gang. Likevel er det verdt å ta med i dette innlegget da det har ført til at både jeg og Tommy (mannen min) ikke har hatt så mye tid til å gjøre de tingene som vi kanskje har hatt lyst til, og ikke minst hadde hatt veldig godt av oppi alt det andre. Vi har begge travle jobber, og selv om vi ikke har barn så kan hverdagen jammen meg vær hektisk likevel.

    Det første som har en tendens til å ryke da er trening, og den treningen røyk så til gangs for oss begge.

    Jeg har ikke trent skikkelig på mange mange år, noe som er litt rart egentlig ettersom jeg gikk idrettslinjen på gymnaset og jeg alltid har vært utrolig glad i all form for aktivitet. Jeg kunne trene timevis til dagen, både styrke og jogging, og selvfølgelig det som alltid har vært min idrett, svømming.

    Det ble mindre og mindre trening da jeg flyttet til Englanad for å studere. Timene på treningsstudio og i svømmehallen, til og med edru på dansegulvet på alle byens utesteder, ble byttet ut med skolebenken, dataskjerm, skriving, fest og festival. En fantastisk tid som jeg ser tilbake på som noe av det beste jeg har gjort for meg selv. Ja, for det var i England jeg virkelig ble kjent med meg selv og det menneske jeg er.

    Når jeg omsider kom hjem fra England begynte en virvelvind av livet å ta form. Pappa som plutselig døde, mamma som fikk kreft, det å være snill pike og ta byrde etter byrde samtidig som jeg følte jeg sto helt alene i en sorg som ingen forsto. Jeg var så nær pappa at når han døde så mistet jeg fotfestet, mistet en del av meg selv, av motivasjonen min og av alt egentlig.

    Midt inne i stormen kom et anfall av panikk og så kom det noen til, og noen til. I en liten periode føltes det ut som jeg skulle drukne i meg selv, i livet og i følelsen av å ikke stå i bunn, jeg bare fløt rundt.

    Heldigvis klarte jeg å kaste etter pusten, og det var i det kastet jeg virkelig oppdaget yoga og meditasjon, og hvor god effekt hele jeget kan ha av dette.

    Jeg leste om yoga, og lånte utallige bøker om meditasjon. Jeg begynte å tenke over hvordan jeg puster og om hodet mitt noen ganger bare var helt tomt. Du skjønner, oftest var det ikke det. Det var press av tanker mot pannen, bakhodet og hele kronen. Det føltes litt ut som om det ikke var plass til luft.

    Jeg merket litt etter litt at yoga og mindfullness virkelig noe for meg. En fortjent pust i bakken, et sted hvor den konstant dårlige samvittigheten for å ikke være god nok, for å ikke klare å bære mer, for å ikke strekke til, for å ikke komme meg fort nok ut av sorgen, for å sitte fast, et pust i bakken der jeg bare fikk være. Et sted for bare meg, og etter mange år i vakum kjentes et godt ut. For meg begynte min reise innover her, i pusten, den som du drar helt ned i magen og som gjør at den blåses ut som en ballong.

    Så gikk årene og plutselig var jeg midt i husbygging og livet, hverdagen som bare fløy av sted. Uten tid til å tenke så mye innover, all fokus var utover.

    Panikken hadde jo lagt seg for lengst….

    Den kom ikke i det hverdagslige stresset, jobb, venner, fritid og hus. Den kom kun der i den korte perioden hvor all trygghet fra barndommen ble revet vekk, og livet viste sin mørke side. Den kom kun i den overveldende sorgen, og selv om den var skremmende så la også denne et grunnlag for et mye sterke jeg. En ny mentalitet reiste seg sakte men sikkert innvendig. Klarte jeg å bære all den sorgen, all den smerten og usikkerheten… Ja, da kunne jeg klare alt, og ved å alltid strekke meg lenger klarer jeg dette.

    Så nå, når vi endelig har landet litt, når vi endelig føler oss hjemme igjen, da er det på tide her for å se innover.

    Bilde: Screenshot Quoteslist.com

    For å komme i gang, komme i kontakt med pusten, har jeg meldt meg på 13 uker klassisk yoga. Ikke på noe stort senter, men i garasjen til en fantastisk dame som heter Solrun. Hun er en PT og yoga instruktør som nylig avsluttet sitt rolle som daglig leder for et treningssenter for så å bygge om garasjen sin til et perfekt studio hvor jeg når går på yoga.

    Jeg har vært to mandager og jeg kjenner allerede hvor godt det er, både for meg og for musklene mine.

    75 minutter med fokus på å komme i konakt med meg selv. Kjenne at jeg styrker kjernemusklaturen min, pusten min og ikke minst får utfordret bevegligheten min. Ja, jeg har så myk rygg at for meg så er vel den største utfordringen å stive av, låse litt i ribbeina for å få best mulig teknikk og for å kunne gå lenger i hver enkelt øvelse.

    Jeg kjenner at kroppen har godt av det, den har jo fakisk blitt 36 år gammel og er langt i fra topptrent.

    Og det er her vi kommer til målet mitt – jeg har satt meg som mål å ta mer vare på kroppen min, og det skal jeg gjøre ved å gjøre nettopp disse tingene som jeg vet at jeg liker.

    Jeg vil bli sterkere og sunnere, for min egen del og fordi jeg savner å være sterk. Jeg savner å kjenne at musklene i magen er med å holde kroppen min opp, at armene mine har nok krefter til å ta i et tak og at ryggen min er så sterk at den ikke har noen problemer med å bære meg og mine utfordringer, men også byrdene til mine nærmeste.

    Jeg vil ha en kropp som spiller på lag, både fysisk, men også psykisk. Jeg vil kjenne meg selv og hva som er med på å løfte meg, gjøre meg frisk og sterk.

    Jeg setter ingen hårreisende mål, jeg skal ikke nå en vektklasse eller kunne stå opp ned i spagaten.

    Det jeg skal, det er å se meg selv i speilet og vite at jeg endelig er i gang igjen, og så skal jeg bli ekstra glad hvis jeg ser at jeg kan holde det, at det blir en del av hverdagen min igjen, slik det en gang var, for lenge lenge siden.

    Bilde: Screenshot Google

    Live long and prosper

    Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Nytt år – ja, bare et nytt år ….

    Screenshot: Google

    Nå er vi noen dager inn i det nye året. Det har for mange begynt med brask og bram.

    Trening, sunn mat, sukkerfri og sykdom.

    Akkurat nå sitter jeg her halvslakk med feber, vondt i hodet og vondt i ørene. Jeg hater, som de fleste, å være syk.

    Slik er det vel det ser ut litt over hele linjen akkurat for øyeblikket, meg inkludert.

    Føler meg ekkel og tiltaksløs, noe som vel egentlig er helt å forvente. Det å bli syk er jo også kroppen sin måte å si at det er på tide med en liten pause, sette ned tempo.

    Så er det jo akkurat det, vi har jo hatt ukesvis med å roe ned tempo… eller har vi det?

    For min del så synes jeg julen var over før jeg fikk satt meg ned. Det er litt rart, man går og venter på julen et helt år og før vi vet ordet av det så er det et år igjen til neste gang.

    Det er flott med jul, det er det ingen tvil om. Det har, og vil nok alltid forbli den fineste tiden jeg vet. Men.. at det er en tid for å roe helt ned og slappe av, det tror jeg ikke. Vi blir alle oppslukt av julen, av hvor mye vi skal kose oss, alt vi skal gjøre og alle vi skal besøke.

    Når første nyttårsdag kom var jeg så sliten at jeg følte meg helt tom i kroppen. I morgen var det alt jobb igjen. Hvor ble de 11 dagene med fri egentlig av. De ble til pinnekjøtt-middag, ribbe-middag, komler og så litt pinnekjøtt igjen og alt dette før vi stekte en hel kalkun og spiste 10kg med assorterte oster. Ja, for å ikke snakke om antall glass med rødvin og julebrus, mokkabønner og kremtopper.

    Blant all spisingen ble det også noen joggeturer, bare for å starte nyttårsforsettene litt før slik at det ikke blir så teit når 1. januar kommer og man skal hoppe etter Wirkola for å komme gjennom alle de nye målene man har satt seg før året 2020 ringes inn.

    Joda, jeg elsker jul og jeg elsker tanken på et nytt år med nye blanke ark. Mitt år – ditt år – alles nye år.

    Men akkurat nå, her jeg sitter med vondt i hodet og vondt i kroppen, så tenker jeg at kanskje, bare kanskje skal jeg bare la det være bare enda et nytt år. Ikke tenke så mye på alt jeg skal få gjort, alle målene jeg skal nå.

    Kanskje, bare kanskje, så skal jeg bare la det nye året komme og gå, slik alle de andre årene har gjort.

    Kanskje er det bedre å bare se hva året bringer, forte seg langsomt gjennom 2019, leve i øyeblikket.

    Ta seg tid til å bare være – vi har det da vel ikke travelt.

    Tren litt her, tren litt der, spis god mat, les, gå turer og ikke minst tilbring tid sammen med de man bryr seg om.

    Steng ut alt maset, bare pust langsomt og bare lag deg en fin dag.

    Kanskje, bare kanskje er det det som skal være nyttårsforsettet for 2019. —

    Live Long and Prosper –

    Sivaa