Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

Jeg mobbet… meg selv…hvem

torsdag 14. mars 2013

mobbet du? 

Akkurat nå sitter jeg på bussen på vei til time hos min helseterapeut.  Jeg har nevnt tidligere hvordan han har hjulpet meg siden pappa døde. Det begynner å bli en stund siden jeg har vært der nå, og lurer på hva han har å si til meg i dag! På tirsdag er det nemlig fire år siden pappa døde. 

Det at helseterapeuten har hjulpet meg i sorgen over pappa er bare en av flere ting. Han har lært meg å være snillere mot meg selv. I disse dager har det vært mye skriverier om mobbing og flere unger jenter som har tapt livet trolig på grunn av dette. Så ufattelig tragisk at vi kan være så stygge i oss at vi til slutt kan stå ansvarlig for at enkelte personer rett og slett velger å ikke leve lenger, i så ung alder! 

Mobbing kan komme i mange former, av og til kan du faktisk ta deg selv i å mobbe nettopp deg selv.       Jeg har ikke alltid vært like snill mot meg selv og kan vel si at i noen tilfeller har jeg vært en mobber. 
Tidligere så var eg ikke så flink til å se på meg selv med snille øyne, jeg var alltid kritisk til hvordan jeg så ut, skjulte ørene mine for de stakk jo slik ut, ja jeg kalte meg selv til og med Dumbo…. Bare for at ikke andre skulle få si ordene først! Jeg har alltid vært tynn som en stokk, men var alltid kritisk til dette også, jeg var beinete, men likevel tenkte jeg om jeg var for tykk… Jeg visste jo det utrolig godt at jeg ikke var det, men jeg fant ofte ting jeg ikke var fornøyd med og rakket rett og slett ned på meg selv. Som en forsvars-vegg var jeg hard mot meg selv for at jeg lettere skulle takle det om andre også var det.

Jeg brukte store deler av ungdomskolen på å prøve å leve opp til et ideal som jeg kanskje ikke sto inne for, dette samtidig som jeg gjorde mitt ytterste på å få gode karakterer, bevise at jeg hadde noe i toppen.

Å flytte til England ble en åpenbaring for meg, jeg var 21 år og for første gang i mitt liv torde jeg å være meg selv 110%, rett og slett ga jeg blanke F… om hva folk hadde å si om meg, jeg var ikke lenger redd for å bli sett verken opp til eller ned på. Jeg ble også snillere med meg selv, mer fornøyd med meg selv og jeg så at folk likte meg, godt, akkurat slik jeg var. Gradvis gikk håret oftere opp i en dult eller bak i en hestehale. Sminken forsvant gradvis og jeg ble tryggere på alle mine kvaliteter.

Jeg har gjennom hele livet vært så kritisk til meg selv og trodd at dette bare er slik vi mennesker er. Tenk hvor mye bedre vi hadde hatt det hvis vi bare hadde vært flinkere til først og fremst bygge oss selv opp, og i stedet for å rive hverandre ned og tråkke på hverandre oppmuntre de kvaliteter og egenskaper hvert enkelt menneske har og by på.

Ethvert menneske er like mye verdt, alle har noe ved seg som er verdt å ta vare på, som er verdt å rose og oppmuntre.

Det verste jeg vet er når vi mennesker sitter å rakker ned på noen, og ja, jeg kan godt ta meg selv i å gjøre det jeg også av og til, men jeg prøver å holde meg for god for sånt.

Jeg mener at jeg kan ikke se ned på noen fordi at de ikke har en master i tillegg til en bachelor, at de ikke har hatt artikler på trykk, hatt fotoserier i aviser og gjort 1/3 av de tingene jeg har vært så heldig å få muligheten til. Selv om jeg er flink i det jeg gjør så kunne jeg for eksempel aldri vært hjelpepleier som min søster…. ja, innenfor helsevesenet i det hele tatt, jeg er ikke sterk nok til det og tror ikke jeg kunne gjort den jobben bedre bare fordi jeg er høyere utdannet.

Kilde: Vær en Venn siden på Facebook

Noe av det verste jeg vet er når noen rakker ned på de menneskene som bor her i Kopervik hvor vi bor, eller på Karmøy generelt. At en liksom har mindre intelligens og lavere livsverdi bare fordi en ikke har følt behovet for å flytte på seg for utdanning. Høyere utdanning faller ikke naturlig for alle. Vi må respektere at noen ikke har det behovet som andre til å markere seg.

Jeg flyttet tilbake til Kopervik fra London, og jeg føler ikke at jeg har gått tilbake i utvikling og blitt mindre smart på grunn av det, snarere tvert imot. Her har jeg fått en fantastisk jobb i Byen Vår Kopervik som jeg virkelig liker og som jeg får utfordret meg i og lærer noe hver eneste dag. Jeg har vært på jobb mer enn nødvendig denne uken fordi jeg har lyst å lære mer, få mer kunnskap.

Vi må slutte å prøve å finne feil med hverandre, vi må gå inn i oss selv og finne årsaken til at vi har det behovet å rakke ned på vår neste.

Jeg prøver nå så godt jeg kan å se årsaken til at folk kanskje behandler enkelte på visse måter.

Jeg vet veldig godt at nå i disse dager så snakker noen dritt om mamma og tante, og egentlig på det som er min avdøde mormors rykte. Noen har postet på både Facebook og Instagram at de ønsker at vi brenner en viss plass, og da mener de nok helvete tenker jeg. Det hele gjelder salg/ og kjøp av et hus, min mormors. Det blir rettssak nå til sommeren, og uten å gå i detaljer så har vi sagt hele veien at finnes det en gyldig grunn for å saksøke oss så må jo kjøpere få lov til det.

MEN….. Jeg skulle ønske de ikke sank så lavt til å ønske min mor og min tante i et brennende hull. Lurer på om de er klar over hva slike utsagn kan resultere i, det er faktisk krenking av enkeltpersoner i sosiale medier, og vet de som kommenterer tilbake at de er med på å mobbe? Vet de at dette kan anmeldes, og vet de hva det kan gjøre med noen?

Jeg volder ingen smerte og jeg ønsker ingen vondt, jeg tror på karma og at en skal være hyggelig mot selv våre verste fiender. Jeg tror ikke vi tjener noe på å slenge dritt om andre, men at vi har det mye bedre med oss selv hvis vi klarer å se rasjonelt på ting.

Se for deg at du står på ene siden av et speil, du slenger ut dritt om både det ene og det andre….. Husk at du vet aldri hvem som står på andre siden av det speilet.

Denne uken døde en 13 år gammel jente….. noen må sannsynligvis leve resten av livet med det på samvittigheten.

Vi sto sammen etter 22. juli, hånd i hånd, hvite og svarte, høye og lave, menn og kvinner, politikere og hjemløse, vi var en… Men skal vi bare stå samlet når en tragedie rammer oss? Vi må jo lære oss å stå sammen i hverdagen også, vise nestekjærlighet og behandle hverandre med respekt.

Vær en venn du også! Vis barna i vår tid at vi kan stole på hverandre og at tiden med mobbing er forbi!

På Facebook oppfordrer BT til å være en venn. Bli med da vel!

VÆR EN VENN 

– Takk –

Siv Asbjørnsdotter Haugvaldstad

– ​​Live Long And Prosper –

– Sivaa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *