Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

Å ta pennen fatt….

søndag 3. mars 2013

Opp gjennom hele mitt liv har jeg hatt skrivekløe.
Jeg har skrevet stiler, fortellinger, dagbøker, historier, dikt og tanker ned hele mitt liv.
Det var aldri noe spørsmål om hva jeg kunne tenke meg å bli når jeg ble stor.
Drømmen om leve av det å skrive forandret seg aldri og jeg jobbet hardt å lenge mot å nå det målet om å kunne kalle meg journalist.
Jeg har elsket ordene og betydning av ord av hele mitt hjerte, hele mitt liv. Alt jeg noengang har følt har vært lettere å forklare med bokstaver enn med lyd. Jeg har alltid villet dele hvem jeg er og hva jeg står for med flere enn en, men jo flere bloggere det blir, jo flere som ønsker å leve av det samme som meg, jo mer har jeg tatt avstand fra det jeg elsker mest av alt i hele verden, nemlig det å skrive.

Jeg tror rett og slett jeg har mistet selvtilliten når det kommer til min egen skrivekunst og min egen evne til å formidle ord på en måte som gjør det spennende.
I 2006 var jeg ferdig utdannet journalist, jeg har tatt både bachelor og master i faget, men de store skrivejobbene har latt seg vente på. På mange måter tror jeg helt og holdent det er min egen feil.
Innerst inne så tror jeg at jeg er god nok, at jeg kan, og at får jeg lov å formidle så vil jeg formidle på en måte som engasjerer. Ja, jeg har jo fått massevis av skryt for mine tekster før.
Så hvorfor skriver jeg ikke mer? Når legen din diagnoserer deg med «snill-pike-syndrom» så er det kanskje lettere å forstå… Jeg stiller så store krav til meg selv at noen ganger så er jeg min største fiende og den eneste personen som står i veien for å oppfylle drømmene mine.
Jeg stopper meg selv fordi jeg rett og slett er livredd for å mislykkes, for å ikke være god nok og for å ikke engasjere.

I en tid hvor alle blogger og skriver om det de har lyst til så føler jeg om mulig enda større press til å prestere, jeg har jo tross alt tatt nesten 6 års utdanning i faget, det å skrive, formidle, både med bilder og ord.
Jeg føler press på meg til å opprette en blogg som enten skal være rosa eller svart, om klær eller interiør, om sykdom eller helsekost. Jeg har ikke lyst til å være noen av delene, jeg vil være litt av alt, men mest meg selv. Skal jeg være ærlig eller skal jeg male et bilde av meg selv som ikke stemmer? Hva om jeg ikke er interessant nok, hva om folk ler av meg bak min rygg, synes jeg er tåpelig eller dum….
Jeg har uten tvil alltid vært meg selv og gått mine egne veier, det har ikke alltid vært lett, og spesielt ikke når du kommer fra en liten plass som Karmøy.
I skrivende stund blir jeg akkurat spurt om å spille i en musikkvideo og selv om jeg synes det er et privilegium å bli spurt så er jeg egentlig nølende. Selv om jeg stort sett driter i janteloven så ligger den alltid å ulmer i bakhodet sammen med er jeg flink nok, dummer jeg meg ut og kommer folk til å le av meg nå?

……..

Jeg har sagt ja til videoen, og jeg vet akkurat hvordan jeg kommer til å være på dagen… KVALM…
Jeg sier ja til de fleste ting som dukker opp fordi jeg først og fremst hater å si nei, men også fordi jeg liker å pushe meg selv, jeg liker å gjøre ting som jeg ikke alltid er komfertabel med, jeg tror selv at jeg vokser av det som person.

Jeg vil være den personen andre ser til for mot, for troen på seg selv og at det er lov til å drømme seg langt langt bort, til store jobber, annerkjennelse og rikdom, eller et liv som hjelpearbeider i Afrika om det er det man vil. Jeg fremstår gjerne som jernkvinnen for at andre skal få troen på seg selv, men det betyr ikke at jeg har troen fullt, helt og holdent på meg selv. 

De siste 10 årene har jeg vært programleder og modell, journalist og konsulent, foredragsholder og student, vært arbeidsledig og jobbet på dugnad.
Jeg har hatt store drømmer og små drømmer, levd et lykkeligt liv og et sabla kjipt liv. 
Jeg har hatt motgang og medgang, sorg og smerte samt en hel del glede i mitt hjerte. 

Jeg lever ofte under mantra «Jeg vil jeg vil, men får det ikke til»…. 

Så hvem er jeg egentlig og hva blir jeg til? 

Mitt første skritt er å få tilbake troen på meg selv og at jeg er god nok akkurat som jeg er. Om jeg er rosa eller blå, mote eller ikke, på lavkarbo eller høykarbo, jeg akter ikke å gjøre meg til, men kommer til å skrive nett hva jeg vil! 

Elsk meg eller hat meg, men døm meg uten å kjenne meg og jeg kommer å biter hodet av deg! 

Husk at under en hard hud er vi alle sårbare og at et hard ytre ofte kanskje er en maske tatt på for å overleve! Vi må alle lære å ikke dømme noen, men hylle det faktum at vi er alle forskjellige! 

Er det nå jeg skal si klem, xoxo eller elsker dere? 

Hva med noe så enkelt som….

– Takk – 

Siv Asbjørnsdotter Haugvaldstad.

– ​​Live Long And Prosper –

– Sivaa

Sivaa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *