• Hverdagsliv,  Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Noen refleksjoner i julen….

    Dette innlegget ble publisert første gang: Torsdag 28. desember 2017….

    Noen dager på overtid, og selv om ordene lå klare la jeg rett og slett vekk alt annet og bare senket skuldrene sammen med mine kjære. Tenkte likevel jeg skulle dele de tankene jeg hadde før jul med dere. Jeg tenker de kan være viktige å ta med seg inn i det nye året også. 

    God lesning 🙂 
    ____________

    Så var tiden her igjen. Vi gjør oss klar til å avslutte nok et år, og det er nok mange av oss som tenker samme tanken, «hvor ble dette året av?».

    Jeg spør meg om det samme hvert år. Det virker som om tiden bare går fortere og fortere.

    Hadde vi hatt et timeglass stående foran oss er jeg sikker på at vi hadde fått følelsen av at sanden rant fortere gjennom etter hvert som årene går. Men, det er nok bare en følelse vi har. Tiden går like langsomt, eller fort, i år som i fjor. 

    Det er bare det at det virker som man skal få plass til så mye mer i løpet av disse 24 timene i døgnet enn tidligere.

    Vi skal være ovenpå hele tiden, vi skal engasjere oss i alt, vi skal ha meninger om alt, og vi skal svare til de forventningene andre har til oss. Men, hvilke forventninger har vi til oss selv? Hvordan ønsker vi å bruke tiden vår? Er det slik at vi skal tenke «smart jobbing» når det kommer til timene utenfor jobb også?

    Jeg er veldig fan av smart jobbing, spesielt på jobb. Jeg liker å finne løsninger på de utfordringene jeg står overfor i møtet mitt med mennesker, og når jeg ser at noe fungerer så gir det meg mer motivasjon.

    Likevel synes jeg det er viktig å tenke på at man lærer konstant, og at man skal lære konstant, vi mennesker har godt av det.

    Jeg ser det slik. For å overleve trenger planter næring. Ser man på juletreet for eksempel, bugner det jo av tips i forhold til hvordan vi skal få det til å vare lengst, og ikke minst drysse minst mulig. 

    En absolutt nødvendighet for juletreet er vann, uten vann overlever det ikke.

    Jeg ser litt slik på det med å lære nye ting også. Å tilegne seg ny kunnskap, å lære, det å utfordre hjernen vår er med på å gi næring til oss. Vi lærer så lenge vi lever, men burde man kanskje ikke også si at man lever så lenge man lærer? 

    Når det er sagt så er det også viktig å ta vare på det som er kjent, det man føler seg sterk i.

    I julen trekker vi frem alle de tingene vi holder kjært. Vi drar frem tradisjoner, gjerne så gamle som både besteforeldre og oldeforeldre.

    I år så får jeg virkelig kjenne på gå i barndom igjen. Ettersom vi har brukt hvert ledig sekund denne høsten på å bygge hus har vi måttet bo hos mamma, hjemme på barnerommet mitt på Bygnes. 

    Selv om det ikke er akkurat slik det var da jeg var liten kjenner jeg på lukten av mamma sine småkaker, jeg kjenner på forventingen til å pynte juletreet i stuen, ligge på stuegulvet og se på julemorgen på NRK. 

    Jeg kjenner at når det er mye som er i konstant endring trenger jeg disse kjente tingene, de tingene som gir meg trygghet, og selv om mye har endret seg siden jeg var barn så synes jeg det er viktig å trekke frem det barnlige i meg. 

    Juletreet var det pappa og jeg som pyntet, og hvert år når jeg pynter det nå så kjenner jeg på den forventningen jeg hadde hver gang han skulle sette i kontakten til lysene, da stjernen i toppen lyste så klart. 

    «Det er det fineste juletreet vi har hatt noen gang», sa pappa, hvert eneste år.

    Mamma kom så inn for å beundre treet vi hadde pyntet, og hun sa også alltid det samme. Så sto vi slik litt, og bare beundret dette treet.

    Et enkelt tre kan være symbol på så mye. For meg er det treet som er symbolet på selve julen, på de minnene jeg holder nært, og for meg er det først når jeg kjenner lukten av gran det blir jul i stuen. 

    Mamma har fortsatt tradisjonen, uten at jeg tror hun er helt klar over at det er nettopp slik det alltid har vært. «Siv, dette er det fineste juletreet vi noen gang har hatt».

    Når julen nå skal ringes inn på ny håper jeg at du finner glede i de små tingene, om det er juletre, postkortene som plutselig ligger i postkassen, maten eller julesanger.

    Jeg håper at du finner glede i gode minner som har vært, spesielt om en skulle måtte feire jul for første gang uten noen man er gla i. Men, jeg håper også at man verdsetter og gir rom for å lage nye minner, og kanskje kan man glede seg over nye tilskudd i familien.

    Husk også, at for å ta vare på andre må man ta vare på seg selv. Gi deg selv tid til å være der for deg selv, til å slappe av, til å senke skuldrene og til å legge bak deg alt som har vært og bare nyte øyeblikket. 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Evig din

    Det kimer snart i klokkene….

    Dette innlegget ble publisert første gang: Onsdag 13. juli 2016….

    Jeg skal gifte meg i Oktober, den 15 for å være nøyaktig.
    Tenkte at jeg skulle dele litt med verden fra forbredelsene.
    Det har seg jo bare sånn at jeg rett og slett ikke har kommet skikkelig i gang, verken Tommy eller jeg. Det er liksom så mye som skjer hele tiden at vi kommer oss liksom ikke helt dit.

    Noen ting er selvfølgelig klare, vi har tatt det litt innimellom. Vi har jo selvfølgelig booket kirken.
    Det var egentlig det viktigste for meg.
    Jeg har har vel egentlig ikke helt hatt brudegenet ettersom jeg aldri har sett for meg den dagen jeg skal stå brud, mye på grunn av at den rette personen ikke har vært i livet mitt.
    Eneste jeg alltid har sagt er det at jeg vil gifte meg i en kirke der pappa har tilhørlighet, dette også før pappa døde, etter hans død ble det mye viktigere for meg å si løftene i et rom har har tilknytning til.

    Pappa kom opprinnelig fra Utstein Kloster, som ligger på Rennesøy.
    Farmor drev Bed and Breakfast her, ja faktisk rett ved siden av der hotellet er i dag.
    Klosteret var pappa sin lekeplass. Han fortalte meg historier om barndommen sin og legendene om gjenferdet på klosteret. Farfar ligger begravd på kirkegården og jeg følte at siden pappa heller ikke er her lenger så hadde det vært så fint å holde bryllup her ute.

    Slik skulle det ikke gå.

    Hele tiden fikk jeg egentlig litt hint fra like kanter om at dette bare ville føre til styr og mye logistikk som skulle på plass, at folk gjerne ikke ville komme. Jeg tenkte aldri tanken på dette, for meg var det bare viktig med den symbolikken, at pappa på en måte fikk følge med på dagen likevel.

    Tommy, han har vært så støttende, han ville bare at jeg skulle få de kirken jeg ville.
    Alt annet var uviktig sa han, at vi kunne løse det.

    Til syvende og sist så var den den ene forloveren min som satte foten litt ned, ja, om en an kalle det det. Jeg vet at det knuste hjertet hennes litt å si det til meg, for hun vet hvor viktige slike ting er for meg. Alt rundt blir bare en bonus, for meg handler det om de nære tingene, det som er ekte.
    På en god måte gjorde hun meg oppmerksom på at det kunne være usikkeert med ferjene midt på høsten, vi har jo ikke alltid været på vår side her på Vestlandet. Folk som skal reise fra både inn- og utland, og så har Tommy to bestemødre som en kan si kjenner at årene begynner å ta på dansefoten. Vi ville jo så gjerne at de skulle få bli med på dagen vår og jeg vet hvor mye det betyr for Tommy at også er med på feiringen. De er unge og spreke, men når føttene svikter litt så trenger vi ikke gjøre tilkomsten verre.

    Hjertet mitt knakk da avgjørelsen var tatt, men mamma, fantastisk som hun og ikke minst løsningsorientert, hadde flere mulige alternativer til meg med kirker der pappa hadde tilhørlighet.

    Vår Frelsers Kirke, Haugesund Valget falt på vakre Vår Frelser Kirke i Haugesund. Det var hit pappa flyttet sammen med farmor som 11 åring, og det var her han bodde frem til han var 34. Så gode mamma oppmuntret meg med at det var jo her pappa hadde bodd lengst utenom hjemme på Bygnes.

    Så nå da, etter mange tårer og en del om og med så skal vi gifte oss i Haugesund.
    Jeg gleder meg til å se Tommy står der oppe ved alteret, vente på meg, gi løftene våre til hverandre, med alle våre nære og kjære der også, til og med pappa. Jeg tror at han er der, i hvert skritt jeg tar oppover kirkegulvet vil han være der ved siden av meg, bære meg fremover hvis han merker at jeg synes det er tungt å gå den veien uten han. For det er det, tungt.
    Jeg tenker mye på det. Ja, jeg vet jo at det å planlegge bryllup, gifte seg, det skal bare være fint og flott, en fantastisk tid. Men jeg er meg, og jeg kan ikke annet enn å være ærlig med meg selv, jeg synes det er litt sårt. Heldig er jeg, som har funnet en mann som forstår, som trøster og som forsikrer meg om at det kommer til å gå bra, på veien opp.

    Når man mister pappaen sin, det er vondt. Helt klart noe jeg ikke enda har lagt bak meg, tapet, savnet og sorgen. Det har skjedd så mye i livet mitt siden han døde at jeg blir minnet på alle de tingene jeg ikke får dele med ham om og om igjen. Min beste venn, min klippe.

    I de byllupene jeg har vært så har bruden hatt sin far ved sin side, eller en god stepappa.
    Jeg har tenkt på det da, når jeg har vært der som gjest, øyeblikket jeg selv står der oppe, alene, kan det være at pappa er der likevel?

    Jeg velger å tro det. Han er der alltid når jeg trenger han, jeg føler han i hjertet. Hvorhen jeg går går han, det er jeg sikker på.

    Selv om jeg vet det kommer til å slå meg en god del ganger til at jeg jeg ikke får ha han der fysisk så gleder jeg meg like mye som jeg er livredd, til jeg står der, til å gå det lange gulvet opp og til at vi skal si løftene våre foran alle de vi er glade i. Det kribler i magen ved tanken, sangene vi har valgt, musikken jeg skal gå opp til, forventingene, gleden, spenningen, lykken og livet. 
    Det er jo det det handler om, til syvende og sist.. Tommy og jeg, kjærligheten vår, hva den betyr for oss og det at vi nå velger en fremtid sammen som mann og kone, jeg blir hans og han blir min «Til Evig Tid».

    – Siv – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Rett fra hjertet

    Med hjerte for Kopervik….

    Søndag 19. juni 2016

    Det begynner å bli en stund siden jeg hadde min siste arbeidsdag i Byen Vår Kopervik, og siden den tid har jeg heller ikke øst ut av meg med verken meninger eller innspill om byen min.
    Det har i tillegg kommet en ny daglig leder på plass og det er viktig for både henne og byen at de knytter kontakt og former et tett bånd.

    Når det er sagt har engasjementet mitt rundt byen min ikke svunnet hen, jeg følger flittig med og jobber gjerne for å være en potitiv bidragsyter til byen i mitt hjerte.
    For ja, det er det Kopervik er. Jeg har bodd her mesteparten av livet mitt, og selv om jeg flyttet vekk for å gå på skole, oppleve verden så har hjem alltid vært hjem.

    Nå har jeg etablert meg sentralt i Kopervik. Jeg får med meg hver båt som legger til kai om sommeren, når rekene er å få tak i, bilene som kjører forbi, lydene og latteren fra menneskene som velger å bruke byen vår og når Stømund Bru åpner gapet sitt og lar båtene stømme gjennom, ofte 7-8 om gangen.

    Jeg får med meg hver artikkel skrevet om Kopervik, og ja noen ganger er jeg så heldig å få skrive noen selv. Det er ingen tvil, Kopervik har en spesiell plass hos meg, som med så mangen andre av dens innbyggere.

    De fleste av oss er stolte av plassen vi kommer fra, men ofte mener folk at vi ikke er patriotiske nok. Det fokuseres mye på at vi må bruke butikkene våre ellers forsvinner de. Den nye daglige lederen i Kopervik jobber for mangfold og gode tilbud for innbyggerene våre. Handla Hima blir ofte nevnt, ofte i sammenheng med at vi må bruke butikkene ellers forsvinner de. Senest i dag  dag kom jeg over et bilde der BVK reklamerer med «Vil du ha lokale butikker i morgen, må du bruke dem i dag»…  

    Jeg har bitt meg i tungen flere ganger, men nå føler jeg for å dele noen tanker med de som er villig til å høre på.

    HANDLA HIMA… en kampanje jeg for en tid siden var med på å etablere i hovedsak med Per Inge Eriksen og Åkrehamn Vekst, vi fikk Skudenes med etterhvert og begynte å jobbe med konseptet.
    I starten hadde vi ingen ambisjoner om hva dette kunne bli til,  husker bare når jeg laget den første logoen, huskelappen med handla hima skrevet med sort tusj. Det tok av på facebook, vi fikk 1000 likes på en uke, vi hadde TV opptredener og oppslag i flere lokale medier.
    Ginungagap hjelp oss å oppgradere logoen og det er deres versjon som brukes i dag, fremdeles en huskelapp, men med et renere utrykk enn min hjemmelagde versjon.

    Kampanjen skulle ikke være til skremsel for noen, men en bevisstgjøring på at en skal tenke lokalt når en skal ut å handle, vi ønsket å minne folk på å spørre seg selv «Kan jeg få dette på Karmøy eller må jeg over til fastlandet?».

    Nå noen år senere føler jeg at det i enkelte tilfeller blir litt misforstått.
    Man skal ikke handla hima ellers forsvinner butikkene, man skal handla hima fordi det er her de beste tilbudene er, servicen er best og utvalget er basert på etterspørsel.
    Dette er ikke en enveis greie hvor kjøperen har ansvaret for at butikkene har levetid inn i fremtiden. Butikkene har like stort om ikke større ansvar for å gi kunden det kunden vil ha.

    Hva vil folk i Kopervik ha? Er det noen som har gjort en undersøkelse på det?
    Jaja, vi vil ha Ikea, KID, Hennes & Maurits, Cubus og alle andre store kjeder, men det er litt urealistiske og hårete ønsker akkurat nå…. i fremtiden kanskje ikke.

    Det er en god blest i Kopervik nå, den vinden må vi holde sirkulerenede, men ikke ved å drive propaganda!

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    På hjertet i dag – 8. mai 2016

    Søndag 8. mai 2016

    G a r d e n L i f e 

    Da jeg våknet i dag var det av solen som ville bryte gjennom persiennene på soverommet og tvinge meg opp. Egentlig kunne jeg nok tenke meg å sove litt lenger, for jeg står fritt frem til det, ingen plikter eller barn som kaller en søndags morgen.

    Likevel rullet jeg meg ut av sengen, lagde en kopp te og satt meg sammen med mannen på terrassen, i hagen, omfavnet solen og sukket lettet ut…. Sommeren, endelig her.

    Jeg priser meg lykkelig over hvor heldig jeg er.  For selv om huset noen ganger står på hode, ja stort sett til enhver tid, oppussingsstøv, skitne gulver, varmtvannstank på gangen, ja, så betyr det da veldig lite når en hører bølgeskvulp og fugler som kvitrer samtidig som plenen blir overmannet av løvetann.
    FRIHET…. Frihet er følelsen jeg kjenner.

    Har du kjent på den i dag, friheten, eller har dagen sust forbi deg uten at du har stoppet opp å tenke over hvor heldig du er, hvor heldige vi er som bor i dette landet.

    Dagene går forbi oss, vinter blir til vår, sommer blir til høst, naturen lever og vi er den innbyggere. Gjennom alle de fire sesongne er det en ting som er konstant for vår del, friheten, friheten til å gjøre hva vi vil. Friheten til å ligge på sofaen, friheten til å gå tur i marken, friheten til å reise, friheten til å la årets føsrte bad bli i dag, i 25 grader, på frigjøringsdagen til landet vårt, vårt Norge.

    For det har jo ikke alltid vært slik, at friheten har vært konstant.
    For oss virker det jo usannsynlig, nesten som på film, men for besteforeldrene våre var filmen virkelig. De levde i en verden, en tid ugjenkjennelig for oss. I gatene gikk soldater, noen reiste ut og kom aldri hjem. Tyskerene bar granaten og de andre ba for å beholde sitt hjem.

    8. mai, dagen i 1945 da de tyske militære styrkene kapitulerte, de resterende vendte hjem. I fem år hadde de okkupert landet vårt, friheten og våre hjem.

    Takk til de som kjempet, selv om det er vanskelig å forstå, at det har ikke alltid vært her i landet slik som vi har det nå. Ta vare på friheten, vær takknemlig for hver vinter, for hver sommer og for hvert år.

    I dag skinner solen, den første sommerdagen går mot kveld. Klærne fra i går ligger fortsatt på gulvet, og det er kveld så jeg trenger dem ikke likevel.

    Øyenlokkene tunger, solen har dysset meg i søvn.

    Den første sommerdag er over, tusen takk og god kveld.

    – Ta vare på hverandre / Sivaa – 

    Sol i hjertet, sol i sinnet

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Invictus media oppdrag

    Livet med et kreativt hode….

    Tirsdag 28. april 2015

    Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, det er ingenting som gjør meg lykkeligere enn å få bruke hodet mitt, mitt kreative hode.
    Inni hodet mitt finnes så mange ideer og så mange ting jeg har lyst til å gjøre, men det er nå ikke alltid jeg får brukt alt dette jeg går å bærer på.
    Det er ikke alltid den delen av meg som trengs, som ønskes og som blir brukt, men når noen bruker den delen av meg, den delen som virkelig er meg, ja då vokser jeg 10cm hver eneste gang.

    Nå har jeg nettopp hatt en slik tid.
    Dnb Karmøy ringte meg for de trengte bilder og en annonse, et oppdrag midt i blinken for meg. Her utfylles jo alle mine ønsker i en jobb med en og samme kunde.
    DNB Kopervik flytter i disse dager ut av lokalene sine i Kopervik og inn sammen med filialen på Åkra i deres større kontorer, til sammen blir de DNB Karmøy.

    Det var dette de ville formidle gjennom bilder og tekst i en annonse, en glad annonse. resultatet ser dere nedenfor og jeg er veldig fornøyd med slik det ble seende ut, det tror jeg de ble i banken også da jeg bare har fått positive tilbakemeldinger på arbeidet mitt.

    Samtidig som jeg var der inne benyttet jeg anledningen til å gjøre et intervju med de i banken om det å flytte fra Kopervik, etter nesten 50 år, og hvordan banken kom til å arbeide videre nå og i fremtiden.
    Jeg sendte saken til en redaktør i lokalavisa og håper at den kanskje kommer på trykk, det hadde vært stas.

    Tenk at glede, takknemlighet og lykke kan komme ut av en så liten ting!
    Det er livet det, med et kreativt hode! 

    DNB KARMØY / 2015 © Studio Asbjørnsdotter

    – Over og ut –  

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Rett fra hjertet

    I mars, da glemmer jeg verden omkring….

    Tirsdag 28. april 2015

    Har du noengang kjent at du glemmer bort tiden, glemmer bort verden?
    Samme hvor mye jeg prøver å være med, til stede, i dagen, mars måned går forbi uten at jeg er tilstede, jeg faller ut, forbi, bakpå, tilbake i tid.
    Jeg skulle ønske at det ikke var sånn, men jeg kan ikke hjelpe for det. Hver gang jeg har prøvd meg på dette blogge greiene så stopper jeg alltid opp rundt midten på mars. Jeg trodde kanskje det skulle bli anderledes i år, men når jeg går inn på bloggen i dag ser jeg at det slettes ikke er slik, jeg ble borte, også i år.

    19. mars 2009…
    Mitt liv, min trygghet, min virklighet og mitt alt bare ble borte, sa stopp, spredte vingene og la ut på sin evige ferd. Min pappa, min engel, min helt og min klippe. Borte ble han, en vakker dag i mars, han gikk på jobb og kom ikke hjem igjen.
    På turen sa hjertet stopp, han la opp, igjen i gresset står det nå to fjellsko, de nådde aldri til topp.

    En sorg så tung å bære, så vanskelig å forstå…..

    19. mars 2015….
    Ingen svar har jeg fått, hjertet sa fremdeles bare stopp.
    Pappaen min, min engel, jeg savner deg.

    Forhåpentligvis er jeg nå tilbake, igjen, litt oftere. 

    – Takk for at du er innom – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Slag på slag i trynet, men fremdeles positiv….

    tirsdag 10. mars 2015

    Image Source: www.folksdaily.com

    Når en opp gjennom årene stort sett har hatt jobber hvor en er i offentligheten og til tider mye i media, eller du er media så må man regne med at folk kjenner deg igjen på gata og at flere en du regner med tror at de kjenner deg.

    Jeg er en relativt sosial person og liker å prate med folk. Jeg synes fremdeles det er morsom å høre at folk husekr meg fra TV Haugaland og nesten tror at det var i går jeg var der. At jobben i Byen Vår Kopervik også har gjort sitt til at jeg blir gjenkjent på gata er også ganske tydlig, dette setter jeg vel egentlig pris på.

    Akkurat nå om dagen så skulle jeg likevel ønske at ikke alle hadde så full kontroll på hvem jeg er, jeg synes rett og slett det er litt flaut.

    «Nå Siv, er det noen spennende jobber der ute?»

    «Hva gjør du på nå da Siv?»

    «Hva, har du ikke fått deg noe enda?»

    «Det ordner seg for kjekke jenter, husk det!»

    «Husk at jo lenger du går uten jobb, jo vanskligere blir det å få jobb!!»

    Hvorfor jeg synes det er flaut, jo, fordi jeg så inderlig har lyst på den jobben.
    Jeg søker i det som føles hytt og pine og det gir fremdeles ingen resultater.  Jeg er åpen for alle typer arbeid, jeg er villig til å pendle og jeg er villig til å legge hele min sjel i det. Det gjorde jeg i Byen Vår Kopervik også, det har jeg gjort i alle jobber jeg har hatt, dette av den enkle grunnen «JEG LIKER Å JOBBE!!!»

    Det at jeg ikke har fått jobb, det er på en måte greit, jeg vet at jeg ikke er alene i den båten. Kjipt, selvfølgelig, men jeg har full tro på at noe dukker opp til slutt.
    Jeg prøver å ha en positiv tilnærming til hele greia, en kan rett og slett ikke gå rundt å surmule over noe man ikke råder over selv. Det jeg derimot kunne klart meg uten er den verst tenklige kommenetaren «Husk at jo lenger du går uten jobb, jo vanskligere blir det å få jobb!!» Jeg vet dette, jeg vet dette, jeg vet dette…. Men det gjør det ikke bedre av den grunn, det gjør det ikke lettere å lande en jobb, det bare forsterker den følelsen du allerede har av å se deg i speilet og se verdens største taper. Ingen vil jo se det speilbildet.

    Jeg synes det er hyggelig at folk spør meg, jeg synes det er et fint trekk mennesket har, vise empati og interesse, men de som gjerne står oss nærmest kan tenke seg om to ganger, ikke bemerke de negative sidene med å gå arbeidsledig, men heller prøve å oppmuntre, bidra, komme med tips eller rett og slett si at det ordner seg og mene det!

    I morgen er det jobbmesse på Scandic Hotels i Haugesund og jeg ser frem til det. Jeg har printet ut CV’en min og håper virkelig at det er noen der som løfter meg opp, som en uslepen diamant, putter meg i lomma og tar meg med tilbake til kontoret sitt og plutselig ut av det blå så gikk det seg til, omsider.

    Jeg nekter å miste motivasjonen, det finnes mange jobber der ute, mange bransjer, et sted er det plass til oss, vi som plutselig befant oss på bar bakke uten en kriseplan, en nødpakke eller et alternativ. Håper jeg treffer noen likesinnede i morgen som jeg kan dele erfaringer med å hente motivasjon fra!

    Tvi Tvi !!

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Den siste jomfru….

    Søndag 8. mars 2015

    Skjermdump: Instagram

    Kalenderen i dag viser 8. mars 2015. Det er den internasjonale kvinnedagen og rundt i det ganske land har kvinnen blitt feiret med tog og appeller.

    Gjennom hele livet har jeg hatt tro på meg selv og at hvis jeg jobber hardt nok vil jeg nå mine mål. Det er min menneskerett å drømme, forestille seg en verden hvor jeg oppnår mine mål og hvor drømmer bli virkelighet.

    I dag på kvinnedagen forbeholder jeg meg den retten.

    Idéen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter.

    I 2015 har vi kommet langt, men som med de fleste saker er det også her mye man kan forbedre. Kvinners rett til skole, vold i hjemmet, tvangsekteskap, illegal abort og det faktum at kvinnelige ledere er i mindretall, samtidig som at det stadfestes at kvinner også er utsatt for lavere inntekt enn det menn er.

    Jeg er ikke en ekstrem feminist, men jeg har stor tror på at begge kjønn kan gjøre mange av de samme tingene og bør blir vurdert på likt grunnlag der hvor det ikke avhenger av helt og holdent på styrke, for det kan man ikke stikke under en stol, menns fysiske styrke er nok hakket høyere enn kvinners i de fleste sammenhenger.

    Det jeg derimot virkelig tror på er at som kvinne kan man oppnå mange av de samme tingene som menn, men vi må selvfølgelig også ønske dette for oss selv, våge å prøve og ha tror på at hardt arbeid kan fremme gode resultater.

    Jeg har alltid hatt tro på at ved å arbeide hardt, ha tro på meg selv og ikke minst gå mine egne veier vil ha større verdi for meg enn å følge alle andre.
    Jeg innrømmer at jeg lider av snill-pike-syndrom og er i stor grad over gjennomsnittet opptatt av å tilfredsstille andre, men da jeg flyttet til England lærte jeg meg i stor grad å gjøre mer ting for meg selv, jeg tillot meg til å utvikle meg til den personen jeg er i dag og som jeg er utrolig stolt over å være.

    Skjermdump: Instagram

    I dag følger jeg ikke strømmen, men går mine egne veier.
    I dag kler jeg meg i akkurat de klærne jeg vil, ikke fordi noen andre påvirker meg. Jeg vil ikke gå i ett med veggen, jeg vil stå ut, jeg vil bli sett.
    I dag bærer jeg alle tatoveringene mine like stolt som den dagen jeg tok hver og en av dem. Jeg kommer til å ta flere, ikke fordi det er trendy eller kult, men fordi de er en del av meg, de har vært med på å bygge min identitet. Tatoveringene mine er meg, de har gjort meg mer selvsikker. De har tatt vekk følelsen av å føle meg som Barbie i et bygdesamfunn som gjerne har for vane å plassere mennesker i bås uten å se hva som ligger bak, basert på førsteinntrykk eller utseende. Jeg var ingen av ryktene som gikk om meg som tenåring. Jeg var ikke dum, jeg lå ikke rundt, jeg tok ikke ecstacy, jeg var ikke lesbisk og jeg var ikke bitch. Jeg var en sjenert og usikker jente med for lange bein og tynne armer som leste lekser hver eneste dag i håp om å bli noe mer. Jeg var byens siste jomfru og edru til jeg var 19. Jeg var nørden som heller ville se Star Wars enn Desperate Housewives. Jeg var ikke stereotypen, jeg var unntaket. Dette har gjort meg til den jeg er i dag og jeg er stolt av å kunne si at jeg er meg selv 100%, på godt å vondt og i tykt å tynt.

    Jeg har sagt i tidligere intervju at om jeg kan gå foran som en rollemodell for yngre jenter, til å våge å tro på seg selv, til å våge å følge sine egne drømmer og til å tro at man kan oppnå noe om man jobber for det så gjerne det.
    Jeg har sagt at jeg kan tåle slakt om det fører til at andre tør å gå på den humpete delen av stien. 

    I dag er jeg kvinne og det er kvinnedagen.
    I dag hedrer jeg alle de før meg som banet vei for store tanker og ga rom for store drømmer. I dag fortsetter jeg å drømme store drømmer!

    I dag er jeg kvinne, det er jeg også alle andre dager og gud hvor stolt jeg er av det!

    ———-

    I will not settle for anything less than what I think I am worth 
    I will not be a wallflower because my sense of style is of the paper
    I will not be belitteld by anyone because they thing they know better
    I will not be quiet in fear of offending someone with my opinion

    Like Martin Luther King, I too had a dream and as a woman I reserve the right to believe in that dream.

    I believe in equality
    I belive in women and I believe that with hard work and dedication we can succeed. 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv

    Det er i motbakke det går oppover… Til ettertanke

    Tirsdag 3. mars 2015

    Screenshot: TV

    Mobilshot av TV-bilde NRK Oiii da, jeg trodde ikke det var mulig å bli så hektet på ski at jeg glemte ut resten av verden. Som du kanskje kan tippe så var det akkurat det som skjedde under VM i Falun. Jeg datt helt bort fra verden, det eneste som eksisterte var ski, ski, ski og atter ski.

    For et mesterskap det var og så vanvittig gøy å se Petter Northug Jr. reise seg igjen etter OL i Sotsji og den skikkelige fadesen han hadde i mai med fyllekjøring og greier.

    Jeg mistet aldri troen på Petter Northug, jeg hadde fullstendig roen på at han skulle reise seg igjen, og jammen meg gjorde han det på en mer respektfull måte enn mange andre før han. Petter har virkelig tatt straffen og de tårene som kom under sprinten fikk lille meg til å ligge å vri meg på gulvet i enda flere tårer enn han, for en prestasjon, for en vilje og for en mann!

    Det er i motbakke det går oppover er det noe som heter og det er dette jeg har tro på. Alle mennesker opplever å bli satt tilbake, oppleve tragedier og hendelser som forandrer en, både på godt og vondt. Jeg velger å tror at når en møter motgang så er det den gyldne mulighet til å dukke ned i dypet og hente opp alle de kreftene vi ikke trodde vi hadde. Å bli møtt med motgang kan definere oss, gjøre oss sterkere og ikke minst gjøre oss til vinnere.

    Alle kan gjøre feil, Northug også, han er bare et menneske. Det er mange før han som har gjort store feil, det er mange etter ham som kommer til å gjøre store feil, vi som mennesker må erkjenne dette faktum og hjelpe disse menneskene til å reise seg igjen, heie dem frem og godta at det å gjøre feil er, om vi ikke liker det, en menneskelig egenskap som vi alle besitter.

    Jeg tror at gjennom sin suksess i dette VM har Northug vunnet tilbake hjerteplassen hos det norske folk, han er inne i varmen igjen og det vel fortjent.

    Det jeg lurer litt på da, hva om han ikke hadde blitt en suksess i dette VM, vunnet heder og ære med det norske flagg på brystet, ville han ha blitt tilgitt, ville alt være glemt, ville vi fortsatt heie ham frem og ønske han vel?

    Godtar vi feil så lenge vi kan hente gevinst?

    Hva om Northug hadde reist hjem uten en medalje rundt halsen, fremdeles etter å ha jobbet rumpa av seg, men uten resultat…. ville vi ha tilgitt ham?

    Jeg har hatt troen på Northug hele veien, jeg har erkjent at det er menneskelig å gjøre feil, jeg har hatt troen på at det går an å reise seg! 

    I alle faser av livet, alle idretter og alle epoker skal man tilby sin støtte, sin forståelse og sin tilgivelse. Kjente mennesker er også bare mennesker, akkurat som du og jeg!

    Ta vare på hverandre!

    Nå post-Falun er jeg glad det er over, pulsen er på vei ned igjen, livet går tilbake til sitt vante jeg, men uansett hva fremtiden bringer for både meg og Northug, ja, så vet jeg at til og med i de mørkeste dager kan man skimte lys, og når alt virker håpløst kan man trekke fram historien om mannen som reiste seg i motbakke og løp over målstreken en vinner, et forbilde og en helt!

    – Over og Ut –

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv

    Namastè – The Power Of Yoga….

    Onsdag 11. februar 2015

    Image source: www.beautiebybritanie.com

    Trener du?
    Hva trener du og hvorfor trener du?

    Da jeg var liten pike gikk jeg på turn, og jeg har elsket turn siden. For meg er det den mest fantastiske idretten som en kan være vitne til og som man kan drive med.

    Da jeg skulle på videregående bestemte jeg meg, til mangens overraskelse, at jeg skulle gå idrettslinjen. Jeg har aldri vært noe balljente, elsker å se fotball og ser ganske mye fotball når jeg tenker meg om, men det var aldri idretten for meg.

    Da andre året på vgs kom og vi skulle velge en idrett å spesialisere seg innen var det vel egentlig turn jeg hadde sett for meg, men ingen andre i klassen min hadde dette som sin idrett. Da var det å tenke seg til, hva var jeg god i, hva kunne jeg utmerke meg i og hvor kunne jeg se best progresjon? Svømming!

    Jeg valgte svømming og gjennom årene på idrettslingen ble jeg bedre og bedre, jeg utviklet meg stadig og viste progresjon både i teknikk, fysikk og det viktigste av alt, jeg elsket det og jeg elsket at jeg var god i det!
    Husker jeg sto i bassenget en dag med Stian Vikra (han som svømte til Danmark for Organdonasjon) og han lurte på teknikk, hvordan man kom seg best frem i vannet uten å bruke for mye krefter. Han kunne knapt svømme på den tiden.
    Skal si ting kan forandre seg på noen år så sant en virkelig går inn for det. Jeg beundrer Stian, han ga aldri opp og han har nådd mål som ingen av oss andre noen gang kunne drømme om.

    Da jeg flyttet til England ble det mindre av svømmingen, mindre av treningen i sin helhet. Tiden ble fyllt med andre ting og jeg glemte rett og slett ut å prioritere det.

    Selv om jeg ikke trente beholdt jeg av en eller annen grunn fysikken min, sterke armer og sterke bein, sikkert fordi jeg gikk overalt og jeg bar tunge poser fra matbutikken. Det var først da jeg kom hjem at jeg skikkelig begynte å merke forandringer på kroppen min. Ryggen min var plutselig ikke så sterk som den var tidligere. Jeg fikk mer og mer vondt, men legene fant aldri ut at noe var galt.

    Jeg begynte så smått og løpe igjen, hver dag, en liten tur og jeg elsket det.
    Da pappa døde (når han var på aktivitetsdag med skolen sin, i marken, når han løp) fikk jeg et stort behov for å være ute i naturen, jeg løp og jeg løp, kilometer på kilometer og det var den eneste måten jeg følte at jeg kunne være nær ham. I naturen kunne jeg føle ham overalt, plasket regnet nedover anisktet mitt følte jeg meg mer levende enn på lenge, som om han satt i himmelen og minnet meg på at uansett så ville han være her, i naturen så fant jeg ham.

    Svømte gjorde jeg også… helt til den dagen Dale Oen døde, da sa alt stopp for meg. Han var så ung, han døde også av hjertet, slik som pappa. jeg var sint, jeg følte at de tingene som jeg fikk utløp for følelser og sorg i ble tatt fra meg og jeg ble hele tiden minnet på hvor skjørt et hjerte kan være, enten du er 60 eller 26.
    Bassenget ble tungt å dra til, det ble en konstant påminnelse om at det å trene kan resultere i døden. Min største glede ble min største fiende.

    Men som i alt annet er jeg en fighter, en som ønsker å utfordre seg selv og som ønsker å komme seg videre, opp og fram. Jeg vet jeg er sterk, jeg overkommer det meste og i alt jeg gjør gjør jeg det 110%. Jeg vil være en vinner!

    2015 © Studio AsbjørnsdotterSå, selv om jeg ikke svømte lenger og heller ikke løp så mye lenger, ja, så ble yoga en slags åpenbaring for meg. Siden jeg en gang for lenge siden var turner fant jeg ut at kroppen min nok ville se progresjon her ganske kjapt. Her kunne jeg utfordre kroppen min samtidig som jeg fikk jobbet meg gjennom frykten for å presse meg selv. For var dette egentlig en ekte frykt eller en unskyldning fra min side for å stå på stedet hvil? Tror kanskje det kan ha vært en kombinasjon. Trening pleide å gjøre meg så lykkelig, spesielt svømming og løping. Men uten pappa så har jeg lenge hatt vanskelig for å gjøre ting som virkelig har gjort meg lykkelig uten å få dårlig samvittighet.

    Det med sorg er en vanskelig ting, vi takler det alle forskjellig og noen ganger kan det være vanskelig å snakke om, og spesielt vanskelig for andre folk å forstå.

    Det jeg har funnet ut nå, etter å ha drevet med yoga i ganske mange år er at den friheten jeg føler etter en yogatime, den roen jeg har i kroppen, den indre gleden jeg kjenner på, den unner pappa meg.

    Det å ha en treningsform som gir deg noe mer enn bare bedre helse, det tror jeg et ytterst viktig i vår travle tid.

    Vi snakker så mye tid nå om dagen. Hvordan måler vi egentlig tid?
    Jeg måler tid i glede, i ro og indre styrke. Ved å måle tiden i dette har jeg mye mer overskudd og krefter til å dele, gi av tiden min til de menneskene jeg er glad i.

    2015 © Studio AsbjørnsdotterDe siste ukene har jeg trent så og si hver eneste dag. Jeg har trent alt mulig, styrke, yoga, svømming, dans og jeg har løpt. Alt det jeg engang elsket er på vei tilbake i livet mitt og jeg har ikke lenger dårlig samvittighet. 

    Sist uke svømte jeg skikkelig for første gang på flere år og da jeg gikk ut av bassenget kjente jeg hvor mye jeg hadde savnet det, hvor fantastisk det var å endelig være tilbake!

    Jeg elsker all idrett og det vil alltid være en del av meg. Jeg vet at selv om pappa døde når han var ute en tur i marka så kan ikke jeg la det hindre meg i å gjøre noen av de tingene som jeg får mest glede av. Det at han døde har ingeting med meg å gjøre, hans tid var kommet, timeglasset mitt renner enda og jeg må bevege meg i takt med tiden. 

    Så, hva er det power of yoga?
    Gjennom yoga lærer vi å utfordre oss selv, både mentalt og ved å strekke kroppen til yttergrenser vi ikke trodde var mulig. Progresjon er noe en opplever fra gang til gang. Yoga krever viljestyrke og innsats og ved å hengi seg helt til å være i nuet, låse av resten av verden så opplever du etterhvert hvor mye mer tilstede du er i livet. Jeg opplever at jeg nesten ikke har problemer med ryggen lenger, jeg ser på kroppen min at den er sterkere, jeg kjenner at den er sterkere. 

    Gjennom de siste seks årene har jeg opplevd mer enn hva noen mennesker opplever gjennom et helt liv. Det å miste pappa, mammas brystkreft, få drømmejobben, miste drømmejobben, bli lurt i drømmejobben, en svoger som mente jeg var pesten selv ga meg en virkelig knekk i selvtillitten.

    Sammen med min kjære Tommy, vårt fantastiske forhold og påminnelsen om at jeg er god nok har brakt meg tilbake til det stedet hvor jeg vet selv at jeg er god nok. Hvor jeg vet at jeg er elsket og jeg vet at uansett så skal jeg unne meg å gjøre de tingene jeg elsker!

    Når livet tar pusten fra deg lærer yoga deg og hente pust fra steder du ikke trodde pust eksisterte. I en hektisk hverdag ta en ti minutters time-out, pust, og vend tilbake til hverdagen med enda litt mer å gå på!

    Uansett, husk, du er alltid god nok!
    Du er god nok, uansett farge, fasong, legning, designer-veske eller ikke designer-veske, vi er alle unike og det er verdt å feire hver eneste dag!

    Med ønsker om en riktig fin dag!

    – Over og Ut –  

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa