• Betraktninger,  Hverdagsliv,  Rett fra hjertet

    Har toget gått….

    for Kopervik sentrum?

     

    Foto: Skjermdump www.tidsmaskinen.no

    Foto: Skjermdump www.tidsmaskinen.no

    Jeg er som regel over gjennomsnittet positiv til byen min, Kopervik.

    Med bakgrunn som daglig leder i næringsforeningen, Byen vår Kopervik, som innbygger og som patriot har jeg ofte sett det som min oppgave utad å være genuint positiv. Mye av grunnen til dette er at gjennom hele mitt liv har jeg hørt «legendene» om spøkelsesbyen. Byen der alt bukker under, går nedenom og hjem, og hvor det å satse på butikk blir av noen sett på som ren galskap.

    Da jeg var daglig leder i Byen vår Kopervik fikk jeg muligheten til å komme litt mer under huden på de som driver i byen vår, både i sentrum og på Bygnes. Jeg var innom utallige forskjellige typer næringer og jeg ble stadig både imponert og fascinert over alt som faktisk finnes rett rundt dørene våre.

    Kopervik Sentrum 2014

    Foto: Siv Haugvaldstad Bygnes

    Det finnes veldig mange flinke folk, mange som virkelig står på for å bidra til at vi skal både ha mangfold og tilbud til våre innbyggere. Dette er mennesker som dag inn og dag ut åpner dørene til butikkene sine for at vi skal ha mulighet til å handle rett som det er, «hima»!

    Fåtallet av de som driver innenfor handel i Kopervik tjener seg rike på virket sitt. Det er blod, svette og tårer for mange av de. De har garantert lyst å bare legge inn årene både titt og ofte, men så holder de ut, fordi de skaper noe. De bidrar til lokalsamfunnet, de ønsker seg vekst, på lik linje med deg og meg. De klager sjelden høylytt selv om de ofte gjerne har grunn til å skrike ut i frustrasjon, frustrasjon for at vi mennesker i dag tar alt for gitt. Vi vil ha alt, men vi vil bidra minst mulig. Får vi et nytt tilbud er vi også kjappe i avtrekkeren og vi klager vår nød at det ikke er det riktige tilbudet, dette uten å tenke over at vi alle har forskjellige ønsker og at ingen, nei ingen, kan tilfredsstille alle sine behov.

    Vi viser stort sett null forståelse for avgjørelser om å avvikle, «Nå har vi jo ingen butikker igjen» pleier å være den generelle kommentaren man leser.

    Bør vi ikke alle stille oss spørsmålet oftere om hvorfor flere og flere butikker må legge inn årene.

    Hvorfor skjer dette?

    Har vi snart ingen butikker igjen?

    Snart, veldig snart så er dette dessverre nok en realitet. Jeg snakker ikke i dag eller i morgen, men i en ikke for fjern fremtid vil det uunngåelige være et faktum.

    For det skal sies, og det er viktig at noen faktisk sier noe, for akkurat nå er det (selv for patrioten) kritiske tilstander i Kopervik. Hvis vi ikke tar grep, i går i stedet for i morgen, så vil sentrumshandelen i Kopervik sakte om sikkert dø ut og vi blir stående igjen med leilighetsbygg og deres beboere, mennesker vi kan ta høyde for valgte å flytte til byen for å være nær tilbudene, butikkene, kjernen av Kopervik, sentrum!

    Akkurat nå står vi igjen med flere kontorbygg enn butikker, og planer om mer og flere boliger i sentrum.

    Men hvilken ringvirkning vil det ha for utviklingen av byen når vi nå mister flere og flere av våre butikker, tenker noen faktisk over det, det gjelder også de som er byggherrer! De skal jo tross alt selge boligene, ofte til dyre priser, nettopp fordi de ligger i sentrum.

    Vi innbyggere vil ha urbane sentrum, kafeer på rekke og rad, restauranter og det aller siste innen mote og interiør.

    Misforstå meg rett, vi har fortsatt mange fine og gode tilbud i byen vår, det handler om å velge å se hva vi har i stedet for å se alt vi ikke har.

    Først da kan det skje en endring, først da kan vi begynne å snakke om utvikling, vekst og fremtinden.

    Vi kan ikke snakke om fremtiden for byen vår før vi virkelig begynner å bruke den i nåtiden. Og når jeg snakker om å bruke den så handler det ikke om å sitte på kafé i 4 timer og sippe på den samme koppen med «kaffi», eller kjøpe en lefse til 25,- for da er «kaffien» gratis. Det handler ikke om å bare handle under julegateåpningen for da er det 20%.

    Det handler faktisk om å gjøre det lille ekstra. Det handler om å «Handla hima». Kampanjen jeg fortsatt er stolt av å ha laget sammen med Åkrehamn vekst. Kampanjen som skulle være en positiv påminnelse for oss alle, i hele Karmøy om å vurdere byen vår først, sjekke om man kunne få det man var på jakt etter i en av våre tre byer.

    Den orginale «Handla Hima» lappen

    Kampanjen som ble til mens jeg drømte meg vekk og funderte på hvordan vi kunne bli best sammen, Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn.
    Handla Hima siden fikk raskt hundrevis av følgere på Facebook.
    Og «Handla Hima» lappen fikk raskt en oppgradering utført av Ginungagap. Det er også slik kampansjen frontes i dag.

    På Åkra har man Amfi, senteret som uten tvil er med på å dra opp handelen i byen. Uten Amfi ville nok handelsmønsteret på Åkra vært betraktelig annerledes.

    Likevel finnes det noe ganske eksepsjonelt på Åkra.

    Åkra-buen er rå-god på «Handla hima». De snakker opp byen sin, de handler der og de bruker den flittig. De forteller om det, om byen sin, om hvor bra den er. Det er derfor nyhetene om nedleggelser så sjelden når avisene når det er snakk om Åkra, eller Skudeneshavn for den del. De snakker byene sine utelukkende opp, og alt det andre, det hører man svært lite om, men det betyr ikke at nedleggelser ikke rammer her også!

    Den patriotismen, den viljen til å heie på våre egne, det er den mangler vi her, i Kopervik.

    Så en annen ting med «Handla hima». Kampanjen handler ikke om at man bokstavelig kun skal handle i Kopervik, eller at en fra Åkra kun skal handle på Åkra.

    Det handler om at man skal vurdere byen sin, vurdere tilbudet, og er ikke tilbudet bra nok, får man ikke tak i det man trenger så skal man selvfølgelig handle et annet sted.

    Man går man ikke på Elon (Euronics ) for å kjøpe 80 tommer TV, og har de ikke den så ender man opp med å kjøpe en blender for det var det de hadde.

    Det er ikke slik og det er og heller ikke slik det skal være.

    Å «Handla hima» blir plutseligt litt viktigere, man blir litt mer bevisst på hvordan tingene henger sammen.

    Vi må begynne å tenke oss om, alle mann, både vi som handler og de som driver. Hvilket rykte ønsker vi at byen vår skal ha – er spøkelsebyen Kopervik noe man ønsker å bli forbundet med?

    Jeg ser det er kristisk i Kopervik, og jeg mener vi må ta tak – nå!

    Foto: Skjermdump Google Images (Roar Bævre, 2014)

    Jeg husker gågaten fra da jeg var ung, det var utallige butikker og kafeer og det myldret av folk i gågaten hver eneste lørdag. Nå (det er synd å måtte si det) kommer det nesten ikke folk på de planlagte arrangementene engang.

    Markedsføringen er rett og slett ikke god nok.

    Man må markedsføre, man må fremheve byen og selge den inn. Man må sette inn støtet, man må ville det, helt inn i sjelen! Ja, man må faktisk leve det!

    Man må bygge opp rykte igjen, alle sammen.

    Man må få Kopervikingen til å bli «PATRIOT», ikke bare patriot.

    For sant kan vel sies at det er ikke mange under 30 som er ihuga patriot. De unge i dag er vel knapt i byen, de vil sitte inne, spille og gå på kjøpesenter. Det er ikke like stas for en ungdom i 2019 å få lov til å gå på Lundberg alene en lørdag sammen med venner, sitte der å betrakte alt og alle, slik det var da jeg var ungdom.

    Gleden over å få gå på diskotek på «U-en» på fredagen, få lov til å være i gågaten en sen lørdagskveld for å betrakte, være en del av den spennende plassen Kopervik var da jeg var ung, og ikke minst alt man kunne fortelle om på skolen mandagen etter. Alt dette som bidro til at vi var i overkant sosiale og byen var vår lekeplass.

    For at vi skal ha en mulighet, en reell mulighet til å våkne til livet igjen så må vi begynne i byen, og de som driver i byen må samarbeide godt om å bygge hverandre opp.

    Get It skal ha mange poeng for å ha tatt tak i dette, og for måten de også fronter de andre butikkene på. De har fått maling fra Fargerike Uniton til å virke ut som kult interiør i utstillingene sin og de har dratt det enda lenger med å koble det opp mot trendene på klær. De er flinke på nett og er en av de mest synlige profilene jeg har i Instagram storyen min, og jeg, jeg følger mange!

    Nettbutikker burde de alle hatt! I stedet for å stritte i mot utviklingen burde de omfavne den, satse her også og promotere det for alt det er verdt!

    Plutselig snur trenden litt og man vil inn i butikkene igjen! Man vet aldri og jeg tror litt på den siste, men i mellomtiden må vi følge med, vi må slutte å stritte i mot. 

    Gårdeiere må også ta tak, de kan ikke forvente leie på mange 1000 i måneden og servere potensielle leietakere lokaler som ikke har hatt en oppgradering siden tidlig 90-tall. Enten må de «Shine» opp lokalene sine ellers må de faktisk gå ned i leiepris.

    Jeg vet at andre steder har man tilbydd både lavere leie, og til og med gratis leie noen måneder mot at leietaker står for oppussing, eller hvis en har et lokale som står der uten å bli brukt. Det må jo være bedre å fylle opp disse lokalene, og bidra til vekst. Føler ikke gårdeiere noe ansvar?

    De som driver butikk må regelmessig oppgradere butikken sin. Jeg ser så mange butikker med stort potensiale bare de hadde brukt litt penger på en oppussing, om så bare for å vise at en henger med i tiden.

    En av hovedreglene for de som driver må jo være å fronte en butikk som virker innbydene å gå inn. Rent og pent hvor man lett får oversikt over utvalget.

    Det er ikke til å stikke under en stol at ganske mange fasader og lokaler i Kopervik hadde fortjent en oppgradering!

    Førsteinntrykket, det selger, enkelt og greit!

    Mistforstå meg rett, noen er veldig flinke til å ta tak for å gjøre det litt mer hyggelig, men akkurat nå må det dessverre et enda større løft til. 

    De som driver må tyne politikerene og kreve at sentrum får en oppgradering av både det ene og det andre. 

    Mest av alt må man jobbe for å få lagt tilrette for et kjøpesenter og for en dagligvare alla Haugen kolonial midt i sentrum, og helst i havnegaten. 

    Det er flaut å skulle selge oss inn til turister og båtfolket og så er nærmeste butikk Coop, Rema eller Fina i helgene. 

    Vi er kultursenter i Karmøy, vi er administrasjonssenter i Karmøy. 

    Hva med å ta rollen vår på alvor, både vi som innbyggere, gårdeiere, butikkeiere og ikke minst politikerne. Vi har alle et ansvar! 

    Å skrive dette var ikke enkelt, men noen måtte. Det kunne like godt komme fra meg.

    Det er en stund siden jeg var aktiv i Byen vår Kopervik, siden jeg ga fra meg rollen.. men engasjementet rundt byen min, det brenner sterkere enn noen gang.

    Mitt ønske med dette innlegget er å skape debatt, men mest av alt skape endring.

    En endring i fremgangsmåte, at vi slutter å bare stå å se på at byen vår bukker under, at toget bare går forbi, at Kopervik blir en plass man kjører gjennom på vei fra Haugesund – Skudeneshavn og motsatt!

    Hvis alle går et lite skritt for byen vår kan ting fortsatt snu!

    At de som driver og eier i byen vår starter en felles markedsføring, kanskje til og med gjør en undersøkelse blant Kopervikingene, hva det er vi faktisk savner.

    Da mener jeg ikke av nye butikker, men hva vi faktisk savner i butikkene vi allerede har!

    Så ønsker jeg at vi Kopervikinger blir flinke til å bruke butikkene våre, og legg det gjerne ut på sosiale medier.

    #handlahima #byenvårkopervik #DENBUTIKKENDUHANDLERI

    Så er det viktig å avslutte med å også si at man skal ikke skamme seg om man blir sett i Haugesund eller på et av distriktets kjøpesenter. Selvfølgelig reiser man hit, man handler der også (meg selv inkludert), det er naturlig og vi kan ikke bruke det at byen er i fare som propaganda – på den måten vil man aldri vinne frem. 

    Det er naturlig å både besøke og handle i de andre byene, og så lenge man også velger å bruke byen sin, prioritere byen sin og det så ofte man kan, i dag, i morgen og alle kommende dager – på den måten, kun på den måten vil sentrum leve videre for generasjonene som kommer etter.

    Uten at vi handler på dette vil Kopervik sentrum ikke lenger sakte men sikkert dø ut, Kopervik sentrum vil dø ut innen kort tid. 

    – Takk for oppmerksomheten –

    _______

    TIL INFORMASJON HAR JEG LÅNT NOEN BILDER FRA NETT, OG HÅPER DET ER GREIT FOR VEDKOMMENDE SOM EIER BILDE.

    ER DET IKKE DET – GI MEG ET VINK SÅ TAR HEG DET SELVFØLGELIG NED!

  • Hverdagsliv,  Trening og helse

    Breathe – Exhale….

    Det er jo litt i tiden å se innover, meditere og praktisere yoga. Selv om jeg så fint skrev i forrige innlegg om at vi kanskje ikke burde streve så mye for å nå alle nyttårsforsettene våre så er det noen få ting jeg har bestemt meg for å bli flinkere til i år likevel.

    Vi har hatt noen heftige år med husbygging og travle jobber. Vi bodde mesteparten av vinter 2017 og første del av 2018 hos mamma mens vi hadde fantastiske folk hos oss om forvandelt vårt klassike 50-talls hus til et flunkende nytt design / funkis hus. En prosess som har tatt årevis med både planlegging og søknader, klager og godkjenninger.

    Men det er ikke det jeg skal fortelle om nå, det får bli en annen gang. Likevel er det verdt å ta med i dette innlegget da det har ført til at både jeg og Tommy (mannen min) ikke har hatt så mye tid til å gjøre de tingene som vi kanskje har hatt lyst til, og ikke minst hadde hatt veldig godt av oppi alt det andre. Vi har begge travle jobber, og selv om vi ikke har barn så kan hverdagen jammen meg vær hektisk likevel.

    Det første som har en tendens til å ryke da er trening, og den treningen røyk så til gangs for oss begge.

    Jeg har ikke trent skikkelig på mange mange år, noe som er litt rart egentlig ettersom jeg gikk idrettslinjen på gymnaset og jeg alltid har vært utrolig glad i all form for aktivitet. Jeg kunne trene timevis til dagen, både styrke og jogging, og selvfølgelig det som alltid har vært min idrett, svømming.

    Det ble mindre og mindre trening da jeg flyttet til Englanad for å studere. Timene på treningsstudio og i svømmehallen, til og med edru på dansegulvet på alle byens utesteder, ble byttet ut med skolebenken, dataskjerm, skriving, fest og festival. En fantastisk tid som jeg ser tilbake på som noe av det beste jeg har gjort for meg selv. Ja, for det var i England jeg virkelig ble kjent med meg selv og det menneske jeg er.

    Når jeg omsider kom hjem fra England begynte en virvelvind av livet å ta form. Pappa som plutselig døde, mamma som fikk kreft, det å være snill pike og ta byrde etter byrde samtidig som jeg følte jeg sto helt alene i en sorg som ingen forsto. Jeg var så nær pappa at når han døde så mistet jeg fotfestet, mistet en del av meg selv, av motivasjonen min og av alt egentlig.

    Midt inne i stormen kom et anfall av panikk og så kom det noen til, og noen til. I en liten periode føltes det ut som jeg skulle drukne i meg selv, i livet og i følelsen av å ikke stå i bunn, jeg bare fløt rundt.

    Heldigvis klarte jeg å kaste etter pusten, og det var i det kastet jeg virkelig oppdaget yoga og meditasjon, og hvor god effekt hele jeget kan ha av dette.

    Jeg leste om yoga, og lånte utallige bøker om meditasjon. Jeg begynte å tenke over hvordan jeg puster og om hodet mitt noen ganger bare var helt tomt. Du skjønner, oftest var det ikke det. Det var press av tanker mot pannen, bakhodet og hele kronen. Det føltes litt ut som om det ikke var plass til luft.

    Jeg merket litt etter litt at yoga og mindfullness virkelig noe for meg. En fortjent pust i bakken, et sted hvor den konstant dårlige samvittigheten for å ikke være god nok, for å ikke klare å bære mer, for å ikke strekke til, for å ikke komme meg fort nok ut av sorgen, for å sitte fast, et pust i bakken der jeg bare fikk være. Et sted for bare meg, og etter mange år i vakum kjentes et godt ut. For meg begynte min reise innover her, i pusten, den som du drar helt ned i magen og som gjør at den blåses ut som en ballong.

    Så gikk årene og plutselig var jeg midt i husbygging og livet, hverdagen som bare fløy av sted. Uten tid til å tenke så mye innover, all fokus var utover.

    Panikken hadde jo lagt seg for lengst….

    Den kom ikke i det hverdagslige stresset, jobb, venner, fritid og hus. Den kom kun der i den korte perioden hvor all trygghet fra barndommen ble revet vekk, og livet viste sin mørke side. Den kom kun i den overveldende sorgen, og selv om den var skremmende så la også denne et grunnlag for et mye sterke jeg. En ny mentalitet reiste seg sakte men sikkert innvendig. Klarte jeg å bære all den sorgen, all den smerten og usikkerheten… Ja, da kunne jeg klare alt, og ved å alltid strekke meg lenger klarer jeg dette.

    Så nå, når vi endelig har landet litt, når vi endelig føler oss hjemme igjen, da er det på tide her for å se innover.

    Bilde: Screenshot Quoteslist.com

    For å komme i gang, komme i kontakt med pusten, har jeg meldt meg på 13 uker klassisk yoga. Ikke på noe stort senter, men i garasjen til en fantastisk dame som heter Solrun. Hun er en PT og yoga instruktør som nylig avsluttet sitt rolle som daglig leder for et treningssenter for så å bygge om garasjen sin til et perfekt studio hvor jeg når går på yoga.

    Jeg har vært to mandager og jeg kjenner allerede hvor godt det er, både for meg og for musklene mine.

    75 minutter med fokus på å komme i konakt med meg selv. Kjenne at jeg styrker kjernemusklaturen min, pusten min og ikke minst får utfordret bevegligheten min. Ja, jeg har så myk rygg at for meg så er vel den største utfordringen å stive av, låse litt i ribbeina for å få best mulig teknikk og for å kunne gå lenger i hver enkelt øvelse.

    Jeg kjenner at kroppen har godt av det, den har jo fakisk blitt 36 år gammel og er langt i fra topptrent.

    Og det er her vi kommer til målet mitt – jeg har satt meg som mål å ta mer vare på kroppen min, og det skal jeg gjøre ved å gjøre nettopp disse tingene som jeg vet at jeg liker.

    Jeg vil bli sterkere og sunnere, for min egen del og fordi jeg savner å være sterk. Jeg savner å kjenne at musklene i magen er med å holde kroppen min opp, at armene mine har nok krefter til å ta i et tak og at ryggen min er så sterk at den ikke har noen problemer med å bære meg og mine utfordringer, men også byrdene til mine nærmeste.

    Jeg vil ha en kropp som spiller på lag, både fysisk, men også psykisk. Jeg vil kjenne meg selv og hva som er med på å løfte meg, gjøre meg frisk og sterk.

    Jeg setter ingen hårreisende mål, jeg skal ikke nå en vektklasse eller kunne stå opp ned i spagaten.

    Det jeg skal, det er å se meg selv i speilet og vite at jeg endelig er i gang igjen, og så skal jeg bli ekstra glad hvis jeg ser at jeg kan holde det, at det blir en del av hverdagen min igjen, slik det en gang var, for lenge lenge siden.

    Bilde: Screenshot Google

    Live long and prosper

    Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Nytt år – ja, bare et nytt år ….

    Screenshot: Google

    Nå er vi noen dager inn i det nye året. Det har for mange begynt med brask og bram.

    Trening, sunn mat, sukkerfri og sykdom.

    Akkurat nå sitter jeg her halvslakk med feber, vondt i hodet og vondt i ørene. Jeg hater, som de fleste, å være syk.

    Slik er det vel det ser ut litt over hele linjen akkurat for øyeblikket, meg inkludert.

    Føler meg ekkel og tiltaksløs, noe som vel egentlig er helt å forvente. Det å bli syk er jo også kroppen sin måte å si at det er på tide med en liten pause, sette ned tempo.

    Så er det jo akkurat det, vi har jo hatt ukesvis med å roe ned tempo… eller har vi det?

    For min del så synes jeg julen var over før jeg fikk satt meg ned. Det er litt rart, man går og venter på julen et helt år og før vi vet ordet av det så er det et år igjen til neste gang.

    Det er flott med jul, det er det ingen tvil om. Det har, og vil nok alltid forbli den fineste tiden jeg vet. Men.. at det er en tid for å roe helt ned og slappe av, det tror jeg ikke. Vi blir alle oppslukt av julen, av hvor mye vi skal kose oss, alt vi skal gjøre og alle vi skal besøke.

    Når første nyttårsdag kom var jeg så sliten at jeg følte meg helt tom i kroppen. I morgen var det alt jobb igjen. Hvor ble de 11 dagene med fri egentlig av. De ble til pinnekjøtt-middag, ribbe-middag, komler og så litt pinnekjøtt igjen og alt dette før vi stekte en hel kalkun og spiste 10kg med assorterte oster. Ja, for å ikke snakke om antall glass med rødvin og julebrus, mokkabønner og kremtopper.

    Blant all spisingen ble det også noen joggeturer, bare for å starte nyttårsforsettene litt før slik at det ikke blir så teit når 1. januar kommer og man skal hoppe etter Wirkola for å komme gjennom alle de nye målene man har satt seg før året 2020 ringes inn.

    Joda, jeg elsker jul og jeg elsker tanken på et nytt år med nye blanke ark. Mitt år – ditt år – alles nye år.

    Men akkurat nå, her jeg sitter med vondt i hodet og vondt i kroppen, så tenker jeg at kanskje, bare kanskje skal jeg bare la det være bare enda et nytt år. Ikke tenke så mye på alt jeg skal få gjort, alle målene jeg skal nå.

    Kanskje, bare kanskje, så skal jeg bare la det nye året komme og gå, slik alle de andre årene har gjort.

    Kanskje er det bedre å bare se hva året bringer, forte seg langsomt gjennom 2019, leve i øyeblikket.

    Ta seg tid til å bare være – vi har det da vel ikke travelt.

    Tren litt her, tren litt der, spis god mat, les, gå turer og ikke minst tilbring tid sammen med de man bryr seg om.

    Steng ut alt maset, bare pust langsomt og bare lag deg en fin dag.

    Kanskje, bare kanskje er det det som skal være nyttårsforsettet for 2019. —

    Live Long and Prosper –

    Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Noen refleksjoner i julen….

    Dette innlegget ble publisert første gang: Torsdag 28. desember 2017….

    Noen dager på overtid, og selv om ordene lå klare la jeg rett og slett vekk alt annet og bare senket skuldrene sammen med mine kjære. Tenkte likevel jeg skulle dele de tankene jeg hadde før jul med dere. Jeg tenker de kan være viktige å ta med seg inn i det nye året også. 

    God lesning 🙂 
    ____________

    Så var tiden her igjen. Vi gjør oss klar til å avslutte nok et år, og det er nok mange av oss som tenker samme tanken, «hvor ble dette året av?».

    Jeg spør meg om det samme hvert år. Det virker som om tiden bare går fortere og fortere.

    Hadde vi hatt et timeglass stående foran oss er jeg sikker på at vi hadde fått følelsen av at sanden rant fortere gjennom etter hvert som årene går. Men, det er nok bare en følelse vi har. Tiden går like langsomt, eller fort, i år som i fjor. 

    Det er bare det at det virker som man skal få plass til så mye mer i løpet av disse 24 timene i døgnet enn tidligere.

    Vi skal være ovenpå hele tiden, vi skal engasjere oss i alt, vi skal ha meninger om alt, og vi skal svare til de forventningene andre har til oss. Men, hvilke forventninger har vi til oss selv? Hvordan ønsker vi å bruke tiden vår? Er det slik at vi skal tenke «smart jobbing» når det kommer til timene utenfor jobb også?

    Jeg er veldig fan av smart jobbing, spesielt på jobb. Jeg liker å finne løsninger på de utfordringene jeg står overfor i møtet mitt med mennesker, og når jeg ser at noe fungerer så gir det meg mer motivasjon.

    Likevel synes jeg det er viktig å tenke på at man lærer konstant, og at man skal lære konstant, vi mennesker har godt av det.

    Jeg ser det slik. For å overleve trenger planter næring. Ser man på juletreet for eksempel, bugner det jo av tips i forhold til hvordan vi skal få det til å vare lengst, og ikke minst drysse minst mulig. 

    En absolutt nødvendighet for juletreet er vann, uten vann overlever det ikke.

    Jeg ser litt slik på det med å lære nye ting også. Å tilegne seg ny kunnskap, å lære, det å utfordre hjernen vår er med på å gi næring til oss. Vi lærer så lenge vi lever, men burde man kanskje ikke også si at man lever så lenge man lærer? 

    Når det er sagt så er det også viktig å ta vare på det som er kjent, det man føler seg sterk i.

    I julen trekker vi frem alle de tingene vi holder kjært. Vi drar frem tradisjoner, gjerne så gamle som både besteforeldre og oldeforeldre.

    I år så får jeg virkelig kjenne på gå i barndom igjen. Ettersom vi har brukt hvert ledig sekund denne høsten på å bygge hus har vi måttet bo hos mamma, hjemme på barnerommet mitt på Bygnes. 

    Selv om det ikke er akkurat slik det var da jeg var liten kjenner jeg på lukten av mamma sine småkaker, jeg kjenner på forventingen til å pynte juletreet i stuen, ligge på stuegulvet og se på julemorgen på NRK. 

    Jeg kjenner at når det er mye som er i konstant endring trenger jeg disse kjente tingene, de tingene som gir meg trygghet, og selv om mye har endret seg siden jeg var barn så synes jeg det er viktig å trekke frem det barnlige i meg. 

    Juletreet var det pappa og jeg som pyntet, og hvert år når jeg pynter det nå så kjenner jeg på den forventningen jeg hadde hver gang han skulle sette i kontakten til lysene, da stjernen i toppen lyste så klart. 

    «Det er det fineste juletreet vi har hatt noen gang», sa pappa, hvert eneste år.

    Mamma kom så inn for å beundre treet vi hadde pyntet, og hun sa også alltid det samme. Så sto vi slik litt, og bare beundret dette treet.

    Et enkelt tre kan være symbol på så mye. For meg er det treet som er symbolet på selve julen, på de minnene jeg holder nært, og for meg er det først når jeg kjenner lukten av gran det blir jul i stuen. 

    Mamma har fortsatt tradisjonen, uten at jeg tror hun er helt klar over at det er nettopp slik det alltid har vært. «Siv, dette er det fineste juletreet vi noen gang har hatt».

    Når julen nå skal ringes inn på ny håper jeg at du finner glede i de små tingene, om det er juletre, postkortene som plutselig ligger i postkassen, maten eller julesanger.

    Jeg håper at du finner glede i gode minner som har vært, spesielt om en skulle måtte feire jul for første gang uten noen man er gla i. Men, jeg håper også at man verdsetter og gir rom for å lage nye minner, og kanskje kan man glede seg over nye tilskudd i familien.

    Husk også, at for å ta vare på andre må man ta vare på seg selv. Gi deg selv tid til å være der for deg selv, til å slappe av, til å senke skuldrene og til å legge bak deg alt som har vært og bare nyte øyeblikket. 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    På hjertet i dag – 8. mai 2016

    Søndag 8. mai 2016

    G a r d e n L i f e 

    Da jeg våknet i dag var det av solen som ville bryte gjennom persiennene på soverommet og tvinge meg opp. Egentlig kunne jeg nok tenke meg å sove litt lenger, for jeg står fritt frem til det, ingen plikter eller barn som kaller en søndags morgen.

    Likevel rullet jeg meg ut av sengen, lagde en kopp te og satt meg sammen med mannen på terrassen, i hagen, omfavnet solen og sukket lettet ut…. Sommeren, endelig her.

    Jeg priser meg lykkelig over hvor heldig jeg er.  For selv om huset noen ganger står på hode, ja stort sett til enhver tid, oppussingsstøv, skitne gulver, varmtvannstank på gangen, ja, så betyr det da veldig lite når en hører bølgeskvulp og fugler som kvitrer samtidig som plenen blir overmannet av løvetann.
    FRIHET…. Frihet er følelsen jeg kjenner.

    Har du kjent på den i dag, friheten, eller har dagen sust forbi deg uten at du har stoppet opp å tenke over hvor heldig du er, hvor heldige vi er som bor i dette landet.

    Dagene går forbi oss, vinter blir til vår, sommer blir til høst, naturen lever og vi er den innbyggere. Gjennom alle de fire sesongne er det en ting som er konstant for vår del, friheten, friheten til å gjøre hva vi vil. Friheten til å ligge på sofaen, friheten til å gå tur i marken, friheten til å reise, friheten til å la årets føsrte bad bli i dag, i 25 grader, på frigjøringsdagen til landet vårt, vårt Norge.

    For det har jo ikke alltid vært slik, at friheten har vært konstant.
    For oss virker det jo usannsynlig, nesten som på film, men for besteforeldrene våre var filmen virkelig. De levde i en verden, en tid ugjenkjennelig for oss. I gatene gikk soldater, noen reiste ut og kom aldri hjem. Tyskerene bar granaten og de andre ba for å beholde sitt hjem.

    8. mai, dagen i 1945 da de tyske militære styrkene kapitulerte, de resterende vendte hjem. I fem år hadde de okkupert landet vårt, friheten og våre hjem.

    Takk til de som kjempet, selv om det er vanskelig å forstå, at det har ikke alltid vært her i landet slik som vi har det nå. Ta vare på friheten, vær takknemlig for hver vinter, for hver sommer og for hvert år.

    I dag skinner solen, den første sommerdagen går mot kveld. Klærne fra i går ligger fortsatt på gulvet, og det er kveld så jeg trenger dem ikke likevel.

    Øyenlokkene tunger, solen har dysset meg i søvn.

    Den første sommerdag er over, tusen takk og god kveld.

    – Ta vare på hverandre / Sivaa – 

    Sol i hjertet, sol i sinnet

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Slag på slag i trynet, men fremdeles positiv….

    tirsdag 10. mars 2015

    Image Source: www.folksdaily.com

    Når en opp gjennom årene stort sett har hatt jobber hvor en er i offentligheten og til tider mye i media, eller du er media så må man regne med at folk kjenner deg igjen på gata og at flere en du regner med tror at de kjenner deg.

    Jeg er en relativt sosial person og liker å prate med folk. Jeg synes fremdeles det er morsom å høre at folk husekr meg fra TV Haugaland og nesten tror at det var i går jeg var der. At jobben i Byen Vår Kopervik også har gjort sitt til at jeg blir gjenkjent på gata er også ganske tydlig, dette setter jeg vel egentlig pris på.

    Akkurat nå om dagen så skulle jeg likevel ønske at ikke alle hadde så full kontroll på hvem jeg er, jeg synes rett og slett det er litt flaut.

    «Nå Siv, er det noen spennende jobber der ute?»

    «Hva gjør du på nå da Siv?»

    «Hva, har du ikke fått deg noe enda?»

    «Det ordner seg for kjekke jenter, husk det!»

    «Husk at jo lenger du går uten jobb, jo vanskligere blir det å få jobb!!»

    Hvorfor jeg synes det er flaut, jo, fordi jeg så inderlig har lyst på den jobben.
    Jeg søker i det som føles hytt og pine og det gir fremdeles ingen resultater.  Jeg er åpen for alle typer arbeid, jeg er villig til å pendle og jeg er villig til å legge hele min sjel i det. Det gjorde jeg i Byen Vår Kopervik også, det har jeg gjort i alle jobber jeg har hatt, dette av den enkle grunnen «JEG LIKER Å JOBBE!!!»

    Det at jeg ikke har fått jobb, det er på en måte greit, jeg vet at jeg ikke er alene i den båten. Kjipt, selvfølgelig, men jeg har full tro på at noe dukker opp til slutt.
    Jeg prøver å ha en positiv tilnærming til hele greia, en kan rett og slett ikke gå rundt å surmule over noe man ikke råder over selv. Det jeg derimot kunne klart meg uten er den verst tenklige kommenetaren «Husk at jo lenger du går uten jobb, jo vanskligere blir det å få jobb!!» Jeg vet dette, jeg vet dette, jeg vet dette…. Men det gjør det ikke bedre av den grunn, det gjør det ikke lettere å lande en jobb, det bare forsterker den følelsen du allerede har av å se deg i speilet og se verdens største taper. Ingen vil jo se det speilbildet.

    Jeg synes det er hyggelig at folk spør meg, jeg synes det er et fint trekk mennesket har, vise empati og interesse, men de som gjerne står oss nærmest kan tenke seg om to ganger, ikke bemerke de negative sidene med å gå arbeidsledig, men heller prøve å oppmuntre, bidra, komme med tips eller rett og slett si at det ordner seg og mene det!

    I morgen er det jobbmesse på Scandic Hotels i Haugesund og jeg ser frem til det. Jeg har printet ut CV’en min og håper virkelig at det er noen der som løfter meg opp, som en uslepen diamant, putter meg i lomma og tar meg med tilbake til kontoret sitt og plutselig ut av det blå så gikk det seg til, omsider.

    Jeg nekter å miste motivasjonen, det finnes mange jobber der ute, mange bransjer, et sted er det plass til oss, vi som plutselig befant oss på bar bakke uten en kriseplan, en nødpakke eller et alternativ. Håper jeg treffer noen likesinnede i morgen som jeg kan dele erfaringer med å hente motivasjon fra!

    Tvi Tvi !!

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Den siste jomfru….

    Søndag 8. mars 2015

    Skjermdump: Instagram

    Kalenderen i dag viser 8. mars 2015. Det er den internasjonale kvinnedagen og rundt i det ganske land har kvinnen blitt feiret med tog og appeller.

    Gjennom hele livet har jeg hatt tro på meg selv og at hvis jeg jobber hardt nok vil jeg nå mine mål. Det er min menneskerett å drømme, forestille seg en verden hvor jeg oppnår mine mål og hvor drømmer bli virkelighet.

    I dag på kvinnedagen forbeholder jeg meg den retten.

    Idéen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter.

    I 2015 har vi kommet langt, men som med de fleste saker er det også her mye man kan forbedre. Kvinners rett til skole, vold i hjemmet, tvangsekteskap, illegal abort og det faktum at kvinnelige ledere er i mindretall, samtidig som at det stadfestes at kvinner også er utsatt for lavere inntekt enn det menn er.

    Jeg er ikke en ekstrem feminist, men jeg har stor tror på at begge kjønn kan gjøre mange av de samme tingene og bør blir vurdert på likt grunnlag der hvor det ikke avhenger av helt og holdent på styrke, for det kan man ikke stikke under en stol, menns fysiske styrke er nok hakket høyere enn kvinners i de fleste sammenhenger.

    Det jeg derimot virkelig tror på er at som kvinne kan man oppnå mange av de samme tingene som menn, men vi må selvfølgelig også ønske dette for oss selv, våge å prøve og ha tror på at hardt arbeid kan fremme gode resultater.

    Jeg har alltid hatt tro på at ved å arbeide hardt, ha tro på meg selv og ikke minst gå mine egne veier vil ha større verdi for meg enn å følge alle andre.
    Jeg innrømmer at jeg lider av snill-pike-syndrom og er i stor grad over gjennomsnittet opptatt av å tilfredsstille andre, men da jeg flyttet til England lærte jeg meg i stor grad å gjøre mer ting for meg selv, jeg tillot meg til å utvikle meg til den personen jeg er i dag og som jeg er utrolig stolt over å være.

    Skjermdump: Instagram

    I dag følger jeg ikke strømmen, men går mine egne veier.
    I dag kler jeg meg i akkurat de klærne jeg vil, ikke fordi noen andre påvirker meg. Jeg vil ikke gå i ett med veggen, jeg vil stå ut, jeg vil bli sett.
    I dag bærer jeg alle tatoveringene mine like stolt som den dagen jeg tok hver og en av dem. Jeg kommer til å ta flere, ikke fordi det er trendy eller kult, men fordi de er en del av meg, de har vært med på å bygge min identitet. Tatoveringene mine er meg, de har gjort meg mer selvsikker. De har tatt vekk følelsen av å føle meg som Barbie i et bygdesamfunn som gjerne har for vane å plassere mennesker i bås uten å se hva som ligger bak, basert på førsteinntrykk eller utseende. Jeg var ingen av ryktene som gikk om meg som tenåring. Jeg var ikke dum, jeg lå ikke rundt, jeg tok ikke ecstacy, jeg var ikke lesbisk og jeg var ikke bitch. Jeg var en sjenert og usikker jente med for lange bein og tynne armer som leste lekser hver eneste dag i håp om å bli noe mer. Jeg var byens siste jomfru og edru til jeg var 19. Jeg var nørden som heller ville se Star Wars enn Desperate Housewives. Jeg var ikke stereotypen, jeg var unntaket. Dette har gjort meg til den jeg er i dag og jeg er stolt av å kunne si at jeg er meg selv 100%, på godt å vondt og i tykt å tynt.

    Jeg har sagt i tidligere intervju at om jeg kan gå foran som en rollemodell for yngre jenter, til å våge å tro på seg selv, til å våge å følge sine egne drømmer og til å tro at man kan oppnå noe om man jobber for det så gjerne det.
    Jeg har sagt at jeg kan tåle slakt om det fører til at andre tør å gå på den humpete delen av stien. 

    I dag er jeg kvinne og det er kvinnedagen.
    I dag hedrer jeg alle de før meg som banet vei for store tanker og ga rom for store drømmer. I dag fortsetter jeg å drømme store drømmer!

    I dag er jeg kvinne, det er jeg også alle andre dager og gud hvor stolt jeg er av det!

    ———-

    I will not settle for anything less than what I think I am worth 
    I will not be a wallflower because my sense of style is of the paper
    I will not be belitteld by anyone because they thing they know better
    I will not be quiet in fear of offending someone with my opinion

    Like Martin Luther King, I too had a dream and as a woman I reserve the right to believe in that dream.

    I believe in equality
    I belive in women and I believe that with hard work and dedication we can succeed. 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv

    Det er i motbakke det går oppover… Til ettertanke

    Tirsdag 3. mars 2015

    Screenshot: TV

    Mobilshot av TV-bilde NRK Oiii da, jeg trodde ikke det var mulig å bli så hektet på ski at jeg glemte ut resten av verden. Som du kanskje kan tippe så var det akkurat det som skjedde under VM i Falun. Jeg datt helt bort fra verden, det eneste som eksisterte var ski, ski, ski og atter ski.

    For et mesterskap det var og så vanvittig gøy å se Petter Northug Jr. reise seg igjen etter OL i Sotsji og den skikkelige fadesen han hadde i mai med fyllekjøring og greier.

    Jeg mistet aldri troen på Petter Northug, jeg hadde fullstendig roen på at han skulle reise seg igjen, og jammen meg gjorde han det på en mer respektfull måte enn mange andre før han. Petter har virkelig tatt straffen og de tårene som kom under sprinten fikk lille meg til å ligge å vri meg på gulvet i enda flere tårer enn han, for en prestasjon, for en vilje og for en mann!

    Det er i motbakke det går oppover er det noe som heter og det er dette jeg har tro på. Alle mennesker opplever å bli satt tilbake, oppleve tragedier og hendelser som forandrer en, både på godt og vondt. Jeg velger å tror at når en møter motgang så er det den gyldne mulighet til å dukke ned i dypet og hente opp alle de kreftene vi ikke trodde vi hadde. Å bli møtt med motgang kan definere oss, gjøre oss sterkere og ikke minst gjøre oss til vinnere.

    Alle kan gjøre feil, Northug også, han er bare et menneske. Det er mange før han som har gjort store feil, det er mange etter ham som kommer til å gjøre store feil, vi som mennesker må erkjenne dette faktum og hjelpe disse menneskene til å reise seg igjen, heie dem frem og godta at det å gjøre feil er, om vi ikke liker det, en menneskelig egenskap som vi alle besitter.

    Jeg tror at gjennom sin suksess i dette VM har Northug vunnet tilbake hjerteplassen hos det norske folk, han er inne i varmen igjen og det vel fortjent.

    Det jeg lurer litt på da, hva om han ikke hadde blitt en suksess i dette VM, vunnet heder og ære med det norske flagg på brystet, ville han ha blitt tilgitt, ville alt være glemt, ville vi fortsatt heie ham frem og ønske han vel?

    Godtar vi feil så lenge vi kan hente gevinst?

    Hva om Northug hadde reist hjem uten en medalje rundt halsen, fremdeles etter å ha jobbet rumpa av seg, men uten resultat…. ville vi ha tilgitt ham?

    Jeg har hatt troen på Northug hele veien, jeg har erkjent at det er menneskelig å gjøre feil, jeg har hatt troen på at det går an å reise seg! 

    I alle faser av livet, alle idretter og alle epoker skal man tilby sin støtte, sin forståelse og sin tilgivelse. Kjente mennesker er også bare mennesker, akkurat som du og jeg!

    Ta vare på hverandre!

    Nå post-Falun er jeg glad det er over, pulsen er på vei ned igjen, livet går tilbake til sitt vante jeg, men uansett hva fremtiden bringer for både meg og Northug, ja, så vet jeg at til og med i de mørkeste dager kan man skimte lys, og når alt virker håpløst kan man trekke fram historien om mannen som reiste seg i motbakke og løp over målstreken en vinner, et forbilde og en helt!

    – Over og Ut –

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv

    Namastè – The Power Of Yoga….

    Onsdag 11. februar 2015

    Image source: www.beautiebybritanie.com

    Trener du?
    Hva trener du og hvorfor trener du?

    Da jeg var liten pike gikk jeg på turn, og jeg har elsket turn siden. For meg er det den mest fantastiske idretten som en kan være vitne til og som man kan drive med.

    Da jeg skulle på videregående bestemte jeg meg, til mangens overraskelse, at jeg skulle gå idrettslinjen. Jeg har aldri vært noe balljente, elsker å se fotball og ser ganske mye fotball når jeg tenker meg om, men det var aldri idretten for meg.

    Da andre året på vgs kom og vi skulle velge en idrett å spesialisere seg innen var det vel egentlig turn jeg hadde sett for meg, men ingen andre i klassen min hadde dette som sin idrett. Da var det å tenke seg til, hva var jeg god i, hva kunne jeg utmerke meg i og hvor kunne jeg se best progresjon? Svømming!

    Jeg valgte svømming og gjennom årene på idrettslingen ble jeg bedre og bedre, jeg utviklet meg stadig og viste progresjon både i teknikk, fysikk og det viktigste av alt, jeg elsket det og jeg elsket at jeg var god i det!
    Husker jeg sto i bassenget en dag med Stian Vikra (han som svømte til Danmark for Organdonasjon) og han lurte på teknikk, hvordan man kom seg best frem i vannet uten å bruke for mye krefter. Han kunne knapt svømme på den tiden.
    Skal si ting kan forandre seg på noen år så sant en virkelig går inn for det. Jeg beundrer Stian, han ga aldri opp og han har nådd mål som ingen av oss andre noen gang kunne drømme om.

    Da jeg flyttet til England ble det mindre av svømmingen, mindre av treningen i sin helhet. Tiden ble fyllt med andre ting og jeg glemte rett og slett ut å prioritere det.

    Selv om jeg ikke trente beholdt jeg av en eller annen grunn fysikken min, sterke armer og sterke bein, sikkert fordi jeg gikk overalt og jeg bar tunge poser fra matbutikken. Det var først da jeg kom hjem at jeg skikkelig begynte å merke forandringer på kroppen min. Ryggen min var plutselig ikke så sterk som den var tidligere. Jeg fikk mer og mer vondt, men legene fant aldri ut at noe var galt.

    Jeg begynte så smått og løpe igjen, hver dag, en liten tur og jeg elsket det.
    Da pappa døde (når han var på aktivitetsdag med skolen sin, i marken, når han løp) fikk jeg et stort behov for å være ute i naturen, jeg løp og jeg løp, kilometer på kilometer og det var den eneste måten jeg følte at jeg kunne være nær ham. I naturen kunne jeg føle ham overalt, plasket regnet nedover anisktet mitt følte jeg meg mer levende enn på lenge, som om han satt i himmelen og minnet meg på at uansett så ville han være her, i naturen så fant jeg ham.

    Svømte gjorde jeg også… helt til den dagen Dale Oen døde, da sa alt stopp for meg. Han var så ung, han døde også av hjertet, slik som pappa. jeg var sint, jeg følte at de tingene som jeg fikk utløp for følelser og sorg i ble tatt fra meg og jeg ble hele tiden minnet på hvor skjørt et hjerte kan være, enten du er 60 eller 26.
    Bassenget ble tungt å dra til, det ble en konstant påminnelse om at det å trene kan resultere i døden. Min største glede ble min største fiende.

    Men som i alt annet er jeg en fighter, en som ønsker å utfordre seg selv og som ønsker å komme seg videre, opp og fram. Jeg vet jeg er sterk, jeg overkommer det meste og i alt jeg gjør gjør jeg det 110%. Jeg vil være en vinner!

    2015 © Studio AsbjørnsdotterSå, selv om jeg ikke svømte lenger og heller ikke løp så mye lenger, ja, så ble yoga en slags åpenbaring for meg. Siden jeg en gang for lenge siden var turner fant jeg ut at kroppen min nok ville se progresjon her ganske kjapt. Her kunne jeg utfordre kroppen min samtidig som jeg fikk jobbet meg gjennom frykten for å presse meg selv. For var dette egentlig en ekte frykt eller en unskyldning fra min side for å stå på stedet hvil? Tror kanskje det kan ha vært en kombinasjon. Trening pleide å gjøre meg så lykkelig, spesielt svømming og løping. Men uten pappa så har jeg lenge hatt vanskelig for å gjøre ting som virkelig har gjort meg lykkelig uten å få dårlig samvittighet.

    Det med sorg er en vanskelig ting, vi takler det alle forskjellig og noen ganger kan det være vanskelig å snakke om, og spesielt vanskelig for andre folk å forstå.

    Det jeg har funnet ut nå, etter å ha drevet med yoga i ganske mange år er at den friheten jeg føler etter en yogatime, den roen jeg har i kroppen, den indre gleden jeg kjenner på, den unner pappa meg.

    Det å ha en treningsform som gir deg noe mer enn bare bedre helse, det tror jeg et ytterst viktig i vår travle tid.

    Vi snakker så mye tid nå om dagen. Hvordan måler vi egentlig tid?
    Jeg måler tid i glede, i ro og indre styrke. Ved å måle tiden i dette har jeg mye mer overskudd og krefter til å dele, gi av tiden min til de menneskene jeg er glad i.

    2015 © Studio AsbjørnsdotterDe siste ukene har jeg trent så og si hver eneste dag. Jeg har trent alt mulig, styrke, yoga, svømming, dans og jeg har løpt. Alt det jeg engang elsket er på vei tilbake i livet mitt og jeg har ikke lenger dårlig samvittighet. 

    Sist uke svømte jeg skikkelig for første gang på flere år og da jeg gikk ut av bassenget kjente jeg hvor mye jeg hadde savnet det, hvor fantastisk det var å endelig være tilbake!

    Jeg elsker all idrett og det vil alltid være en del av meg. Jeg vet at selv om pappa døde når han var ute en tur i marka så kan ikke jeg la det hindre meg i å gjøre noen av de tingene som jeg får mest glede av. Det at han døde har ingeting med meg å gjøre, hans tid var kommet, timeglasset mitt renner enda og jeg må bevege meg i takt med tiden. 

    Så, hva er det power of yoga?
    Gjennom yoga lærer vi å utfordre oss selv, både mentalt og ved å strekke kroppen til yttergrenser vi ikke trodde var mulig. Progresjon er noe en opplever fra gang til gang. Yoga krever viljestyrke og innsats og ved å hengi seg helt til å være i nuet, låse av resten av verden så opplever du etterhvert hvor mye mer tilstede du er i livet. Jeg opplever at jeg nesten ikke har problemer med ryggen lenger, jeg ser på kroppen min at den er sterkere, jeg kjenner at den er sterkere. 

    Gjennom de siste seks årene har jeg opplevd mer enn hva noen mennesker opplever gjennom et helt liv. Det å miste pappa, mammas brystkreft, få drømmejobben, miste drømmejobben, bli lurt i drømmejobben, en svoger som mente jeg var pesten selv ga meg en virkelig knekk i selvtillitten.

    Sammen med min kjære Tommy, vårt fantastiske forhold og påminnelsen om at jeg er god nok har brakt meg tilbake til det stedet hvor jeg vet selv at jeg er god nok. Hvor jeg vet at jeg er elsket og jeg vet at uansett så skal jeg unne meg å gjøre de tingene jeg elsker!

    Når livet tar pusten fra deg lærer yoga deg og hente pust fra steder du ikke trodde pust eksisterte. I en hektisk hverdag ta en ti minutters time-out, pust, og vend tilbake til hverdagen med enda litt mer å gå på!

    Uansett, husk, du er alltid god nok!
    Du er god nok, uansett farge, fasong, legning, designer-veske eller ikke designer-veske, vi er alle unike og det er verdt å feire hver eneste dag!

    Med ønsker om en riktig fin dag!

    – Over og Ut –  

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Verden gjennom mine øyne….

    Mandag 9. februar 2015

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    Hvordan ser du egentlig på verden? Hvilke øyne har du på deg når du går der ute, på stien gjennom livet?

    Noe av det jeg alltid har elsket, er å rusle langs stranden, i skogen eller ved havnen med kameraet mitt hengende over halsen. Gjennom linsene ser jeg verden slik jeg vil, i de fargene jeg elsker, og motivene de blir til mens jeg går. Himmelen forandrer seg flere hundre ganger i sekundet, bladene beveger på seg  ustanselig og sjøen skvulper inn mot land i sitt eget tempo.

    Det å kunne gå ute blant det mektige bildet som er naturen føler jeg en frihet, en glede og en følelse av å være til. Det er som om du er helt alene i verden, men likevel s er du omringet av liv.

    Pappa elsket naturen mer enn noen, og mamma har alltid tatt bilder av den. Jeg har vært så heldig at jeg har fått lidenskap til begge deler.
    Til jul så fikk jeg nye objektiv til kameraet mitt av Tommy. Han savnet å se lidenskapen til foto i øynene mine, mitt forhold til naturen og til det at jeg var stadig ute for å ta bilder. I det siste har jeg kun tatt bryllupsfoto og det er noe jeg virkelig elsker, men han ønsket at jeg tok bilder for meg, ikke for noen andre.
    Det å endelig ha tid til å puste ut mens jeg rusler nedover stranden mens jeg foreviger det jeg ser er noe jeg har lengtet etter den siste tiden uten at jeg faktisk har gjort så mye med det.

    Noen ganger trenger vi et dytt i riktig retning, en påminnelse om hva som virkelig betyr noe for oss, hva lidenskap er og hvordan leve for oss selv, ikke alltid bare for alle andre. I en så travel tid som vi lever i i dag så tror jeg at vi ofte glemmer oss selv litt, vi glemmer hva som virkelig gjør oss lykkelig. Vi har det så travelt med å alltid være på mobilen, være tilgjengelig, være i øyeblikket og på nett at vi faktisk glemmer å leve. Jeg vil ikke ende opp som 70 åring og kun ha bildene på instagram å vise til. Jeg vil i likhet til min mor ha et rom med fotoalbum som jeg kan dra frem når jeg ønsker, glemme meg bort i minner om den tiden som var, men likevel huske at jeg levde, at jeg følte og at jeg var tilstede i øyeblikket.

    Jeg vil ha de dype samtalene, jeg vil føle verden, jeg vil oppleve den, jeg vil se den med mine øyne, ikke alle andres. Jeg vil ta tilbake tiden, tiden min.

    Jeg innrømmer gladelig at jeg elskser sosiale medier, jeg koser meg på instagram, på twitter og på Facebook, jeg digger Snapchat, men jeg er likevel kommet dit at jeg prøver å legge mobilen vekk litt oftere, for det er da virkelig ikke noe gøy å være på familemiddag når alle sammen sitter med hodet ned i hver sin mobil.

    Vi lever jo i stor grad mye mer overfladiske liv i 2015 enn vi gjorde i 1990, jeg skulle av og til ønske at kanalene var få, videobutikken fremdels var stedet vi gikk til for å drømme oss vekk, ikke for å få en kjapp middag dagen derpå. Hvem husker vel ikke når telefonen var fast og numre til venninner var lagret i hodet og kom frem på autopilot i det du så tallene foran deg. Kan du noen nummer i dag? Jeg kan ikke engang Tommy sitt mobilnummer, men nummeret hjem til foreldrene til venninnene mine sitter fremdeles som støpt.

    Vi måtte prøve litt mer før, streve litt mer, i dag kommer det meste til oss før vi har løftet en finger, valgene og mulighetene vi har er uendelige.  

    Jeg setter pris på utviklingen, men tror også at det er viktig å ta tiden tilbake, reflektere over hvor vi står i verden. Jeg vil at den verden jeg ser skal jeg se gjennom mine øyne, gjennom å oppleve verden, gjennom å oppleve mine nærmeste, gjennom å lytte og gjennom å dele.

    Når jeg nå rusler nedover stranden, kameraet hengende over skuldrene, ja, da skal jeg verdsette det bildet jeg er omringet av litt oftere. Den kalde vinden strykende over huden, fingertupper kalde som is og nese så rød som Rudolfs…
    Det er da vi virkelig kjenner at vi lever, at vi er !!!  

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    – Over og Ut – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa