• Betraktninger,  Hverdagsliv,  Rett fra hjertet

    Har toget gått….

    for Kopervik sentrum?

     

    Foto: Skjermdump www.tidsmaskinen.no

    Foto: Skjermdump www.tidsmaskinen.no

    Jeg er som regel over gjennomsnittet positiv til byen min, Kopervik.

    Med bakgrunn som daglig leder i næringsforeningen, Byen vår Kopervik, som innbygger og som patriot har jeg ofte sett det som min oppgave utad å være genuint positiv. Mye av grunnen til dette er at gjennom hele mitt liv har jeg hørt «legendene» om spøkelsesbyen. Byen der alt bukker under, går nedenom og hjem, og hvor det å satse på butikk blir av noen sett på som ren galskap.

    Da jeg var daglig leder i Byen vår Kopervik fikk jeg muligheten til å komme litt mer under huden på de som driver i byen vår, både i sentrum og på Bygnes. Jeg var innom utallige forskjellige typer næringer og jeg ble stadig både imponert og fascinert over alt som faktisk finnes rett rundt dørene våre.

    Kopervik Sentrum 2014

    Foto: Siv Haugvaldstad Bygnes

    Det finnes veldig mange flinke folk, mange som virkelig står på for å bidra til at vi skal både ha mangfold og tilbud til våre innbyggere. Dette er mennesker som dag inn og dag ut åpner dørene til butikkene sine for at vi skal ha mulighet til å handle rett som det er, «hima»!

    Fåtallet av de som driver innenfor handel i Kopervik tjener seg rike på virket sitt. Det er blod, svette og tårer for mange av de. De har garantert lyst å bare legge inn årene både titt og ofte, men så holder de ut, fordi de skaper noe. De bidrar til lokalsamfunnet, de ønsker seg vekst, på lik linje med deg og meg. De klager sjelden høylytt selv om de ofte gjerne har grunn til å skrike ut i frustrasjon, frustrasjon for at vi mennesker i dag tar alt for gitt. Vi vil ha alt, men vi vil bidra minst mulig. Får vi et nytt tilbud er vi også kjappe i avtrekkeren og vi klager vår nød at det ikke er det riktige tilbudet, dette uten å tenke over at vi alle har forskjellige ønsker og at ingen, nei ingen, kan tilfredsstille alle sine behov.

    Vi viser stort sett null forståelse for avgjørelser om å avvikle, «Nå har vi jo ingen butikker igjen» pleier å være den generelle kommentaren man leser.

    Bør vi ikke alle stille oss spørsmålet oftere om hvorfor flere og flere butikker må legge inn årene.

    Hvorfor skjer dette?

    Har vi snart ingen butikker igjen?

    Snart, veldig snart så er dette dessverre nok en realitet. Jeg snakker ikke i dag eller i morgen, men i en ikke for fjern fremtid vil det uunngåelige være et faktum.

    For det skal sies, og det er viktig at noen faktisk sier noe, for akkurat nå er det (selv for patrioten) kritiske tilstander i Kopervik. Hvis vi ikke tar grep, i går i stedet for i morgen, så vil sentrumshandelen i Kopervik sakte om sikkert dø ut og vi blir stående igjen med leilighetsbygg og deres beboere, mennesker vi kan ta høyde for valgte å flytte til byen for å være nær tilbudene, butikkene, kjernen av Kopervik, sentrum!

    Akkurat nå står vi igjen med flere kontorbygg enn butikker, og planer om mer og flere boliger i sentrum.

    Men hvilken ringvirkning vil det ha for utviklingen av byen når vi nå mister flere og flere av våre butikker, tenker noen faktisk over det, det gjelder også de som er byggherrer! De skal jo tross alt selge boligene, ofte til dyre priser, nettopp fordi de ligger i sentrum.

    Vi innbyggere vil ha urbane sentrum, kafeer på rekke og rad, restauranter og det aller siste innen mote og interiør.

    Misforstå meg rett, vi har fortsatt mange fine og gode tilbud i byen vår, det handler om å velge å se hva vi har i stedet for å se alt vi ikke har.

    Først da kan det skje en endring, først da kan vi begynne å snakke om utvikling, vekst og fremtinden.

    Vi kan ikke snakke om fremtiden for byen vår før vi virkelig begynner å bruke den i nåtiden. Og når jeg snakker om å bruke den så handler det ikke om å sitte på kafé i 4 timer og sippe på den samme koppen med «kaffi», eller kjøpe en lefse til 25,- for da er «kaffien» gratis. Det handler ikke om å bare handle under julegateåpningen for da er det 20%.

    Det handler faktisk om å gjøre det lille ekstra. Det handler om å «Handla hima». Kampanjen jeg fortsatt er stolt av å ha laget sammen med Åkrehamn vekst. Kampanjen som skulle være en positiv påminnelse for oss alle, i hele Karmøy om å vurdere byen vår først, sjekke om man kunne få det man var på jakt etter i en av våre tre byer.

    Den orginale «Handla Hima» lappen

    Kampanjen som ble til mens jeg drømte meg vekk og funderte på hvordan vi kunne bli best sammen, Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn.
    Handla Hima siden fikk raskt hundrevis av følgere på Facebook.
    Og «Handla Hima» lappen fikk raskt en oppgradering utført av Ginungagap. Det er også slik kampansjen frontes i dag.

    På Åkra har man Amfi, senteret som uten tvil er med på å dra opp handelen i byen. Uten Amfi ville nok handelsmønsteret på Åkra vært betraktelig annerledes.

    Likevel finnes det noe ganske eksepsjonelt på Åkra.

    Åkra-buen er rå-god på «Handla hima». De snakker opp byen sin, de handler der og de bruker den flittig. De forteller om det, om byen sin, om hvor bra den er. Det er derfor nyhetene om nedleggelser så sjelden når avisene når det er snakk om Åkra, eller Skudeneshavn for den del. De snakker byene sine utelukkende opp, og alt det andre, det hører man svært lite om, men det betyr ikke at nedleggelser ikke rammer her også!

    Den patriotismen, den viljen til å heie på våre egne, det er den mangler vi her, i Kopervik.

    Så en annen ting med «Handla hima». Kampanjen handler ikke om at man bokstavelig kun skal handle i Kopervik, eller at en fra Åkra kun skal handle på Åkra.

    Det handler om at man skal vurdere byen sin, vurdere tilbudet, og er ikke tilbudet bra nok, får man ikke tak i det man trenger så skal man selvfølgelig handle et annet sted.

    Man går man ikke på Elon (Euronics ) for å kjøpe 80 tommer TV, og har de ikke den så ender man opp med å kjøpe en blender for det var det de hadde.

    Det er ikke slik og det er og heller ikke slik det skal være.

    Å «Handla hima» blir plutseligt litt viktigere, man blir litt mer bevisst på hvordan tingene henger sammen.

    Vi må begynne å tenke oss om, alle mann, både vi som handler og de som driver. Hvilket rykte ønsker vi at byen vår skal ha – er spøkelsebyen Kopervik noe man ønsker å bli forbundet med?

    Jeg ser det er kristisk i Kopervik, og jeg mener vi må ta tak – nå!

    Foto: Skjermdump Google Images (Roar Bævre, 2014)

    Jeg husker gågaten fra da jeg var ung, det var utallige butikker og kafeer og det myldret av folk i gågaten hver eneste lørdag. Nå (det er synd å måtte si det) kommer det nesten ikke folk på de planlagte arrangementene engang.

    Markedsføringen er rett og slett ikke god nok.

    Man må markedsføre, man må fremheve byen og selge den inn. Man må sette inn støtet, man må ville det, helt inn i sjelen! Ja, man må faktisk leve det!

    Man må bygge opp rykte igjen, alle sammen.

    Man må få Kopervikingen til å bli «PATRIOT», ikke bare patriot.

    For sant kan vel sies at det er ikke mange under 30 som er ihuga patriot. De unge i dag er vel knapt i byen, de vil sitte inne, spille og gå på kjøpesenter. Det er ikke like stas for en ungdom i 2019 å få lov til å gå på Lundberg alene en lørdag sammen med venner, sitte der å betrakte alt og alle, slik det var da jeg var ungdom.

    Gleden over å få gå på diskotek på «U-en» på fredagen, få lov til å være i gågaten en sen lørdagskveld for å betrakte, være en del av den spennende plassen Kopervik var da jeg var ung, og ikke minst alt man kunne fortelle om på skolen mandagen etter. Alt dette som bidro til at vi var i overkant sosiale og byen var vår lekeplass.

    For at vi skal ha en mulighet, en reell mulighet til å våkne til livet igjen så må vi begynne i byen, og de som driver i byen må samarbeide godt om å bygge hverandre opp.

    Get It skal ha mange poeng for å ha tatt tak i dette, og for måten de også fronter de andre butikkene på. De har fått maling fra Fargerike Uniton til å virke ut som kult interiør i utstillingene sin og de har dratt det enda lenger med å koble det opp mot trendene på klær. De er flinke på nett og er en av de mest synlige profilene jeg har i Instagram storyen min, og jeg, jeg følger mange!

    Nettbutikker burde de alle hatt! I stedet for å stritte i mot utviklingen burde de omfavne den, satse her også og promotere det for alt det er verdt!

    Plutselig snur trenden litt og man vil inn i butikkene igjen! Man vet aldri og jeg tror litt på den siste, men i mellomtiden må vi følge med, vi må slutte å stritte i mot. 

    Gårdeiere må også ta tak, de kan ikke forvente leie på mange 1000 i måneden og servere potensielle leietakere lokaler som ikke har hatt en oppgradering siden tidlig 90-tall. Enten må de «Shine» opp lokalene sine ellers må de faktisk gå ned i leiepris.

    Jeg vet at andre steder har man tilbydd både lavere leie, og til og med gratis leie noen måneder mot at leietaker står for oppussing, eller hvis en har et lokale som står der uten å bli brukt. Det må jo være bedre å fylle opp disse lokalene, og bidra til vekst. Føler ikke gårdeiere noe ansvar?

    De som driver butikk må regelmessig oppgradere butikken sin. Jeg ser så mange butikker med stort potensiale bare de hadde brukt litt penger på en oppussing, om så bare for å vise at en henger med i tiden.

    En av hovedreglene for de som driver må jo være å fronte en butikk som virker innbydene å gå inn. Rent og pent hvor man lett får oversikt over utvalget.

    Det er ikke til å stikke under en stol at ganske mange fasader og lokaler i Kopervik hadde fortjent en oppgradering!

    Førsteinntrykket, det selger, enkelt og greit!

    Mistforstå meg rett, noen er veldig flinke til å ta tak for å gjøre det litt mer hyggelig, men akkurat nå må det dessverre et enda større løft til. 

    De som driver må tyne politikerene og kreve at sentrum får en oppgradering av både det ene og det andre. 

    Mest av alt må man jobbe for å få lagt tilrette for et kjøpesenter og for en dagligvare alla Haugen kolonial midt i sentrum, og helst i havnegaten. 

    Det er flaut å skulle selge oss inn til turister og båtfolket og så er nærmeste butikk Coop, Rema eller Fina i helgene. 

    Vi er kultursenter i Karmøy, vi er administrasjonssenter i Karmøy. 

    Hva med å ta rollen vår på alvor, både vi som innbyggere, gårdeiere, butikkeiere og ikke minst politikerne. Vi har alle et ansvar! 

    Å skrive dette var ikke enkelt, men noen måtte. Det kunne like godt komme fra meg.

    Det er en stund siden jeg var aktiv i Byen vår Kopervik, siden jeg ga fra meg rollen.. men engasjementet rundt byen min, det brenner sterkere enn noen gang.

    Mitt ønske med dette innlegget er å skape debatt, men mest av alt skape endring.

    En endring i fremgangsmåte, at vi slutter å bare stå å se på at byen vår bukker under, at toget bare går forbi, at Kopervik blir en plass man kjører gjennom på vei fra Haugesund – Skudeneshavn og motsatt!

    Hvis alle går et lite skritt for byen vår kan ting fortsatt snu!

    At de som driver og eier i byen vår starter en felles markedsføring, kanskje til og med gjør en undersøkelse blant Kopervikingene, hva det er vi faktisk savner.

    Da mener jeg ikke av nye butikker, men hva vi faktisk savner i butikkene vi allerede har!

    Så ønsker jeg at vi Kopervikinger blir flinke til å bruke butikkene våre, og legg det gjerne ut på sosiale medier.

    #handlahima #byenvårkopervik #DENBUTIKKENDUHANDLERI

    Så er det viktig å avslutte med å også si at man skal ikke skamme seg om man blir sett i Haugesund eller på et av distriktets kjøpesenter. Selvfølgelig reiser man hit, man handler der også (meg selv inkludert), det er naturlig og vi kan ikke bruke det at byen er i fare som propaganda – på den måten vil man aldri vinne frem. 

    Det er naturlig å både besøke og handle i de andre byene, og så lenge man også velger å bruke byen sin, prioritere byen sin og det så ofte man kan, i dag, i morgen og alle kommende dager – på den måten, kun på den måten vil sentrum leve videre for generasjonene som kommer etter.

    Uten at vi handler på dette vil Kopervik sentrum ikke lenger sakte men sikkert dø ut, Kopervik sentrum vil dø ut innen kort tid. 

    – Takk for oppmerksomheten –

    _______

    TIL INFORMASJON HAR JEG LÅNT NOEN BILDER FRA NETT, OG HÅPER DET ER GREIT FOR VEDKOMMENDE SOM EIER BILDE.

    ER DET IKKE DET – GI MEG ET VINK SÅ TAR HEG DET SELVFØLGELIG NED!

  • Hverdagsliv,  Trening og helse

    Breathe – Exhale….

    Det er jo litt i tiden å se innover, meditere og praktisere yoga. Selv om jeg så fint skrev i forrige innlegg om at vi kanskje ikke burde streve så mye for å nå alle nyttårsforsettene våre så er det noen få ting jeg har bestemt meg for å bli flinkere til i år likevel.

    Vi har hatt noen heftige år med husbygging og travle jobber. Vi bodde mesteparten av vinter 2017 og første del av 2018 hos mamma mens vi hadde fantastiske folk hos oss om forvandelt vårt klassike 50-talls hus til et flunkende nytt design / funkis hus. En prosess som har tatt årevis med både planlegging og søknader, klager og godkjenninger.

    Men det er ikke det jeg skal fortelle om nå, det får bli en annen gang. Likevel er det verdt å ta med i dette innlegget da det har ført til at både jeg og Tommy (mannen min) ikke har hatt så mye tid til å gjøre de tingene som vi kanskje har hatt lyst til, og ikke minst hadde hatt veldig godt av oppi alt det andre. Vi har begge travle jobber, og selv om vi ikke har barn så kan hverdagen jammen meg vær hektisk likevel.

    Det første som har en tendens til å ryke da er trening, og den treningen røyk så til gangs for oss begge.

    Jeg har ikke trent skikkelig på mange mange år, noe som er litt rart egentlig ettersom jeg gikk idrettslinjen på gymnaset og jeg alltid har vært utrolig glad i all form for aktivitet. Jeg kunne trene timevis til dagen, både styrke og jogging, og selvfølgelig det som alltid har vært min idrett, svømming.

    Det ble mindre og mindre trening da jeg flyttet til Englanad for å studere. Timene på treningsstudio og i svømmehallen, til og med edru på dansegulvet på alle byens utesteder, ble byttet ut med skolebenken, dataskjerm, skriving, fest og festival. En fantastisk tid som jeg ser tilbake på som noe av det beste jeg har gjort for meg selv. Ja, for det var i England jeg virkelig ble kjent med meg selv og det menneske jeg er.

    Når jeg omsider kom hjem fra England begynte en virvelvind av livet å ta form. Pappa som plutselig døde, mamma som fikk kreft, det å være snill pike og ta byrde etter byrde samtidig som jeg følte jeg sto helt alene i en sorg som ingen forsto. Jeg var så nær pappa at når han døde så mistet jeg fotfestet, mistet en del av meg selv, av motivasjonen min og av alt egentlig.

    Midt inne i stormen kom et anfall av panikk og så kom det noen til, og noen til. I en liten periode føltes det ut som jeg skulle drukne i meg selv, i livet og i følelsen av å ikke stå i bunn, jeg bare fløt rundt.

    Heldigvis klarte jeg å kaste etter pusten, og det var i det kastet jeg virkelig oppdaget yoga og meditasjon, og hvor god effekt hele jeget kan ha av dette.

    Jeg leste om yoga, og lånte utallige bøker om meditasjon. Jeg begynte å tenke over hvordan jeg puster og om hodet mitt noen ganger bare var helt tomt. Du skjønner, oftest var det ikke det. Det var press av tanker mot pannen, bakhodet og hele kronen. Det føltes litt ut som om det ikke var plass til luft.

    Jeg merket litt etter litt at yoga og mindfullness virkelig noe for meg. En fortjent pust i bakken, et sted hvor den konstant dårlige samvittigheten for å ikke være god nok, for å ikke klare å bære mer, for å ikke strekke til, for å ikke komme meg fort nok ut av sorgen, for å sitte fast, et pust i bakken der jeg bare fikk være. Et sted for bare meg, og etter mange år i vakum kjentes et godt ut. For meg begynte min reise innover her, i pusten, den som du drar helt ned i magen og som gjør at den blåses ut som en ballong.

    Så gikk årene og plutselig var jeg midt i husbygging og livet, hverdagen som bare fløy av sted. Uten tid til å tenke så mye innover, all fokus var utover.

    Panikken hadde jo lagt seg for lengst….

    Den kom ikke i det hverdagslige stresset, jobb, venner, fritid og hus. Den kom kun der i den korte perioden hvor all trygghet fra barndommen ble revet vekk, og livet viste sin mørke side. Den kom kun i den overveldende sorgen, og selv om den var skremmende så la også denne et grunnlag for et mye sterke jeg. En ny mentalitet reiste seg sakte men sikkert innvendig. Klarte jeg å bære all den sorgen, all den smerten og usikkerheten… Ja, da kunne jeg klare alt, og ved å alltid strekke meg lenger klarer jeg dette.

    Så nå, når vi endelig har landet litt, når vi endelig føler oss hjemme igjen, da er det på tide her for å se innover.

    Bilde: Screenshot Quoteslist.com

    For å komme i gang, komme i kontakt med pusten, har jeg meldt meg på 13 uker klassisk yoga. Ikke på noe stort senter, men i garasjen til en fantastisk dame som heter Solrun. Hun er en PT og yoga instruktør som nylig avsluttet sitt rolle som daglig leder for et treningssenter for så å bygge om garasjen sin til et perfekt studio hvor jeg når går på yoga.

    Jeg har vært to mandager og jeg kjenner allerede hvor godt det er, både for meg og for musklene mine.

    75 minutter med fokus på å komme i konakt med meg selv. Kjenne at jeg styrker kjernemusklaturen min, pusten min og ikke minst får utfordret bevegligheten min. Ja, jeg har så myk rygg at for meg så er vel den største utfordringen å stive av, låse litt i ribbeina for å få best mulig teknikk og for å kunne gå lenger i hver enkelt øvelse.

    Jeg kjenner at kroppen har godt av det, den har jo fakisk blitt 36 år gammel og er langt i fra topptrent.

    Og det er her vi kommer til målet mitt – jeg har satt meg som mål å ta mer vare på kroppen min, og det skal jeg gjøre ved å gjøre nettopp disse tingene som jeg vet at jeg liker.

    Jeg vil bli sterkere og sunnere, for min egen del og fordi jeg savner å være sterk. Jeg savner å kjenne at musklene i magen er med å holde kroppen min opp, at armene mine har nok krefter til å ta i et tak og at ryggen min er så sterk at den ikke har noen problemer med å bære meg og mine utfordringer, men også byrdene til mine nærmeste.

    Jeg vil ha en kropp som spiller på lag, både fysisk, men også psykisk. Jeg vil kjenne meg selv og hva som er med på å løfte meg, gjøre meg frisk og sterk.

    Jeg setter ingen hårreisende mål, jeg skal ikke nå en vektklasse eller kunne stå opp ned i spagaten.

    Det jeg skal, det er å se meg selv i speilet og vite at jeg endelig er i gang igjen, og så skal jeg bli ekstra glad hvis jeg ser at jeg kan holde det, at det blir en del av hverdagen min igjen, slik det en gang var, for lenge lenge siden.

    Bilde: Screenshot Google

    Live long and prosper

    Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Nytt år – ja, bare et nytt år ….

    Screenshot: Google

    Nå er vi noen dager inn i det nye året. Det har for mange begynt med brask og bram.

    Trening, sunn mat, sukkerfri og sykdom.

    Akkurat nå sitter jeg her halvslakk med feber, vondt i hodet og vondt i ørene. Jeg hater, som de fleste, å være syk.

    Slik er det vel det ser ut litt over hele linjen akkurat for øyeblikket, meg inkludert.

    Føler meg ekkel og tiltaksløs, noe som vel egentlig er helt å forvente. Det å bli syk er jo også kroppen sin måte å si at det er på tide med en liten pause, sette ned tempo.

    Så er det jo akkurat det, vi har jo hatt ukesvis med å roe ned tempo… eller har vi det?

    For min del så synes jeg julen var over før jeg fikk satt meg ned. Det er litt rart, man går og venter på julen et helt år og før vi vet ordet av det så er det et år igjen til neste gang.

    Det er flott med jul, det er det ingen tvil om. Det har, og vil nok alltid forbli den fineste tiden jeg vet. Men.. at det er en tid for å roe helt ned og slappe av, det tror jeg ikke. Vi blir alle oppslukt av julen, av hvor mye vi skal kose oss, alt vi skal gjøre og alle vi skal besøke.

    Når første nyttårsdag kom var jeg så sliten at jeg følte meg helt tom i kroppen. I morgen var det alt jobb igjen. Hvor ble de 11 dagene med fri egentlig av. De ble til pinnekjøtt-middag, ribbe-middag, komler og så litt pinnekjøtt igjen og alt dette før vi stekte en hel kalkun og spiste 10kg med assorterte oster. Ja, for å ikke snakke om antall glass med rødvin og julebrus, mokkabønner og kremtopper.

    Blant all spisingen ble det også noen joggeturer, bare for å starte nyttårsforsettene litt før slik at det ikke blir så teit når 1. januar kommer og man skal hoppe etter Wirkola for å komme gjennom alle de nye målene man har satt seg før året 2020 ringes inn.

    Joda, jeg elsker jul og jeg elsker tanken på et nytt år med nye blanke ark. Mitt år – ditt år – alles nye år.

    Men akkurat nå, her jeg sitter med vondt i hodet og vondt i kroppen, så tenker jeg at kanskje, bare kanskje skal jeg bare la det være bare enda et nytt år. Ikke tenke så mye på alt jeg skal få gjort, alle målene jeg skal nå.

    Kanskje, bare kanskje, så skal jeg bare la det nye året komme og gå, slik alle de andre årene har gjort.

    Kanskje er det bedre å bare se hva året bringer, forte seg langsomt gjennom 2019, leve i øyeblikket.

    Ta seg tid til å bare være – vi har det da vel ikke travelt.

    Tren litt her, tren litt der, spis god mat, les, gå turer og ikke minst tilbring tid sammen med de man bryr seg om.

    Steng ut alt maset, bare pust langsomt og bare lag deg en fin dag.

    Kanskje, bare kanskje er det det som skal være nyttårsforsettet for 2019. —

    Live Long and Prosper –

    Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Noen refleksjoner i julen….

    Dette innlegget ble publisert første gang: Torsdag 28. desember 2017….

    Noen dager på overtid, og selv om ordene lå klare la jeg rett og slett vekk alt annet og bare senket skuldrene sammen med mine kjære. Tenkte likevel jeg skulle dele de tankene jeg hadde før jul med dere. Jeg tenker de kan være viktige å ta med seg inn i det nye året også. 

    God lesning 🙂 
    ____________

    Så var tiden her igjen. Vi gjør oss klar til å avslutte nok et år, og det er nok mange av oss som tenker samme tanken, «hvor ble dette året av?».

    Jeg spør meg om det samme hvert år. Det virker som om tiden bare går fortere og fortere.

    Hadde vi hatt et timeglass stående foran oss er jeg sikker på at vi hadde fått følelsen av at sanden rant fortere gjennom etter hvert som årene går. Men, det er nok bare en følelse vi har. Tiden går like langsomt, eller fort, i år som i fjor. 

    Det er bare det at det virker som man skal få plass til så mye mer i løpet av disse 24 timene i døgnet enn tidligere.

    Vi skal være ovenpå hele tiden, vi skal engasjere oss i alt, vi skal ha meninger om alt, og vi skal svare til de forventningene andre har til oss. Men, hvilke forventninger har vi til oss selv? Hvordan ønsker vi å bruke tiden vår? Er det slik at vi skal tenke «smart jobbing» når det kommer til timene utenfor jobb også?

    Jeg er veldig fan av smart jobbing, spesielt på jobb. Jeg liker å finne løsninger på de utfordringene jeg står overfor i møtet mitt med mennesker, og når jeg ser at noe fungerer så gir det meg mer motivasjon.

    Likevel synes jeg det er viktig å tenke på at man lærer konstant, og at man skal lære konstant, vi mennesker har godt av det.

    Jeg ser det slik. For å overleve trenger planter næring. Ser man på juletreet for eksempel, bugner det jo av tips i forhold til hvordan vi skal få det til å vare lengst, og ikke minst drysse minst mulig. 

    En absolutt nødvendighet for juletreet er vann, uten vann overlever det ikke.

    Jeg ser litt slik på det med å lære nye ting også. Å tilegne seg ny kunnskap, å lære, det å utfordre hjernen vår er med på å gi næring til oss. Vi lærer så lenge vi lever, men burde man kanskje ikke også si at man lever så lenge man lærer? 

    Når det er sagt så er det også viktig å ta vare på det som er kjent, det man føler seg sterk i.

    I julen trekker vi frem alle de tingene vi holder kjært. Vi drar frem tradisjoner, gjerne så gamle som både besteforeldre og oldeforeldre.

    I år så får jeg virkelig kjenne på gå i barndom igjen. Ettersom vi har brukt hvert ledig sekund denne høsten på å bygge hus har vi måttet bo hos mamma, hjemme på barnerommet mitt på Bygnes. 

    Selv om det ikke er akkurat slik det var da jeg var liten kjenner jeg på lukten av mamma sine småkaker, jeg kjenner på forventingen til å pynte juletreet i stuen, ligge på stuegulvet og se på julemorgen på NRK. 

    Jeg kjenner at når det er mye som er i konstant endring trenger jeg disse kjente tingene, de tingene som gir meg trygghet, og selv om mye har endret seg siden jeg var barn så synes jeg det er viktig å trekke frem det barnlige i meg. 

    Juletreet var det pappa og jeg som pyntet, og hvert år når jeg pynter det nå så kjenner jeg på den forventningen jeg hadde hver gang han skulle sette i kontakten til lysene, da stjernen i toppen lyste så klart. 

    «Det er det fineste juletreet vi har hatt noen gang», sa pappa, hvert eneste år.

    Mamma kom så inn for å beundre treet vi hadde pyntet, og hun sa også alltid det samme. Så sto vi slik litt, og bare beundret dette treet.

    Et enkelt tre kan være symbol på så mye. For meg er det treet som er symbolet på selve julen, på de minnene jeg holder nært, og for meg er det først når jeg kjenner lukten av gran det blir jul i stuen. 

    Mamma har fortsatt tradisjonen, uten at jeg tror hun er helt klar over at det er nettopp slik det alltid har vært. «Siv, dette er det fineste juletreet vi noen gang har hatt».

    Når julen nå skal ringes inn på ny håper jeg at du finner glede i de små tingene, om det er juletre, postkortene som plutselig ligger i postkassen, maten eller julesanger.

    Jeg håper at du finner glede i gode minner som har vært, spesielt om en skulle måtte feire jul for første gang uten noen man er gla i. Men, jeg håper også at man verdsetter og gir rom for å lage nye minner, og kanskje kan man glede seg over nye tilskudd i familien.

    Husk også, at for å ta vare på andre må man ta vare på seg selv. Gi deg selv tid til å være der for deg selv, til å slappe av, til å senke skuldrene og til å legge bak deg alt som har vært og bare nyte øyeblikket. 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Evig din

    Det kimer snart i klokkene….

    Dette innlegget ble publisert første gang: Onsdag 13. juli 2016….

    Jeg skal gifte meg i Oktober, den 15 for å være nøyaktig.
    Tenkte at jeg skulle dele litt med verden fra forbredelsene.
    Det har seg jo bare sånn at jeg rett og slett ikke har kommet skikkelig i gang, verken Tommy eller jeg. Det er liksom så mye som skjer hele tiden at vi kommer oss liksom ikke helt dit.

    Noen ting er selvfølgelig klare, vi har tatt det litt innimellom. Vi har jo selvfølgelig booket kirken.
    Det var egentlig det viktigste for meg.
    Jeg har har vel egentlig ikke helt hatt brudegenet ettersom jeg aldri har sett for meg den dagen jeg skal stå brud, mye på grunn av at den rette personen ikke har vært i livet mitt.
    Eneste jeg alltid har sagt er det at jeg vil gifte meg i en kirke der pappa har tilhørlighet, dette også før pappa døde, etter hans død ble det mye viktigere for meg å si løftene i et rom har har tilknytning til.

    Pappa kom opprinnelig fra Utstein Kloster, som ligger på Rennesøy.
    Farmor drev Bed and Breakfast her, ja faktisk rett ved siden av der hotellet er i dag.
    Klosteret var pappa sin lekeplass. Han fortalte meg historier om barndommen sin og legendene om gjenferdet på klosteret. Farfar ligger begravd på kirkegården og jeg følte at siden pappa heller ikke er her lenger så hadde det vært så fint å holde bryllup her ute.

    Slik skulle det ikke gå.

    Hele tiden fikk jeg egentlig litt hint fra like kanter om at dette bare ville føre til styr og mye logistikk som skulle på plass, at folk gjerne ikke ville komme. Jeg tenkte aldri tanken på dette, for meg var det bare viktig med den symbolikken, at pappa på en måte fikk følge med på dagen likevel.

    Tommy, han har vært så støttende, han ville bare at jeg skulle få de kirken jeg ville.
    Alt annet var uviktig sa han, at vi kunne løse det.

    Til syvende og sist så var den den ene forloveren min som satte foten litt ned, ja, om en an kalle det det. Jeg vet at det knuste hjertet hennes litt å si det til meg, for hun vet hvor viktige slike ting er for meg. Alt rundt blir bare en bonus, for meg handler det om de nære tingene, det som er ekte.
    På en god måte gjorde hun meg oppmerksom på at det kunne være usikkeert med ferjene midt på høsten, vi har jo ikke alltid været på vår side her på Vestlandet. Folk som skal reise fra både inn- og utland, og så har Tommy to bestemødre som en kan si kjenner at årene begynner å ta på dansefoten. Vi ville jo så gjerne at de skulle få bli med på dagen vår og jeg vet hvor mye det betyr for Tommy at også er med på feiringen. De er unge og spreke, men når føttene svikter litt så trenger vi ikke gjøre tilkomsten verre.

    Hjertet mitt knakk da avgjørelsen var tatt, men mamma, fantastisk som hun og ikke minst løsningsorientert, hadde flere mulige alternativer til meg med kirker der pappa hadde tilhørlighet.

    Vår Frelsers Kirke, Haugesund Valget falt på vakre Vår Frelser Kirke i Haugesund. Det var hit pappa flyttet sammen med farmor som 11 åring, og det var her han bodde frem til han var 34. Så gode mamma oppmuntret meg med at det var jo her pappa hadde bodd lengst utenom hjemme på Bygnes.

    Så nå da, etter mange tårer og en del om og med så skal vi gifte oss i Haugesund.
    Jeg gleder meg til å se Tommy står der oppe ved alteret, vente på meg, gi løftene våre til hverandre, med alle våre nære og kjære der også, til og med pappa. Jeg tror at han er der, i hvert skritt jeg tar oppover kirkegulvet vil han være der ved siden av meg, bære meg fremover hvis han merker at jeg synes det er tungt å gå den veien uten han. For det er det, tungt.
    Jeg tenker mye på det. Ja, jeg vet jo at det å planlegge bryllup, gifte seg, det skal bare være fint og flott, en fantastisk tid. Men jeg er meg, og jeg kan ikke annet enn å være ærlig med meg selv, jeg synes det er litt sårt. Heldig er jeg, som har funnet en mann som forstår, som trøster og som forsikrer meg om at det kommer til å gå bra, på veien opp.

    Når man mister pappaen sin, det er vondt. Helt klart noe jeg ikke enda har lagt bak meg, tapet, savnet og sorgen. Det har skjedd så mye i livet mitt siden han døde at jeg blir minnet på alle de tingene jeg ikke får dele med ham om og om igjen. Min beste venn, min klippe.

    I de byllupene jeg har vært så har bruden hatt sin far ved sin side, eller en god stepappa.
    Jeg har tenkt på det da, når jeg har vært der som gjest, øyeblikket jeg selv står der oppe, alene, kan det være at pappa er der likevel?

    Jeg velger å tro det. Han er der alltid når jeg trenger han, jeg føler han i hjertet. Hvorhen jeg går går han, det er jeg sikker på.

    Selv om jeg vet det kommer til å slå meg en god del ganger til at jeg jeg ikke får ha han der fysisk så gleder jeg meg like mye som jeg er livredd, til jeg står der, til å gå det lange gulvet opp og til at vi skal si løftene våre foran alle de vi er glade i. Det kribler i magen ved tanken, sangene vi har valgt, musikken jeg skal gå opp til, forventingene, gleden, spenningen, lykken og livet. 
    Det er jo det det handler om, til syvende og sist.. Tommy og jeg, kjærligheten vår, hva den betyr for oss og det at vi nå velger en fremtid sammen som mann og kone, jeg blir hans og han blir min «Til Evig Tid».

    – Siv – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Rett fra hjertet

    Med hjerte for Kopervik….

    Søndag 19. juni 2016

    Det begynner å bli en stund siden jeg hadde min siste arbeidsdag i Byen Vår Kopervik, og siden den tid har jeg heller ikke øst ut av meg med verken meninger eller innspill om byen min.
    Det har i tillegg kommet en ny daglig leder på plass og det er viktig for både henne og byen at de knytter kontakt og former et tett bånd.

    Når det er sagt har engasjementet mitt rundt byen min ikke svunnet hen, jeg følger flittig med og jobber gjerne for å være en potitiv bidragsyter til byen i mitt hjerte.
    For ja, det er det Kopervik er. Jeg har bodd her mesteparten av livet mitt, og selv om jeg flyttet vekk for å gå på skole, oppleve verden så har hjem alltid vært hjem.

    Nå har jeg etablert meg sentralt i Kopervik. Jeg får med meg hver båt som legger til kai om sommeren, når rekene er å få tak i, bilene som kjører forbi, lydene og latteren fra menneskene som velger å bruke byen vår og når Stømund Bru åpner gapet sitt og lar båtene stømme gjennom, ofte 7-8 om gangen.

    Jeg får med meg hver artikkel skrevet om Kopervik, og ja noen ganger er jeg så heldig å få skrive noen selv. Det er ingen tvil, Kopervik har en spesiell plass hos meg, som med så mangen andre av dens innbyggere.

    De fleste av oss er stolte av plassen vi kommer fra, men ofte mener folk at vi ikke er patriotiske nok. Det fokuseres mye på at vi må bruke butikkene våre ellers forsvinner de. Den nye daglige lederen i Kopervik jobber for mangfold og gode tilbud for innbyggerene våre. Handla Hima blir ofte nevnt, ofte i sammenheng med at vi må bruke butikkene ellers forsvinner de. Senest i dag  dag kom jeg over et bilde der BVK reklamerer med «Vil du ha lokale butikker i morgen, må du bruke dem i dag»…  

    Jeg har bitt meg i tungen flere ganger, men nå føler jeg for å dele noen tanker med de som er villig til å høre på.

    HANDLA HIMA… en kampanje jeg for en tid siden var med på å etablere i hovedsak med Per Inge Eriksen og Åkrehamn Vekst, vi fikk Skudenes med etterhvert og begynte å jobbe med konseptet.
    I starten hadde vi ingen ambisjoner om hva dette kunne bli til,  husker bare når jeg laget den første logoen, huskelappen med handla hima skrevet med sort tusj. Det tok av på facebook, vi fikk 1000 likes på en uke, vi hadde TV opptredener og oppslag i flere lokale medier.
    Ginungagap hjelp oss å oppgradere logoen og det er deres versjon som brukes i dag, fremdeles en huskelapp, men med et renere utrykk enn min hjemmelagde versjon.

    Kampanjen skulle ikke være til skremsel for noen, men en bevisstgjøring på at en skal tenke lokalt når en skal ut å handle, vi ønsket å minne folk på å spørre seg selv «Kan jeg få dette på Karmøy eller må jeg over til fastlandet?».

    Nå noen år senere føler jeg at det i enkelte tilfeller blir litt misforstått.
    Man skal ikke handla hima ellers forsvinner butikkene, man skal handla hima fordi det er her de beste tilbudene er, servicen er best og utvalget er basert på etterspørsel.
    Dette er ikke en enveis greie hvor kjøperen har ansvaret for at butikkene har levetid inn i fremtiden. Butikkene har like stort om ikke større ansvar for å gi kunden det kunden vil ha.

    Hva vil folk i Kopervik ha? Er det noen som har gjort en undersøkelse på det?
    Jaja, vi vil ha Ikea, KID, Hennes & Maurits, Cubus og alle andre store kjeder, men det er litt urealistiske og hårete ønsker akkurat nå…. i fremtiden kanskje ikke.

    Det er en god blest i Kopervik nå, den vinden må vi holde sirkulerenede, men ikke ved å drive propaganda!

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    På hjertet i dag – 8. mai 2016

    Søndag 8. mai 2016

    G a r d e n L i f e 

    Da jeg våknet i dag var det av solen som ville bryte gjennom persiennene på soverommet og tvinge meg opp. Egentlig kunne jeg nok tenke meg å sove litt lenger, for jeg står fritt frem til det, ingen plikter eller barn som kaller en søndags morgen.

    Likevel rullet jeg meg ut av sengen, lagde en kopp te og satt meg sammen med mannen på terrassen, i hagen, omfavnet solen og sukket lettet ut…. Sommeren, endelig her.

    Jeg priser meg lykkelig over hvor heldig jeg er.  For selv om huset noen ganger står på hode, ja stort sett til enhver tid, oppussingsstøv, skitne gulver, varmtvannstank på gangen, ja, så betyr det da veldig lite når en hører bølgeskvulp og fugler som kvitrer samtidig som plenen blir overmannet av løvetann.
    FRIHET…. Frihet er følelsen jeg kjenner.

    Har du kjent på den i dag, friheten, eller har dagen sust forbi deg uten at du har stoppet opp å tenke over hvor heldig du er, hvor heldige vi er som bor i dette landet.

    Dagene går forbi oss, vinter blir til vår, sommer blir til høst, naturen lever og vi er den innbyggere. Gjennom alle de fire sesongne er det en ting som er konstant for vår del, friheten, friheten til å gjøre hva vi vil. Friheten til å ligge på sofaen, friheten til å gå tur i marken, friheten til å reise, friheten til å la årets føsrte bad bli i dag, i 25 grader, på frigjøringsdagen til landet vårt, vårt Norge.

    For det har jo ikke alltid vært slik, at friheten har vært konstant.
    For oss virker det jo usannsynlig, nesten som på film, men for besteforeldrene våre var filmen virkelig. De levde i en verden, en tid ugjenkjennelig for oss. I gatene gikk soldater, noen reiste ut og kom aldri hjem. Tyskerene bar granaten og de andre ba for å beholde sitt hjem.

    8. mai, dagen i 1945 da de tyske militære styrkene kapitulerte, de resterende vendte hjem. I fem år hadde de okkupert landet vårt, friheten og våre hjem.

    Takk til de som kjempet, selv om det er vanskelig å forstå, at det har ikke alltid vært her i landet slik som vi har det nå. Ta vare på friheten, vær takknemlig for hver vinter, for hver sommer og for hvert år.

    I dag skinner solen, den første sommerdagen går mot kveld. Klærne fra i går ligger fortsatt på gulvet, og det er kveld så jeg trenger dem ikke likevel.

    Øyenlokkene tunger, solen har dysset meg i søvn.

    Den første sommerdag er over, tusen takk og god kveld.

    – Ta vare på hverandre / Sivaa – 

    Sol i hjertet, sol i sinnet

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Invictus media oppdrag

    Livet med et kreativt hode….

    Tirsdag 28. april 2015

    Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, det er ingenting som gjør meg lykkeligere enn å få bruke hodet mitt, mitt kreative hode.
    Inni hodet mitt finnes så mange ideer og så mange ting jeg har lyst til å gjøre, men det er nå ikke alltid jeg får brukt alt dette jeg går å bærer på.
    Det er ikke alltid den delen av meg som trengs, som ønskes og som blir brukt, men når noen bruker den delen av meg, den delen som virkelig er meg, ja då vokser jeg 10cm hver eneste gang.

    Nå har jeg nettopp hatt en slik tid.
    Dnb Karmøy ringte meg for de trengte bilder og en annonse, et oppdrag midt i blinken for meg. Her utfylles jo alle mine ønsker i en jobb med en og samme kunde.
    DNB Kopervik flytter i disse dager ut av lokalene sine i Kopervik og inn sammen med filialen på Åkra i deres større kontorer, til sammen blir de DNB Karmøy.

    Det var dette de ville formidle gjennom bilder og tekst i en annonse, en glad annonse. resultatet ser dere nedenfor og jeg er veldig fornøyd med slik det ble seende ut, det tror jeg de ble i banken også da jeg bare har fått positive tilbakemeldinger på arbeidet mitt.

    Samtidig som jeg var der inne benyttet jeg anledningen til å gjøre et intervju med de i banken om det å flytte fra Kopervik, etter nesten 50 år, og hvordan banken kom til å arbeide videre nå og i fremtiden.
    Jeg sendte saken til en redaktør i lokalavisa og håper at den kanskje kommer på trykk, det hadde vært stas.

    Tenk at glede, takknemlighet og lykke kan komme ut av en så liten ting!
    Det er livet det, med et kreativt hode! 

    DNB KARMØY / 2015 © Studio Asbjørnsdotter

    – Over og ut –  

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Rett fra hjertet

    I mars, da glemmer jeg verden omkring….

    Tirsdag 28. april 2015

    Har du noengang kjent at du glemmer bort tiden, glemmer bort verden?
    Samme hvor mye jeg prøver å være med, til stede, i dagen, mars måned går forbi uten at jeg er tilstede, jeg faller ut, forbi, bakpå, tilbake i tid.
    Jeg skulle ønske at det ikke var sånn, men jeg kan ikke hjelpe for det. Hver gang jeg har prøvd meg på dette blogge greiene så stopper jeg alltid opp rundt midten på mars. Jeg trodde kanskje det skulle bli anderledes i år, men når jeg går inn på bloggen i dag ser jeg at det slettes ikke er slik, jeg ble borte, også i år.

    19. mars 2009…
    Mitt liv, min trygghet, min virklighet og mitt alt bare ble borte, sa stopp, spredte vingene og la ut på sin evige ferd. Min pappa, min engel, min helt og min klippe. Borte ble han, en vakker dag i mars, han gikk på jobb og kom ikke hjem igjen.
    På turen sa hjertet stopp, han la opp, igjen i gresset står det nå to fjellsko, de nådde aldri til topp.

    En sorg så tung å bære, så vanskelig å forstå…..

    19. mars 2015….
    Ingen svar har jeg fått, hjertet sa fremdeles bare stopp.
    Pappaen min, min engel, jeg savner deg.

    Forhåpentligvis er jeg nå tilbake, igjen, litt oftere. 

    – Takk for at du er innom – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Slag på slag i trynet, men fremdeles positiv….

    tirsdag 10. mars 2015

    Image Source: www.folksdaily.com

    Når en opp gjennom årene stort sett har hatt jobber hvor en er i offentligheten og til tider mye i media, eller du er media så må man regne med at folk kjenner deg igjen på gata og at flere en du regner med tror at de kjenner deg.

    Jeg er en relativt sosial person og liker å prate med folk. Jeg synes fremdeles det er morsom å høre at folk husekr meg fra TV Haugaland og nesten tror at det var i går jeg var der. At jobben i Byen Vår Kopervik også har gjort sitt til at jeg blir gjenkjent på gata er også ganske tydlig, dette setter jeg vel egentlig pris på.

    Akkurat nå om dagen så skulle jeg likevel ønske at ikke alle hadde så full kontroll på hvem jeg er, jeg synes rett og slett det er litt flaut.

    «Nå Siv, er det noen spennende jobber der ute?»

    «Hva gjør du på nå da Siv?»

    «Hva, har du ikke fått deg noe enda?»

    «Det ordner seg for kjekke jenter, husk det!»

    «Husk at jo lenger du går uten jobb, jo vanskligere blir det å få jobb!!»

    Hvorfor jeg synes det er flaut, jo, fordi jeg så inderlig har lyst på den jobben.
    Jeg søker i det som føles hytt og pine og det gir fremdeles ingen resultater.  Jeg er åpen for alle typer arbeid, jeg er villig til å pendle og jeg er villig til å legge hele min sjel i det. Det gjorde jeg i Byen Vår Kopervik også, det har jeg gjort i alle jobber jeg har hatt, dette av den enkle grunnen «JEG LIKER Å JOBBE!!!»

    Det at jeg ikke har fått jobb, det er på en måte greit, jeg vet at jeg ikke er alene i den båten. Kjipt, selvfølgelig, men jeg har full tro på at noe dukker opp til slutt.
    Jeg prøver å ha en positiv tilnærming til hele greia, en kan rett og slett ikke gå rundt å surmule over noe man ikke råder over selv. Det jeg derimot kunne klart meg uten er den verst tenklige kommenetaren «Husk at jo lenger du går uten jobb, jo vanskligere blir det å få jobb!!» Jeg vet dette, jeg vet dette, jeg vet dette…. Men det gjør det ikke bedre av den grunn, det gjør det ikke lettere å lande en jobb, det bare forsterker den følelsen du allerede har av å se deg i speilet og se verdens største taper. Ingen vil jo se det speilbildet.

    Jeg synes det er hyggelig at folk spør meg, jeg synes det er et fint trekk mennesket har, vise empati og interesse, men de som gjerne står oss nærmest kan tenke seg om to ganger, ikke bemerke de negative sidene med å gå arbeidsledig, men heller prøve å oppmuntre, bidra, komme med tips eller rett og slett si at det ordner seg og mene det!

    I morgen er det jobbmesse på Scandic Hotels i Haugesund og jeg ser frem til det. Jeg har printet ut CV’en min og håper virkelig at det er noen der som løfter meg opp, som en uslepen diamant, putter meg i lomma og tar meg med tilbake til kontoret sitt og plutselig ut av det blå så gikk det seg til, omsider.

    Jeg nekter å miste motivasjonen, det finnes mange jobber der ute, mange bransjer, et sted er det plass til oss, vi som plutselig befant oss på bar bakke uten en kriseplan, en nødpakke eller et alternativ. Håper jeg treffer noen likesinnede i morgen som jeg kan dele erfaringer med å hente motivasjon fra!

    Tvi Tvi !!

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa