When your faith is shaking….
Onsdag 29. oktober 2014
Trenger man gjerne noen ord for å komme seg på beina igjen eller for å holde motet oppe.
Jeg føler meg skikkelig mislykket om dagen, litt trist og kjenner at jeg hadde hatt behov for noen gode nyheter og for en real motivasjonsboost.
Så akkurat i dag synes jeg at det var dagen på å minne meg selv på hva jeg er, og hva jeg tror.
– Jeg trengte en helt, så jeg ble en –
Jeg har i mange år nå møtt på den ene utfordringen større en den andre, den ene sorgen etter den andre og det ene nederlaget etter det andre. Hele tiden har jeg måttet holde meg støtt på beina og samtidig løftet opp alle rundt meg, de som faller og de som trenger hjelp til å reise seg igjen.
Jeg tror så inderlig på å være et godt menneske, at om jeg bare gjør gode ting og står på så vil gode ting komme tilbake til meg. Jeg har ventet lenge på feriepenger fra min forrige jobb nå, og det viste seg at jeg heller ikke fikk dagpenger før i november ettersom det sto i kontrakten min at jeg hadde tre måneder oppsigelsetid…. mens jeg i realiteten bare hadde to. Hadde jeg visst at dette var tilfellet hadde jeg aldri godtatt en oppsigelse på 2 måneder. Og nå venter jeg altså langt om lenge på feriepengene mine som skulle gå til regninger og det som er av utgifter i en måned. Stakkars Tommy, måtte jo ta seg av hele sulamitten (jeg hater å måtte være avhengig av andre, Tommy inkludert) og jeg måtte ta hånden ned i spareposen min for å kunne betale mine faste utgifter. Jeg har vært tålmodig lenge nå tenker jeg og når håper jeg virkelig at pengene er på konto før helgen. Det er hele tiden flere og flere ting som dukker opp slik at pengene ikke betales ut. Det er en måned siden jeg hadde min siste dag… nå drøyer ting veldig.
Det er ufattelig slitsomt å gå å vente på å få avslutte et arbeidsforhold skikkelig. Jeg ønsker å legge den erfaringen bak meg og jeg ønsker så veldig å komme tilbake i arbeid igjen, et eller aent sted… et sted som behandler meg bra og er takknemlig for den jobben jeg gjør og som gjør at jeg vil gå de ekstra lengdene for å gjøre en god jobb.
Jeg har søkt på noen jobber uten hell, det ene stedet var et så inderlig ønske at tårene trillet ganske lenge da jeg fikk e-post om at noen andre var tatt inn til intervju. Har du kjent på den følelsen, når du finner noe som du tenker hadde vært midt i blinken for deg, som pirrer nyskjerrigheten din og som gjør at når du legger deg så dagdrømmer du om din første dag og følelsen du sikkert ville kjent på når du gikk inn hoveddøren. Jeg er veldig streng med meg selv, litt for streng vil nok ganske mange si, men jeg har store forventinger til meg selv. Jeg har jobbet hele livet for å bli den jeg er og for at jeg skal være fortjent til å oppnå gode ting og ikke minst være en som kan ta vare på seg selv og ikke være avhengig av andre. Jeg elsker å jobbe, jeg elsker å bidra og jeg synes det er så leit at jeg ikke får vist hva jeg er god for.
Jeg skulle gjerne ha vært modig nå, mens jeg er uten jobb, til å ta fatt på det som er min største drøm, å skrive en bok. Jeg har begynt så mange ganger, men den er så ekte, den er så ærlig og den er så inderlig nær. Jeg kjenner det at når jeg leser om Linnea Myhre som nå har gitt ut sin andre roman så tenker jeg at de er så modige, at de våger å blottlegge seg selv slik. Jeg er ikke redd for at folk skal se meg, jeg er den jeg er, og så lenge jeg kan stå for det så burde jeg også vært modig nok, modig nok til å la en side bli til to. og så til et kapittel og til sist en bok. Mitt liv, min historie, den er der og det om andre hadde villet ta del i den, ja, det betyr egentlig ikke så mye for meg, men jeg hadde vært stolt, og pappa, han hadde sett ned på meg og sett at jeg ikke var redd for å fortelle hva det å miste ham har gjort med meg, hvor ensomt det har vært til tider, men at jeg hele tiden har reist meg, tatt utfordringene på løpende bånd og hele tiden, aldri, aldri vært bitter på at hans død var urettferdig, for tidlig og så inderlig sår.
Når man er hjemme hele dagen, ja da kjenner man litt på hva en lengter etter og hva en ønsker seg. Tiden vi går mot nå forsterker sorgen jeg bærer på og med farsdag rett rundt hjørnet er det mange ting som spinner rundt i hodet. For meg er det viktig å vise pappa at han har all grunn til å være stolt av meg, at alt han har lært meg skinner gjennom, og at i det øyeblikket min store helt lukket øynene og sa farvel til livet fant jeg ut at jeg måtte bli en selv, en helt.
Vi lurer ofte på hvorfor noen får så mange utfordringer, og hvorfor noen bare sklir gjennom livet uten bekymringer og uten motgang. Jeg har hatt mye av alt, og selv om noen dager føler jeg at det skjelver i troen så ville jeg likevel ikke vært foruten. Jeg tror at jeg læer av dette, jeg tror at det hjelper meg på veien og jeg tror virkelig at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.
Måtte bønnene mine bli hørt, måtte drømmejobben dukke opp, måtte styrken komme tilbake og måtte selvtilliten gjøre det samme.
Og som Audrey Hepburn sa det:
– Live Long And Prosper –
– Sivaa