• Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Verden gjennom mine øyne….

    Mandag 9. februar 2015

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    Hvordan ser du egentlig på verden? Hvilke øyne har du på deg når du går der ute, på stien gjennom livet?

    Noe av det jeg alltid har elsket, er å rusle langs stranden, i skogen eller ved havnen med kameraet mitt hengende over halsen. Gjennom linsene ser jeg verden slik jeg vil, i de fargene jeg elsker, og motivene de blir til mens jeg går. Himmelen forandrer seg flere hundre ganger i sekundet, bladene beveger på seg  ustanselig og sjøen skvulper inn mot land i sitt eget tempo.

    Det å kunne gå ute blant det mektige bildet som er naturen føler jeg en frihet, en glede og en følelse av å være til. Det er som om du er helt alene i verden, men likevel s er du omringet av liv.

    Pappa elsket naturen mer enn noen, og mamma har alltid tatt bilder av den. Jeg har vært så heldig at jeg har fått lidenskap til begge deler.
    Til jul så fikk jeg nye objektiv til kameraet mitt av Tommy. Han savnet å se lidenskapen til foto i øynene mine, mitt forhold til naturen og til det at jeg var stadig ute for å ta bilder. I det siste har jeg kun tatt bryllupsfoto og det er noe jeg virkelig elsker, men han ønsket at jeg tok bilder for meg, ikke for noen andre.
    Det å endelig ha tid til å puste ut mens jeg rusler nedover stranden mens jeg foreviger det jeg ser er noe jeg har lengtet etter den siste tiden uten at jeg faktisk har gjort så mye med det.

    Noen ganger trenger vi et dytt i riktig retning, en påminnelse om hva som virkelig betyr noe for oss, hva lidenskap er og hvordan leve for oss selv, ikke alltid bare for alle andre. I en så travel tid som vi lever i i dag så tror jeg at vi ofte glemmer oss selv litt, vi glemmer hva som virkelig gjør oss lykkelig. Vi har det så travelt med å alltid være på mobilen, være tilgjengelig, være i øyeblikket og på nett at vi faktisk glemmer å leve. Jeg vil ikke ende opp som 70 åring og kun ha bildene på instagram å vise til. Jeg vil i likhet til min mor ha et rom med fotoalbum som jeg kan dra frem når jeg ønsker, glemme meg bort i minner om den tiden som var, men likevel huske at jeg levde, at jeg følte og at jeg var tilstede i øyeblikket.

    Jeg vil ha de dype samtalene, jeg vil føle verden, jeg vil oppleve den, jeg vil se den med mine øyne, ikke alle andres. Jeg vil ta tilbake tiden, tiden min.

    Jeg innrømmer gladelig at jeg elskser sosiale medier, jeg koser meg på instagram, på twitter og på Facebook, jeg digger Snapchat, men jeg er likevel kommet dit at jeg prøver å legge mobilen vekk litt oftere, for det er da virkelig ikke noe gøy å være på familemiddag når alle sammen sitter med hodet ned i hver sin mobil.

    Vi lever jo i stor grad mye mer overfladiske liv i 2015 enn vi gjorde i 1990, jeg skulle av og til ønske at kanalene var få, videobutikken fremdels var stedet vi gikk til for å drømme oss vekk, ikke for å få en kjapp middag dagen derpå. Hvem husker vel ikke når telefonen var fast og numre til venninner var lagret i hodet og kom frem på autopilot i det du så tallene foran deg. Kan du noen nummer i dag? Jeg kan ikke engang Tommy sitt mobilnummer, men nummeret hjem til foreldrene til venninnene mine sitter fremdeles som støpt.

    Vi måtte prøve litt mer før, streve litt mer, i dag kommer det meste til oss før vi har løftet en finger, valgene og mulighetene vi har er uendelige.  

    Jeg setter pris på utviklingen, men tror også at det er viktig å ta tiden tilbake, reflektere over hvor vi står i verden. Jeg vil at den verden jeg ser skal jeg se gjennom mine øyne, gjennom å oppleve verden, gjennom å oppleve mine nærmeste, gjennom å lytte og gjennom å dele.

    Når jeg nå rusler nedover stranden, kameraet hengende over skuldrene, ja, da skal jeg verdsette det bildet jeg er omringet av litt oftere. Den kalde vinden strykende over huden, fingertupper kalde som is og nese så rød som Rudolfs…
    Det er da vi virkelig kjenner at vi lever, at vi er !!!  

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    – Over og Ut – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Så ble jeg ikke sportsanker i TV2 denne gang….

    Tirsdag 3. februar 2015

    Vi er nå kommet noen dager inn i februar. Så deilig å tenke på at januar endelig er over. Det er en så utrolig lang måned, nesten som om tiden står helt stille.

    For meg så har vel kanskje januar vært ekstra lang. Jeg søker jo enda på jobber, og det å gå hjemme ligger virekelig ikke for meg. Det å gå på jobb, det er det som er tingen, bruke hodet.

    Selv om jeg ikke har fått napp på noen av søkandene mine enda har en av dem vært uhyre spennende å vente på tilbakemeling fra. Du skjønner, rett rundt juletider søkte jeg på stilling som sportsanker i TV2, noe som jeg tenker er en drøm av en jobb. Det er et vansklig yrke jeg har valgt meg, journalist, spesielt i disse dager hvor flere og flere må gå, og jobbene, de vokser ikke på trær. Jeg tenkte at sannsynligheten for noe napp hos TV2 var å se langt etter, men at en vokser på det å bare søke også, en skal ikke være redd for å gå etter drømmene sine.

    Mamma maste hele tiden om jeg hadde hørt noe, og det gjorde jeg ikke… til å begynne med, men så plutselig datt en e-post fra redaksjonssjefen i TV2 Sporten ned i inbox’en min. Han ønsket å se mer av meg og ønsket at jeg skulle sende over noen klipp fra min tid i TV Haugaland. Til ttross for at jeg var litt flau over at min tid i TVH var tilbake i 2008/2009 og at jeg ikke var så veldig erfaren foran kamera på den tiden sa jeg at, jo, selvfølgelig skulle jeg ordne noen klipp.

    Jeg ringte Knut Netland med en gang, for så å ringe Jarl Vidar og be ham sette sammen noen snutter til meg. Jeg direkte hang på nakken til Jarl Vidar til han hadde hatt tid å sende over klipp. Dette var ikke en mulighet som jeg skulle gi fra meg uten en kamp! 

    For en spennende prosess jeg plutselig befant meg i, dette hadde jeg egentlig aldri trodd. Allerede nå følte jeg at jeg hadde vunnet. Jeg har søkt på utallige jobber innen mediebransjen her hjemme, og de har tilsynelatende ikke plass til meg noen av de. Alt jeg ønsker er å få jobbe med det jeg har studert til master i, men her hjemme har ikke noen gidd meg den muligheten enda. Jeg har spurt meg selv gang på gang hva som kan være årsaken til dette. Jeg søkte til og med på jobb som næringslivsjournalist i TVH, men hit kom jeg ikke engang til intervju. Jeg ble ikke vurdert, tross min utdanning, erfaring og ikke minst min tid som både markedskoordinator og daglig leder i den tids største næringsorganisasjon her hjemme, Byen Vår Kopervik. Som leder for valgkomiteen i Karmøy Næringsråd og medlem i planleggingskomiteen for Bedriftenes Dag skulle en kanskje tro at jeg hadde noe av det som skulle til for å dekke lokalt næringsliv.

    Så var det TV2 da, en stilling med over 200 søkere så utmerket faktisk søknaden min seg nok til at de ønsket å se mer, det er jo mye lenger enn jeg har kommet her hjemme. Jeg var forbredt på å flytte til Bergen, begynne å pendle, jeg hadde snudd meg rundt hadde jeg fått muligheten.

    I tiden fra jeg sendte over klipp til jeg omsider hørte noe føltes ut som evigheter, i virkelig tid tok det noen uker. Fredag fikk jeg endelig svar. I en flott og personlig e-post fikk jeg beskjed om at jeg desverre ikke var blandt de 12 som nå skulle inn på audition. Selv om jeg ikke nådde frem her heller fikk jeg en utrolig hyggelig e-post hvor redaksjonsjefen skrev at jeg hadde all relevant utdanning og erfaring, men at jeg manglet en del på erfaringen sammenlignet de 12 som ble valgt ut.
    Han håpet at han kunne ønske meg god helg likevel…. Selvfølgelig kunne han det!

    200 søkere gitt… det er ufattelig mange om en eneste stilling. Det å bare ha blitt kontaktet synes jeg er så imari stas og det tar jeg som et stort kompliment.
    Da kan jeg fortsette i jobbjakten med litt mer selvtillitt enn jeg har hatt den siste tiden. Selv om jeg ikke ble sportsanker denne gang så kommer kanskje min tid, min mulighet, min åpning til å bli en del av den verden som jeg har elsket, pustet og drømt om siden jeg var liten.

    For litt siden ble det gjort et intervju med meg i forbindelse med min jobb i Byen Vår Kopervik. Han som intervjuet meg spurte meg etterpå hvilken bakgrunn jeg egenlig hadde, Masterutdanning i Media og Bachelor i Journalistikk svarte jeg. Litt fortumlet svarte han tilbake, helt motsatt av meg, jeg har ingenting innen journalistikk, men alle må jo ha en jobb. Fy søren tenkte jeg med meg selv, aner du egentlig hvor heldig du er… Jeg hadde gjort alt for å tatt hans plass.

    Nå er han redaksjonsleder for en lokalavis her på Haugalandet, lurer på om han tenker det samme enda……

    Jeg tror og håper at muligheten vil by seg etterhvert, og gjør den det tror jeg kanskje det kan forbause en arbeidsgiver hva jeg faktisk kan by på.
    At jeg kan være litt rusten innen faget, det kan godt være, men gir noen meg muligheten så skal jeg jammen meg vise hva lettlært er !!!  

    – Over og ut – 

    PS. til alle dere andre der ute som også søker jobb, have a little faith, gode ting kommer til de som venter.

    2015 ©Studio Asbjørnsdotter / Quote Paulo Coelho

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Sivaa in Wonderland

    Onsdag 15. oktober 2014

    Vi kjenner alle til historien om den lille piken som følger etter en kanin ned i et hull, kommer til en underlig verden befolket av ekstraordinære men en uvanlig logikk og sans for byråkrati.
    Selv om jeg ikke har gått etter en kanin ned i et hull og kommet til en verden med masse rare skapninger, ja så føler jeg meg likevel som den lille jenta som har kommet til en verden hvor alt er nytt og jeg går på ujevn grunn.

    De siste dagene har jeg kommet til å tenke på alle unge i dag som velger å være hjemme, som foretrekker å «nave» som det kalles nå. Da tenker jeg på meg selv, og hvordan det ikke har gått mange dagene i denne nye tilværelsen før jeg vet at dette ikke er noe for meg. Jeg liker å komme meg ut dørene om morgenen, ha en jobb og gå til og føle at jeg bidrar til samfunnet på et eller annet vis.

    Det å miste jobben er virkelig bare kjipt, og selv om det kan være deilig med noen uker fri til å klarne tankene kjenner jeg at jeg virkelig hadde kost meg mer om jeg kunne møtt en ny dag med en ny og spennende jobb. At det jeg har å komme med er av betydning for noen andre og ikke minst det at det settes krav til meg.

    Jeg har alltid villet bidra og det er akkurat derfor jeg føler meg litt i limbo her jeg sitter.
    Jeg liker forutsigbarhet, jeg liker å vite hva som skjer dagen etterpå, og jeg liker å få være i lag med mennesker. Det er rart å sitte her hjemme og fundere i hvor veien tar meg nå, hvilken retning skal jeg gå og for første gang så føler jeg at det ikke er oppmerket noen linjer, jeg må tegne opp stien mens jeg går den. Jeg har søkt på en jobb som jeg virkelig kunne tenkt meg, og jeg krysser fingrene for at jeg skal ha en mulighet her. I mellomtiden så må jeg jo bare se hva som er der ute, tenke over hva som er viktig for meg og ikkje minst vurdere hva som vil gjøre meg lykkelig.

    I dag er det første gang på årevis at jeg ikke får lønn på kontoen min…. neste gang jeg får penger, ja, da er det dagpenger… Så enkelt tenker nok noen, noen andre tenker at det nok må være deilig å kunne få penger og slippe å gjøre noe som helst… Jeg, jeg tenker at det er godt det finnes nødløsninger som dette og jeg er takknemlig for at slike ordninger finnes, men jeg tenker også at det hadde vært mer stas om jeg hadde måttet jobbe for pengene. Det finnes nok av de mennekene som ikke er i stand til å jobbe, som er avhengig av de pengene på en helt annen måte enn meg, men det betyr ikke at jeg ikke trenger de, jeg har jo også regninger å betale. Det er bare dumt at jeg, en person med så mye utdanning og et så stort ønske om å få jobbe, nå sitter hjemme og drikker te mens verden utenfor går sakte forbi. Jeg liker meg best ovenfor kaninhullet, hvor jeg bare kan sitte å kikke ned, fundere på hva som kan befinne seg der under bakken, hvor jeg kan drømme meg vekk, mens jeg likevel vet med meg selv at dagen i morgen, ja, den vil ikke bli så anderlendes enn dagen i dag.

    Jeg er uten tvil en drømmer ser du, jeg liker å la tankene fly, og det er vel noe av det fineste med å være en kreativ sjel. Det tillater meg å drømme meg bort, sette farge på verden og skape en illusjon av det jeg drømmer om og det jeg ønsker skal bli.

    I tiden nå frem til jeg forhåpentligvis får en ny jobb å gå til så har jeg bestemt meg for å gjøre ting som er viktig for meg, som gir meg påfyll og som gjør at jeg fremdeles vokser som person.
    For selv om det er kjipt å gå hjemme, ja, så finnes det jo også positive sider med denne hverdagen.
    Jeg får tid til meg selv, til å gjøre de tingene som jeg ikke har hatt overskudd til det siste året. En hverdag hvor jeg trener, hvor jeg skriver, tar bilder og kanskje tar frem penselen min igjen og lar drømmene få utspill på et lerret. Når jeg maler forsvinner verden rundt meg og det gir meg en enorm glede. Tommy har savnet denne Sivaa, hun som er kreativ og søkende, som ser naturen og himmelen på en helt annen måte en kanskje de aller fleste. Hun som vokser på kreativt utstpill og som setter det hun føler til liv ved å ta pennen fatt eller fange et øyeblikk med kameraet.

    En annen ting som er viktig for meg er å få lov til å hjelpe de som trenger det. Etter at pappa døde så ble det veldig viktig for meg å bidra, støtte oppom de som er mindre heldige enn oss.
    Nå på søndag er det TV Aksjonen og jeg er bøssebærer. I år så heter aksjonen «Vann forandrer alt» og dette er noe som jeg er veldig opptatt av. Jeg har tidligere på eget initativ samlet inn vann til Røde Kors under aksjonen «Vann til Afrika». Dette gjorde jeg fodi jeg synes at det er viktig å tenke på at selv om vi føler oss dritt, selv om vi får hverdagen snudd opp/ned noen ganger så finnes det mennesker som ikke engang får et rettferdig utgangspunkt. For oss er vann en selvfølge, det er det ikke for mange. Jeg unner alle rent vann, jeg unner alle barn en rettferdig start og jeg håper at ved å være med å bidra så vil noen få det bedre, få et mer verdig liv. Jeg alene kan ikke redde alle, det kan ikke du heller, men om vi alle gjør litt så må det vel ha uttelling på noen måte.

    Jeg er lei meg fordi jeg mistet jobben min, jeg sørger over at jeg mistet pappa så altfor tidlig, men jeg vet inni hjertet mitt at jeg har trossalt vært mye mye heldigere med mitt utgangspunkt enn mange andre, derfor vil jeg bidra, derfor vil jeg gi. Jeg vil ikke bli bitter, jeg vil ikke synes synd på meg selv, jeg vil være med på å gi håp. Jeg er bøssebærer på søndag, er du?

    Vi kan alle gjøre noe mer, bli med da vel! 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv

    Studio Asbjørnsdatter er live….

    Mandag 6. oktober 2014

    Endelig så har jeg «meket» meg til å lage meg en nettside for Studio Asbjørnsdotter. 
    Som de fleste vet er jeg en vedlig kreativ person, og mine to store lidenskaper er skriving og fotografi. Det kanskje ikke alle vet er at jeg er en person som også liker å gjøre andre kreative ting som å.. ja, lage nettsider og male og tegne.

    I dag er det altså nettsiden til Studio Asbjørnsdotter som har fått fokus.
    Jeg har lenge lekt med tanken om å virkelig få brukt fotoutdannelsen min og kommer nå til å bruke Studio Asbjørndsotter mer aktivt til alle de som kan tenke seg en bryllupsfotograf som virkelig elsker å formidle den store dagen til kunden.

    Jeg kommer fortsatt til å gjøre dette på hobbybasis da jeg ønsker å få brukt hele utdannelsen min i en fast 100% jobb, men da jeg spesialiser meg på bryllup vil ikke dette bli noe utfordring da de fleste bryllup arrangeres lørdager.

    Så sant jeg er ledig på ønsket dato stiller jeg gjerne opp som fotograf på din store dag. På nettsiden kan du nå finne priser og all annen informasjon som du kan komme til å trenge.

    Det er nå også opprettet en egen e-post adresse til siden, og jeg ber om at alle henvendelser sendes på e-post:post@studioasbjornsdotter.com

    Jeg opprettet for noen år tilbake siden selskapet Siv Haugvaldstad Production, men har ikke tatt det i bruk enda, dette endrer seg nå.
    Studio Asbjørnsdotter kommer nå til å være en del av dette selskapet.

    Siv Haugvaldstad Production har Org.Nr : 995 011 352

    Jeg gleder meg til å se hvordan utviklingen her blir og håper virkelig at jeg kan få forevige flere store øyeblikk i tiden fremover. 

    For å besøke Studio Asbjørnsdotter på nett KLIKK HER

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa