Kjære dagbok

Hush, be quiet, TIME OUT….

Søndag 28. september 2014

Har du noengang hatt det slik at du kjenner at du må hive etter pusten, det gjør vondt i hele kroppen, alt uten at du er syk…?

Hodet mitt har det siste året vært proppet av tanker, konstant på søk etter løsninger, ivrig etter å gjøre en forskjell fortsatte jeg i en jobb som nesten tok knekken på meg.

I mai sendte jeg styret mitt en e-post hvor jeg forklarte at jeg ikke lenger kunne står for hva vi drev med om det ikke ble gjort noen drastiske tiltak. En bønn om å være ærlig og åpne, at jeg var sliten av å skjule ting… 
Med festival på programmet og ønske om å få lede Kopervik mot suksess så stupte jeg lenger inn i jobben, oppgavene og plikten jeg følte. 24 timer i døgnet var hodet mitt på jobb, og jeg begynte å miste meg selv. Jeg mistet en stor del av den jeg er og den jeg alltid har ønsket å være, en ærlig og god person som mer enn noe annet vil at andre skal ha det godt og at hardt arbeid skal gi resultater.
Jeg har aldri vært ute etter å ta noen, men jeg har satt BvK foran alt og jeg mener det bør få konsekvenser når du driver et selskap til stor gjeld uten å opplyse styret om det. Jeg har sagt det hele veien, at hadde styret hatt den informasjonen de nå sitter på for flere år siden burde jeg aldri ha vært ansatt.

Nå er jeg oppsagt….. arbeidsløs….. motløs og for første gang på lenge er hodet i ferd med å gjenoppdage hvile, å ha fri, å være tilstede, men for første gang er jeg også bare trist. Jeg er så lei meg for hvordan denne jobben endte.
Dette var min drøm, mitt mål, alt jeg ville og jeg var så kry den dagen jeg skulle få starte arbeidet for Kopervik og for alle de flotte menneskene som bor her.

Jeg er så skuffet over hvordan bildet på mitt forbilde bare ble knust, den personen jeg hadde sett slik opp til og som jeg gjentatte ganger hedret. Min forgjenger i BvK var en rollemodell og jeg var så ydmyk for at jeg skulle få ta over, følge i fotsporene til en ekte bidragsyter….. så knuste drømmen, bildet ble forvrengt og igjen satt jeg bare skuffet over å trodd at alt var så flott. Hvorfor ville noen med vilje sette en annen person i en slik situasjon, uten å opplyse om det. Jeg fikk aldri en sjangs, aldri en mulighet til å vise hva jeg kan, hva jeg er god for og ikke minst hva jeg ville gjøre for Kopervik. Jeg er så lei meg for at medlemmene ikke fikk sett at engasjementet mitt kunne føre til resultater, at viljen min kunne løfte hele byen opp og at jeg var en verdig arvtager til stillingen.

Jeg har siden i sommer kjempet en kamp for sannheten og for at ting skulle komme frem i lyset. Helt ærlig så trodde jeg ikke at ting skulle komme frem så bra som de gjorde, men selvfølgelig ligger det enda mer til denne saken.
Kroppen min var kampklar, hodet mitt var klar til å kjempe for livet og hjertet var klart for å bryte sammen. Nå ligger de fleste kortene på bordet og i tiden etter at alt kom frem ble jeg syk. Jeg trengte en time-out og kroppen reagerte. Det endte med at jeg nå har ligget i over en uke, ryggen ville ikke mere og kreftene til å reise seg opp uteble. Alle påkjenninger jeg har følt den siste tiden har inhentet meg og det at jeg slapp unna kampen, ja det har hodet forstått, men kroppen, den trenger mer tid.

Tingen med meg ser du er at jeg alltid er ærlig, om det så knekker meg så går jeg først gjennom ilden, tar imot det som kommer og kjemper kampen.
Nå er jeg imidlertidig lei av å alltid måtte være den som kjemper, som står på barikaden og tar på seg ansvaret, av å være den som alltid skal redde situasjonen og som skal finne løsningene på alles problemer og utfordringer.

Så alle sammen… hush, be quiet, jeg trenger en time-out.
Til å bare får være, ikke noe mer, kjenne på at hodet for første gang på lenge er tomt, uten bekymringer og ikke minst få lov til å kunne svare ærlig på hva som har stått på siden jeg begynte som Daglig Leder i BvK September 2013.

Jeg må få finne ut hvor veien fører meg nå. Jeg ønsker at den skal føre meg dit hjertet vil, dit hvor jeg kan få føle på trygghet og få lov til å finne glede i det jeg gjør, ikke bare bekymring. Jeg har hatt mye spennende erfaringer i BvK, men jeg er klar til å legge denne delen av livet bak meg. Jeg kommer ikke tilbake, jeg avslutter dette kapittelet og håper at noen andre kan løfte byen opp uten å bli tatt med i dragsuget.  

Jeg uttalte meg for litt siden på en sak hvor vår fungerende ordfører satte spørsmål til kvinner i lederstillinger i sentrumsforeninger og jeg mente hun dreit på draget.
…… Du skjønner det, at en ting vet jeg. Hadde forutsetningene ligget til rette for meg da jeg trådde inn i min stilling, ja, da vet jeg at jeg hadde vært fantastisk i denne stillingen. Av og til gir vi oss, ikke fordi vi tar på oss for mye, driver med ditt og datt, eller at vi blir gravide…. av og til blir vi tvunget til å tre av, til å gi opp drømmen fordi noen forteller deg at nå er det på tide å våkne, kassen er tom, kampen er slutt, ekstraomganger er ferdige og resultatet ender fremdeles på minus.
Det kjipeste med dette resultatet var at det ikke var du som bommet på straffe, det var den personen som sto foran målet før deg…
Vi kan gjøre mye godt, mye riktig i 90 minutter, men når avslutningen ikke holder til mål, da er det viktig å være ydmyk, ta en for laget og innse sine feil og sine mangler.

Burde jeg har gjort mer… kanskje, men jeg vet ikke hva.
Jeg vet ikke hvordan forutsetningene og utgangspunktet kunne ha tatt meg i en annen retning.

Nå… nå må jeg lære meg om reglene til Nav, nå må jeg gå inn i en periode hvor det er uvisst hva som skjer i livet mitt når det kommer til jobb.
Er jeg fremdeles attraktiv, har jeg spolert min sjanse, vil jeg oppleve motgang som følge av å ha tvilholdt på drømmen om å klare å redde et sunket skip…?

– Sivaa – 

– ​​Live Long And Prosper –

– Sivaa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *