Namastè – The Power Of Yoga….
Onsdag 11. februar 2015
Trener du?
Hva trener du og hvorfor trener du?
Da jeg var liten pike gikk jeg på turn, og jeg har elsket turn siden. For meg er det den mest fantastiske idretten som en kan være vitne til og som man kan drive med.
Da jeg skulle på videregående bestemte jeg meg, til mangens overraskelse, at jeg skulle gå idrettslinjen. Jeg har aldri vært noe balljente, elsker å se fotball og ser ganske mye fotball når jeg tenker meg om, men det var aldri idretten for meg.
Da andre året på vgs kom og vi skulle velge en idrett å spesialisere seg innen var det vel egentlig turn jeg hadde sett for meg, men ingen andre i klassen min hadde dette som sin idrett. Da var det å tenke seg til, hva var jeg god i, hva kunne jeg utmerke meg i og hvor kunne jeg se best progresjon? Svømming!
Jeg valgte svømming og gjennom årene på idrettslingen ble jeg bedre og bedre, jeg utviklet meg stadig og viste progresjon både i teknikk, fysikk og det viktigste av alt, jeg elsket det og jeg elsket at jeg var god i det!
Husker jeg sto i bassenget en dag med Stian Vikra (han som svømte til Danmark for Organdonasjon) og han lurte på teknikk, hvordan man kom seg best frem i vannet uten å bruke for mye krefter. Han kunne knapt svømme på den tiden.
Skal si ting kan forandre seg på noen år så sant en virkelig går inn for det. Jeg beundrer Stian, han ga aldri opp og han har nådd mål som ingen av oss andre noen gang kunne drømme om.
Da jeg flyttet til England ble det mindre av svømmingen, mindre av treningen i sin helhet. Tiden ble fyllt med andre ting og jeg glemte rett og slett ut å prioritere det.
Selv om jeg ikke trente beholdt jeg av en eller annen grunn fysikken min, sterke armer og sterke bein, sikkert fordi jeg gikk overalt og jeg bar tunge poser fra matbutikken. Det var først da jeg kom hjem at jeg skikkelig begynte å merke forandringer på kroppen min. Ryggen min var plutselig ikke så sterk som den var tidligere. Jeg fikk mer og mer vondt, men legene fant aldri ut at noe var galt.
Jeg begynte så smått og løpe igjen, hver dag, en liten tur og jeg elsket det.
Da pappa døde (når han var på aktivitetsdag med skolen sin, i marken, når han løp) fikk jeg et stort behov for å være ute i naturen, jeg løp og jeg løp, kilometer på kilometer og det var den eneste måten jeg følte at jeg kunne være nær ham. I naturen kunne jeg føle ham overalt, plasket regnet nedover anisktet mitt følte jeg meg mer levende enn på lenge, som om han satt i himmelen og minnet meg på at uansett så ville han være her, i naturen så fant jeg ham.
Svømte gjorde jeg også… helt til den dagen Dale Oen døde, da sa alt stopp for meg. Han var så ung, han døde også av hjertet, slik som pappa. jeg var sint, jeg følte at de tingene som jeg fikk utløp for følelser og sorg i ble tatt fra meg og jeg ble hele tiden minnet på hvor skjørt et hjerte kan være, enten du er 60 eller 26.
Bassenget ble tungt å dra til, det ble en konstant påminnelse om at det å trene kan resultere i døden. Min største glede ble min største fiende.
Men som i alt annet er jeg en fighter, en som ønsker å utfordre seg selv og som ønsker å komme seg videre, opp og fram. Jeg vet jeg er sterk, jeg overkommer det meste og i alt jeg gjør gjør jeg det 110%. Jeg vil være en vinner!
2015 © Studio AsbjørnsdotterSå, selv om jeg ikke svømte lenger og heller ikke løp så mye lenger, ja, så ble yoga en slags åpenbaring for meg. Siden jeg en gang for lenge siden var turner fant jeg ut at kroppen min nok ville se progresjon her ganske kjapt. Her kunne jeg utfordre kroppen min samtidig som jeg fikk jobbet meg gjennom frykten for å presse meg selv. For var dette egentlig en ekte frykt eller en unskyldning fra min side for å stå på stedet hvil? Tror kanskje det kan ha vært en kombinasjon. Trening pleide å gjøre meg så lykkelig, spesielt svømming og løping. Men uten pappa så har jeg lenge hatt vanskelig for å gjøre ting som virkelig har gjort meg lykkelig uten å få dårlig samvittighet.
Det med sorg er en vanskelig ting, vi takler det alle forskjellig og noen ganger kan det være vanskelig å snakke om, og spesielt vanskelig for andre folk å forstå.
Det jeg har funnet ut nå, etter å ha drevet med yoga i ganske mange år er at den friheten jeg føler etter en yogatime, den roen jeg har i kroppen, den indre gleden jeg kjenner på, den unner pappa meg.
Det å ha en treningsform som gir deg noe mer enn bare bedre helse, det tror jeg et ytterst viktig i vår travle tid.
Vi snakker så mye tid nå om dagen. Hvordan måler vi egentlig tid?
Jeg måler tid i glede, i ro og indre styrke. Ved å måle tiden i dette har jeg mye mer overskudd og krefter til å dele, gi av tiden min til de menneskene jeg er glad i.
2015 © Studio AsbjørnsdotterDe siste ukene har jeg trent så og si hver eneste dag. Jeg har trent alt mulig, styrke, yoga, svømming, dans og jeg har løpt. Alt det jeg engang elsket er på vei tilbake i livet mitt og jeg har ikke lenger dårlig samvittighet.
Sist uke svømte jeg skikkelig for første gang på flere år og da jeg gikk ut av bassenget kjente jeg hvor mye jeg hadde savnet det, hvor fantastisk det var å endelig være tilbake!
Jeg elsker all idrett og det vil alltid være en del av meg. Jeg vet at selv om pappa døde når han var ute en tur i marka så kan ikke jeg la det hindre meg i å gjøre noen av de tingene som jeg får mest glede av. Det at han døde har ingeting med meg å gjøre, hans tid var kommet, timeglasset mitt renner enda og jeg må bevege meg i takt med tiden.
Så, hva er det power of yoga?
Gjennom yoga lærer vi å utfordre oss selv, både mentalt og ved å strekke kroppen til yttergrenser vi ikke trodde var mulig. Progresjon er noe en opplever fra gang til gang. Yoga krever viljestyrke og innsats og ved å hengi seg helt til å være i nuet, låse av resten av verden så opplever du etterhvert hvor mye mer tilstede du er i livet. Jeg opplever at jeg nesten ikke har problemer med ryggen lenger, jeg ser på kroppen min at den er sterkere, jeg kjenner at den er sterkere.
Gjennom de siste seks årene har jeg opplevd mer enn hva noen mennesker opplever gjennom et helt liv. Det å miste pappa, mammas brystkreft, få drømmejobben, miste drømmejobben, bli lurt i drømmejobben, en svoger som mente jeg var pesten selv ga meg en virkelig knekk i selvtillitten.
Sammen med min kjære Tommy, vårt fantastiske forhold og påminnelsen om at jeg er god nok har brakt meg tilbake til det stedet hvor jeg vet selv at jeg er god nok. Hvor jeg vet at jeg er elsket og jeg vet at uansett så skal jeg unne meg å gjøre de tingene jeg elsker!
Når livet tar pusten fra deg lærer yoga deg og hente pust fra steder du ikke trodde pust eksisterte. I en hektisk hverdag ta en ti minutters time-out, pust, og vend tilbake til hverdagen med enda litt mer å gå på!
Uansett, husk, du er alltid god nok!
Du er god nok, uansett farge, fasong, legning, designer-veske eller ikke designer-veske, vi er alle unike og det er verdt å feire hver eneste dag!
Med ønsker om en riktig fin dag!
– Over og Ut –
– Live Long And Prosper –
– Sivaa