Evig din

Det kimer snart i klokkene….

Dette innlegget ble publisert første gang: Onsdag 13. juli 2016….

Jeg skal gifte meg i Oktober, den 15 for å være nøyaktig.
Tenkte at jeg skulle dele litt med verden fra forbredelsene.
Det har seg jo bare sånn at jeg rett og slett ikke har kommet skikkelig i gang, verken Tommy eller jeg. Det er liksom så mye som skjer hele tiden at vi kommer oss liksom ikke helt dit.

Noen ting er selvfølgelig klare, vi har tatt det litt innimellom. Vi har jo selvfølgelig booket kirken.
Det var egentlig det viktigste for meg.
Jeg har har vel egentlig ikke helt hatt brudegenet ettersom jeg aldri har sett for meg den dagen jeg skal stå brud, mye på grunn av at den rette personen ikke har vært i livet mitt.
Eneste jeg alltid har sagt er det at jeg vil gifte meg i en kirke der pappa har tilhørlighet, dette også før pappa døde, etter hans død ble det mye viktigere for meg å si løftene i et rom har har tilknytning til.

Pappa kom opprinnelig fra Utstein Kloster, som ligger på Rennesøy.
Farmor drev Bed and Breakfast her, ja faktisk rett ved siden av der hotellet er i dag.
Klosteret var pappa sin lekeplass. Han fortalte meg historier om barndommen sin og legendene om gjenferdet på klosteret. Farfar ligger begravd på kirkegården og jeg følte at siden pappa heller ikke er her lenger så hadde det vært så fint å holde bryllup her ute.

Slik skulle det ikke gå.

Hele tiden fikk jeg egentlig litt hint fra like kanter om at dette bare ville føre til styr og mye logistikk som skulle på plass, at folk gjerne ikke ville komme. Jeg tenkte aldri tanken på dette, for meg var det bare viktig med den symbolikken, at pappa på en måte fikk følge med på dagen likevel.

Tommy, han har vært så støttende, han ville bare at jeg skulle få de kirken jeg ville.
Alt annet var uviktig sa han, at vi kunne løse det.

Til syvende og sist så var den den ene forloveren min som satte foten litt ned, ja, om en an kalle det det. Jeg vet at det knuste hjertet hennes litt å si det til meg, for hun vet hvor viktige slike ting er for meg. Alt rundt blir bare en bonus, for meg handler det om de nære tingene, det som er ekte.
På en god måte gjorde hun meg oppmerksom på at det kunne være usikkeert med ferjene midt på høsten, vi har jo ikke alltid været på vår side her på Vestlandet. Folk som skal reise fra både inn- og utland, og så har Tommy to bestemødre som en kan si kjenner at årene begynner å ta på dansefoten. Vi ville jo så gjerne at de skulle få bli med på dagen vår og jeg vet hvor mye det betyr for Tommy at også er med på feiringen. De er unge og spreke, men når føttene svikter litt så trenger vi ikke gjøre tilkomsten verre.

Hjertet mitt knakk da avgjørelsen var tatt, men mamma, fantastisk som hun og ikke minst løsningsorientert, hadde flere mulige alternativer til meg med kirker der pappa hadde tilhørlighet.

Vår Frelsers Kirke, Haugesund Valget falt på vakre Vår Frelser Kirke i Haugesund. Det var hit pappa flyttet sammen med farmor som 11 åring, og det var her han bodde frem til han var 34. Så gode mamma oppmuntret meg med at det var jo her pappa hadde bodd lengst utenom hjemme på Bygnes.

Så nå da, etter mange tårer og en del om og med så skal vi gifte oss i Haugesund.
Jeg gleder meg til å se Tommy står der oppe ved alteret, vente på meg, gi løftene våre til hverandre, med alle våre nære og kjære der også, til og med pappa. Jeg tror at han er der, i hvert skritt jeg tar oppover kirkegulvet vil han være der ved siden av meg, bære meg fremover hvis han merker at jeg synes det er tungt å gå den veien uten han. For det er det, tungt.
Jeg tenker mye på det. Ja, jeg vet jo at det å planlegge bryllup, gifte seg, det skal bare være fint og flott, en fantastisk tid. Men jeg er meg, og jeg kan ikke annet enn å være ærlig med meg selv, jeg synes det er litt sårt. Heldig er jeg, som har funnet en mann som forstår, som trøster og som forsikrer meg om at det kommer til å gå bra, på veien opp.

Når man mister pappaen sin, det er vondt. Helt klart noe jeg ikke enda har lagt bak meg, tapet, savnet og sorgen. Det har skjedd så mye i livet mitt siden han døde at jeg blir minnet på alle de tingene jeg ikke får dele med ham om og om igjen. Min beste venn, min klippe.

I de byllupene jeg har vært så har bruden hatt sin far ved sin side, eller en god stepappa.
Jeg har tenkt på det da, når jeg har vært der som gjest, øyeblikket jeg selv står der oppe, alene, kan det være at pappa er der likevel?

Jeg velger å tro det. Han er der alltid når jeg trenger han, jeg føler han i hjertet. Hvorhen jeg går går han, det er jeg sikker på.

Selv om jeg vet det kommer til å slå meg en god del ganger til at jeg jeg ikke får ha han der fysisk så gleder jeg meg like mye som jeg er livredd, til jeg står der, til å gå det lange gulvet opp og til at vi skal si løftene våre foran alle de vi er glade i. Det kribler i magen ved tanken, sangene vi har valgt, musikken jeg skal gå opp til, forventingene, gleden, spenningen, lykken og livet. 
Det er jo det det handler om, til syvende og sist.. Tommy og jeg, kjærligheten vår, hva den betyr for oss og det at vi nå velger en fremtid sammen som mann og kone, jeg blir hans og han blir min «Til Evig Tid».

– Siv – 

– ​​Live Long And Prosper –

– Sivaa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *