Hverdagsliv,  Kjære dagbok

Sivaa in Wonderland

Onsdag 15. oktober 2014

Vi kjenner alle til historien om den lille piken som følger etter en kanin ned i et hull, kommer til en underlig verden befolket av ekstraordinære men en uvanlig logikk og sans for byråkrati.
Selv om jeg ikke har gått etter en kanin ned i et hull og kommet til en verden med masse rare skapninger, ja så føler jeg meg likevel som den lille jenta som har kommet til en verden hvor alt er nytt og jeg går på ujevn grunn.

De siste dagene har jeg kommet til å tenke på alle unge i dag som velger å være hjemme, som foretrekker å «nave» som det kalles nå. Da tenker jeg på meg selv, og hvordan det ikke har gått mange dagene i denne nye tilværelsen før jeg vet at dette ikke er noe for meg. Jeg liker å komme meg ut dørene om morgenen, ha en jobb og gå til og føle at jeg bidrar til samfunnet på et eller annet vis.

Det å miste jobben er virkelig bare kjipt, og selv om det kan være deilig med noen uker fri til å klarne tankene kjenner jeg at jeg virkelig hadde kost meg mer om jeg kunne møtt en ny dag med en ny og spennende jobb. At det jeg har å komme med er av betydning for noen andre og ikke minst det at det settes krav til meg.

Jeg har alltid villet bidra og det er akkurat derfor jeg føler meg litt i limbo her jeg sitter.
Jeg liker forutsigbarhet, jeg liker å vite hva som skjer dagen etterpå, og jeg liker å få være i lag med mennesker. Det er rart å sitte her hjemme og fundere i hvor veien tar meg nå, hvilken retning skal jeg gå og for første gang så føler jeg at det ikke er oppmerket noen linjer, jeg må tegne opp stien mens jeg går den. Jeg har søkt på en jobb som jeg virkelig kunne tenkt meg, og jeg krysser fingrene for at jeg skal ha en mulighet her. I mellomtiden så må jeg jo bare se hva som er der ute, tenke over hva som er viktig for meg og ikkje minst vurdere hva som vil gjøre meg lykkelig.

I dag er det første gang på årevis at jeg ikke får lønn på kontoen min…. neste gang jeg får penger, ja, da er det dagpenger… Så enkelt tenker nok noen, noen andre tenker at det nok må være deilig å kunne få penger og slippe å gjøre noe som helst… Jeg, jeg tenker at det er godt det finnes nødløsninger som dette og jeg er takknemlig for at slike ordninger finnes, men jeg tenker også at det hadde vært mer stas om jeg hadde måttet jobbe for pengene. Det finnes nok av de mennekene som ikke er i stand til å jobbe, som er avhengig av de pengene på en helt annen måte enn meg, men det betyr ikke at jeg ikke trenger de, jeg har jo også regninger å betale. Det er bare dumt at jeg, en person med så mye utdanning og et så stort ønske om å få jobbe, nå sitter hjemme og drikker te mens verden utenfor går sakte forbi. Jeg liker meg best ovenfor kaninhullet, hvor jeg bare kan sitte å kikke ned, fundere på hva som kan befinne seg der under bakken, hvor jeg kan drømme meg vekk, mens jeg likevel vet med meg selv at dagen i morgen, ja, den vil ikke bli så anderlendes enn dagen i dag.

Jeg er uten tvil en drømmer ser du, jeg liker å la tankene fly, og det er vel noe av det fineste med å være en kreativ sjel. Det tillater meg å drømme meg bort, sette farge på verden og skape en illusjon av det jeg drømmer om og det jeg ønsker skal bli.

I tiden nå frem til jeg forhåpentligvis får en ny jobb å gå til så har jeg bestemt meg for å gjøre ting som er viktig for meg, som gir meg påfyll og som gjør at jeg fremdeles vokser som person.
For selv om det er kjipt å gå hjemme, ja, så finnes det jo også positive sider med denne hverdagen.
Jeg får tid til meg selv, til å gjøre de tingene som jeg ikke har hatt overskudd til det siste året. En hverdag hvor jeg trener, hvor jeg skriver, tar bilder og kanskje tar frem penselen min igjen og lar drømmene få utspill på et lerret. Når jeg maler forsvinner verden rundt meg og det gir meg en enorm glede. Tommy har savnet denne Sivaa, hun som er kreativ og søkende, som ser naturen og himmelen på en helt annen måte en kanskje de aller fleste. Hun som vokser på kreativt utstpill og som setter det hun føler til liv ved å ta pennen fatt eller fange et øyeblikk med kameraet.

En annen ting som er viktig for meg er å få lov til å hjelpe de som trenger det. Etter at pappa døde så ble det veldig viktig for meg å bidra, støtte oppom de som er mindre heldige enn oss.
Nå på søndag er det TV Aksjonen og jeg er bøssebærer. I år så heter aksjonen «Vann forandrer alt» og dette er noe som jeg er veldig opptatt av. Jeg har tidligere på eget initativ samlet inn vann til Røde Kors under aksjonen «Vann til Afrika». Dette gjorde jeg fodi jeg synes at det er viktig å tenke på at selv om vi føler oss dritt, selv om vi får hverdagen snudd opp/ned noen ganger så finnes det mennesker som ikke engang får et rettferdig utgangspunkt. For oss er vann en selvfølge, det er det ikke for mange. Jeg unner alle rent vann, jeg unner alle barn en rettferdig start og jeg håper at ved å være med å bidra så vil noen få det bedre, få et mer verdig liv. Jeg alene kan ikke redde alle, det kan ikke du heller, men om vi alle gjør litt så må det vel ha uttelling på noen måte.

Jeg er lei meg fordi jeg mistet jobben min, jeg sørger over at jeg mistet pappa så altfor tidlig, men jeg vet inni hjertet mitt at jeg har trossalt vært mye mye heldigere med mitt utgangspunkt enn mange andre, derfor vil jeg bidra, derfor vil jeg gi. Jeg vil ikke bli bitter, jeg vil ikke synes synd på meg selv, jeg vil være med på å gi håp. Jeg er bøssebærer på søndag, er du?

Vi kan alle gjøre noe mer, bli med da vel! 

– ​​Live Long And Prosper –

– Sivaa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *