• Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Å ta pennen fatt….

    søndag 3. mars 2013

    Opp gjennom hele mitt liv har jeg hatt skrivekløe.
    Jeg har skrevet stiler, fortellinger, dagbøker, historier, dikt og tanker ned hele mitt liv.
    Det var aldri noe spørsmål om hva jeg kunne tenke meg å bli når jeg ble stor.
    Drømmen om leve av det å skrive forandret seg aldri og jeg jobbet hardt å lenge mot å nå det målet om å kunne kalle meg journalist.
    Jeg har elsket ordene og betydning av ord av hele mitt hjerte, hele mitt liv. Alt jeg noengang har følt har vært lettere å forklare med bokstaver enn med lyd. Jeg har alltid villet dele hvem jeg er og hva jeg står for med flere enn en, men jo flere bloggere det blir, jo flere som ønsker å leve av det samme som meg, jo mer har jeg tatt avstand fra det jeg elsker mest av alt i hele verden, nemlig det å skrive.

    Jeg tror rett og slett jeg har mistet selvtilliten når det kommer til min egen skrivekunst og min egen evne til å formidle ord på en måte som gjør det spennende.
    I 2006 var jeg ferdig utdannet journalist, jeg har tatt både bachelor og master i faget, men de store skrivejobbene har latt seg vente på. På mange måter tror jeg helt og holdent det er min egen feil.
    Innerst inne så tror jeg at jeg er god nok, at jeg kan, og at får jeg lov å formidle så vil jeg formidle på en måte som engasjerer. Ja, jeg har jo fått massevis av skryt for mine tekster før.
    Så hvorfor skriver jeg ikke mer? Når legen din diagnoserer deg med «snill-pike-syndrom» så er det kanskje lettere å forstå… Jeg stiller så store krav til meg selv at noen ganger så er jeg min største fiende og den eneste personen som står i veien for å oppfylle drømmene mine.
    Jeg stopper meg selv fordi jeg rett og slett er livredd for å mislykkes, for å ikke være god nok og for å ikke engasjere.

    I en tid hvor alle blogger og skriver om det de har lyst til så føler jeg om mulig enda større press til å prestere, jeg har jo tross alt tatt nesten 6 års utdanning i faget, det å skrive, formidle, både med bilder og ord.
    Jeg føler press på meg til å opprette en blogg som enten skal være rosa eller svart, om klær eller interiør, om sykdom eller helsekost. Jeg har ikke lyst til å være noen av delene, jeg vil være litt av alt, men mest meg selv. Skal jeg være ærlig eller skal jeg male et bilde av meg selv som ikke stemmer? Hva om jeg ikke er interessant nok, hva om folk ler av meg bak min rygg, synes jeg er tåpelig eller dum….
    Jeg har uten tvil alltid vært meg selv og gått mine egne veier, det har ikke alltid vært lett, og spesielt ikke når du kommer fra en liten plass som Karmøy.
    I skrivende stund blir jeg akkurat spurt om å spille i en musikkvideo og selv om jeg synes det er et privilegium å bli spurt så er jeg egentlig nølende. Selv om jeg stort sett driter i janteloven så ligger den alltid å ulmer i bakhodet sammen med er jeg flink nok, dummer jeg meg ut og kommer folk til å le av meg nå?

    ……..

    Jeg har sagt ja til videoen, og jeg vet akkurat hvordan jeg kommer til å være på dagen… KVALM…
    Jeg sier ja til de fleste ting som dukker opp fordi jeg først og fremst hater å si nei, men også fordi jeg liker å pushe meg selv, jeg liker å gjøre ting som jeg ikke alltid er komfertabel med, jeg tror selv at jeg vokser av det som person.

    Jeg vil være den personen andre ser til for mot, for troen på seg selv og at det er lov til å drømme seg langt langt bort, til store jobber, annerkjennelse og rikdom, eller et liv som hjelpearbeider i Afrika om det er det man vil. Jeg fremstår gjerne som jernkvinnen for at andre skal få troen på seg selv, men det betyr ikke at jeg har troen fullt, helt og holdent på meg selv. 

    De siste 10 årene har jeg vært programleder og modell, journalist og konsulent, foredragsholder og student, vært arbeidsledig og jobbet på dugnad.
    Jeg har hatt store drømmer og små drømmer, levd et lykkeligt liv og et sabla kjipt liv. 
    Jeg har hatt motgang og medgang, sorg og smerte samt en hel del glede i mitt hjerte. 

    Jeg lever ofte under mantra «Jeg vil jeg vil, men får det ikke til»…. 

    Så hvem er jeg egentlig og hva blir jeg til? 

    Mitt første skritt er å få tilbake troen på meg selv og at jeg er god nok akkurat som jeg er. Om jeg er rosa eller blå, mote eller ikke, på lavkarbo eller høykarbo, jeg akter ikke å gjøre meg til, men kommer til å skrive nett hva jeg vil! 

    Elsk meg eller hat meg, men døm meg uten å kjenne meg og jeg kommer å biter hodet av deg! 

    Husk at under en hard hud er vi alle sårbare og at et hard ytre ofte kanskje er en maske tatt på for å overleve! Vi må alle lære å ikke dømme noen, men hylle det faktum at vi er alle forskjellige! 

    Er det nå jeg skal si klem, xoxo eller elsker dere? 

    Hva med noe så enkelt som….

    – Takk – 

    Siv Asbjørnsdotter Haugvaldstad.

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

    Sivaa
  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Slutt å klag – Begynn å lev….

    Slutt å Klag – Begynn å lev….

    tirsdag 26. februar 2013

    Kilde: http://www.photosight.org/up/2008/04/21/80993.jpg

    Dette er ikke min oppfordring til dere, men et foredrag jeg skal på i kveld i Haugesund. Etter at pappa døde så har jeg forandret meg en god del, jeg er blitt mer søkende, mer alternativ og avskriver egentlig ikke noe før jeg har prøvd det. Jeg tror vi alle har godt av å gå inn i oss selv, finne ut hvem vi er og hva som er viktig for oss.

    Det er ikke alle som våger å si at de søker mot det alternative og de tar inn både mindfulness, leser «The Secret» og lytter til selvutviklingbøker. Jeg kan våge å påstå at jeg sluker til meg alt, jeg har til og med lest bøker om engler, ja bare for å se hva det står. Jeg liker å lære og vil gjerne ha kunnskap om det meste. 

    Pappas bortgang handlet ikke bare om å miste noen, men også å miste seg selv.
    Hvem er jeg uten pappa, hvem er vi uten pappa, familien min og meg.
    Jeg har alltid følt mye trygghet rundt meg, dette ga pappa meg alltid, han var min klippe. Bare tenk deg selv hvis den du var mest glad i over alt i verden bare plutselig dør fra deg…..

    All trygghet ble revet fra meg på bare noen minutter, og jeg har ikke hatt så mye fred i kroppen siden. Jeg har følt meg utrygg, sårbar, jeg stengte vekk følelsene mine, rett og slett bare for å overleve, spesielt når mamma fikk brystkreft sommeren 2010. Jeg gikk på autopilot i flere år, alt jeg ville var bare å komme meg gjennom dagene, være sterk for alle andre rundt meg, og glemte rett og slett meg selv oppi det hele.

    Jeg har et enormt behov for å tilfredsstille alle rundt meg, si ja til alt, utfordre meg selv og vise at jeg er en fighter…. For jeg er en fighter, det er det ingen tvil om!

    Da jeg hadde slitt med ryggen min over lengre tid, både vært i MR og inne til en rekke undersøkelser, skulle jeg bare til kiropraktor en vanlig dag. Han jeg pleide å gå til var ikke ledig så jeg endte opp på ‘Energi og Helse’ og Arild Bokneberg. Jeg var litt forskrekket i det jeg kom inn, jeg skjønte raskt at han ikke var en vanlig kiropraktor.
    Arild er helseterapeu,t han måler stressnivåene og energien i kroppen din. Han går dypere inn i hva som kan være årsaken til smertene dine. Jeg hadde utrolig høyt stressnivå og selv om jeg ikke følte meg komfortabel de første par gangene så tenkte jeg at dette skulle jeg gi en sjanse. Nå har jeg gått til Arild i litt over 1 år og jeg har merket enorm forandring.

    Arild har lært meg å slappe av, han har lært meg å innse at jeg er verdifull, at jeg er god nok akkurat som jeg er og at jeg ikke trenger alltid å være den sterkeste. At jeg gikk på autopilot altfor lenge, at det er viktig å pleie seg selv. Være åpen og gi beskjed når noe plager meg. At jeg bare kan komme over tapet av pappa ved å godta at han døde, ikke klandre han fordi han forlot meg, men at hadde han kunnet velge så hadde han nok vært her enda. At pappa nok ikke vil at jeg skal ha det vondt, og at jeg må slutte å straffe meg selv fordi han døde, men glede meg over alt det gode jeg har i livet mitt. Og ja, ryggen, den har blitt bedre den også.

    Jeg er blitt flinkere til å gi meg selv tid til å slappe av, prioritere meg selv. Gi beskjed til de rundt meg at jeg kan ikke alltid bare være sterk, men at også jeg trenger at noen er sterke for meg!
    Jeg takker oftere for hva jeg har og hva jeg har fått, ikke hva jeg ikke har fått de siste årene.
    Livet mitt nå er faktisk ganske flott, jeg har tross alt funnet en mann som tar meg akkurat som jeg er og som viser meg at han aksepterer at jeg har hatt en del vondt de siste årene, og han tillater meg å få utløp for dette. Jeg trenger ikke skjule for ham at noen dager, ja da har jeg rett og slett det litt vondt.
    Han har vist meg at han ser for seg en fremtid sammen med meg, det gjorde han den dagen vi kjøpte hus sammen, jeg trenger ikke større bekreftelse enn det. Nå har vi et vakkert hus, med en fantastisk utsikt og en plassering som gir meg fred, ro og trygghet. Det er epletrær og plommetrær i hagen og utsikt over sjøen. Jeg føler at jeg bor midt på landet selv om det er 10 minutter til sentrum. Det er jo alt en jente kan ønske seg.

    Jeg leser og praktiserer minfulness, jeg gjør yoga og i kveld skal jeg da altså på dette foredraget. Jeg tar med meg min eldste søster og min mamma. Det er mamma jeg tror kanskje kommer til å få mest ut av dette.
    Jeg tror hun har godt av å få innspill til hvordan en skal tenke og se på hverdagen. At hun kan finne roen med seg selv og ha et fantastisk godt liv uten pappa. Han kommer aldri tilbake og vi må bare stå på og leve som best vi kan. Mamma har hatt nesten et helt liv med pappa og jeg kan tenke meg at det kan være vanskelig å finne sin egen identitet etterpå, når noen blir brått revet bort fra deg.

    På bare noen måneder så mistet mamma moren sin, ektemannen sin, hun fikk kreft og alt dette har hun stått oppreist gjennom. Det er ingen jeg unner et mer fullverdig, fredfullt og rolig liv enn mamma.
    Det siste året er det også noen som har prøvd å saksøke de etter kjøp av huset til mormor, men det kommer det mer om senere. Dette søksmålet er egentlig helt latterlig, så det fortjener et helt blogginnlegg, men tiden er ikke inne for det enda. Det er derfor uhyre viktig for meg å verne om mamma og om hennes verdier og det hun har bygget sitt liv på, det er ærlighet, godhet, varme og det at man ikke skal snakke vondt om andre.

    Så i kveld håper jeg mamma kan få en liten piff i hverdagen, litt stå-på og gi-litt-faen-vilje! Vise hvem hun er og  hva hun er god for! Mamma er min superhelt og hun fortjener virkelig å ha det beste av alt!

    Foredraget i dag handler om :

    Du er unik og kan enkelt skape forandringer i livet.
    Kom og la deg inspirere og motivere til forandringer. Vi forteller om den nye bevissthetstreningen som vil gi deg den ro du trenger uansett hvilken situasjon du møter.

    • Enkle teknikker til bruk i eget liv
    • Indre ro gjennom dagen
    • Økt selvtillit og trygghet i egne valg
    • Være tilstede i eget liv med en større glede
    • Bedre fysisk og mental helse
    • Mindre bekymringer og bedre søvn
    • Styrket magefølelse og intuisjon
    • Økt fokus og konsentrasjon
    • Bedre hukommelse og innlæringsevne
    • Bedre oversikt og helhetlige løsninger

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

    Sivaa