• Kjære dagbok

    Maskeradeball og sofasliting

    Tirsdag 28. januar 2014

    Forrige uke bare fløy forbi og var i grunn en uke som innehold både hummer og kanari. Jeg kjenner at jeg har vært stresset den siste tiden, spesielt i på jobb. Stillingen innebærer så utrolig mye mer enn hva folk kanskje forventer og det kan av og til være litt vanskelig å forklare alt jeg gjør, ja, når det ikke er aktiviteter som viser direkte igjen i sentrum. Det er mye å sette seg inn i og flere områder å få forståelse for og insikt i. For å ikke snakke om et kontor som virkelig trenger en liten oppshining. Det er nok ting som ligger her som jeg aldri kommer til å ha bruk for og aldri kommer til å vite hvordan jeg i det hele tatt skal dra nytte av. Nå har jeg fått litt ting unnagjort som hastet ganske kraftig så nå kan jeg bruke litt tid på å rydde og male kontoret mitt. Vi kan vel alle trenge en frisk start og hva er vel ikke viktigere enn å ha det hyggelig og ikke minst god struktur der hvor du skal tenke kreativt for en hel by.
    Et ordtak som jeg alltid har holdt godt til kroppen er «A tidy space – A tidy mind» og det tror jeg stemmer skikkelig bra. Jeg gleder meg virkelig til å kunne invitere kunder på besøk til meg og stolt vise frem hvor jeg holder til.

    Ellers så brukte jeg uken på å lese på teori, og også fullføre min siste langkjøring. Det er så på tide nå at jeg bare får tatt dette førerkortet. Kan nesten ikkje forstå at jeg ikke har det, blir deppa bare av tanken. Nå holder jeg uansett på og får vel si meg fornøyd med at jeg iallefall har satt meg et mål og at jeg i det minste har lest den eviglange teoriboken fra perm – perm. Selv om jeg har brukt sånn ca. 13 år på å lese gjennom den boken er jeg faktisk ganske stolt av meg selv for å endelig ha gjort det. Jeg gir meg selv tommel opp for det, viktig å motivere vettu!

    Lørdag var ukens høydepunkt. Min beste vennine Sunniva skulle feire sin 30 års dag og det med et skikkelig Black and White Maskeradeball. Ingenting kunne vel passe meg bedre enn akkurat dette. Pre-England så var vel det å kle seg ut noe av det verst tenkelig i verden, men post-England så digger jeg et skikkelig fancy-dress party. Masken bestilte jeg fra Superkul og Tommy hadde en i matchende farge. Jeg ville jo helst vi skulle gå i skikkelig Phantom of the Opera style, som en hyllest til den flotteste operaen i verden. Jeg er en skikkelig Andrew Loyd Webber fan og det hadde vært som en drøm hvis vi hadde tatt den helt ut. Det ble det ikke noe av, da ingen andre skulle ta den helt ut kunne jeg heller ikke forvente at min elskede mann skulle kle seg ut som en teaterfigur, er vel ikke helt i hans gate.
    Gjorde likevel litt ekstra ut av det og hadde maske med fjær og ballettkostyme i svart, var skikkelig fornøyd med outfiten og hadde en helt vanvittig morsom kveld.
    Sunniva ble så glad da hun åpnet iMac’n på 27″ som vi hadde samlet inn penger til. Hun mistet både munn og mæle. Det var en velfortjent presang og håper at hun får tid til å dyrke kreativiteten sin nå etterhvert.

    At lørdagen var vellykket fikk vi virkelig kjenne på søndagen. Jeg var så sliten at jeg nesten ikke orket å stå opp fra sengen. Føltes ut som om uken hadde vært ekstra lang ettersom søvnen ikke hadde topp hele uken. Det blåser jo stikker og strå, og når du bor med sjøen så er det som om den banker på vinduene sammen med vinden og nekter å gå. Tommy stakkar, han var enda verre enn meg. Han gikk rundt som om han var en gammel mann og bare oiet seg gang på gang.
    Det endte med kebab og film, og et kjapt besøk innom i døren av Anneline, Kjetil og nydelige lille Ian Andre. Perfekt slutt på en innholdsrik uke. 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Endelig fredag….

    fredag 17. januar 2014

    Det skjer mye i livet mitt om dagen, ofte så mye at jeg ikke har tid til å stoppe opp, skrive om det og dele det med dere. Det går umåtelig lang tid mellom hver gang jeg klarer å skrive og jeg føler at hvert innlegg begynner med den samme strofen, nemlig hvor mange ganger jeg må begynne denne bloggen på ny. 
    Denne gangen driter jeg rett og slett i denne oppdateringen. Eller en kjapp en er kanskje på plass.
    Siden September har jeg vært så travel at jeg av og til nesten ikke klarer å sparke fra i bakken like fort som jeg må løpe av sted. Noen ganger innbiller jeg meg at jeg er født med rulleski på beina og kan bare sette utfor og være på plass kjappere enn lynet.
    Det hele begynte med at jeg ble promotert på jobb, jeg gikk fra å være markedskoordinator til daglig leder for Byen Vår Kopervik. En sann drømmejobb og jeg hadde lenge håpet at dette skulle bli en mulighet for meg. Det er en stor jobb med mye ansvar og jeg lærer noe hvert eneste minutt føler jeg.

    Nå er det noen uker inn i januar og jeg har nesten ikke pustet i det nye året. Det er mye som skal på plass tidlig i året, og det er bare til å ta sats. Nå har helgen endelig kommet og jeg gleder meg til å slappe av, rydde hjemme og virkelig føle at jeg har fått pakket vekk julen… Ja, noe av det har bare kommet vekk fra stuen og inn på gjesterommet, og det er jo virkelig ikke vekk, når det når loftet, ja da er det pakket vekk.
    Trodde aldri at jeg skulle drømme om rydde-dag, vaske-dag og ikke minst en hel helg dedisert til dette formålet. Men etter at jeg har fått eget hus så ser jeg hvor mye arbeid det egentlig har vært for mamma å holde det rent og rydding til alle tider, samtidig som hun har hatt jobb å gå til, matlaging, sitt eget sosiale liv, vært mamma, og kone for min pappa, gjennom et helt liv.
    Jeg unner henne virkelig pensjonisttiden og at hun koser seg hver dag med det hun føler for å ta seg til.

    Noen nyttårsforsetter har jeg egentlig ikke satt meg, har aldri vært så flink til å holde dem, men jeg har lovet meg selv noen enkle ting. I år skal jeg bli flinkere til å si NEI, jeg skal bli flinkere til å gjøre meg selv lykkelig, jeg skal lese mer, jeg skal bruke mer tid på meg selv, på å meditere og trene, ting som gir verdi utenom det å oppnå suksess, men som gir indre glede og som resulterer i at du kan bli en enda bedre utgave av deg selv, med mer overskudd og positivitet.

    Mens jeg skriver så har jeg propper i ørene og «The Secret» på lydbok.
    Jeg har blitt anbefalt denne boken utallige ganger, jeg har lånt den av en venninne, så på biblioteket, kjøpt den på iPad, og nå, endelig så har jeg fått den på lydbok. Det er jo så mye lettere, nå kan jeg høre på den hvor enn jeg befinner meg, jeg kan gjøre andre ting samtidig og ikke minst, jeg kommer gjennom den uten å føle at det er en plikt å lese den. Alle trenger en påminnelse på  at man skal tenke positivt, at man skal tro at ting blir bra, at vi kan oppnå det vi vil.

    For 2014 skal min leveregler være:

    Ask – Believe – Recieve

    Life is so easy
    Life is so good
    All good things come to me.

    I tillegg har jeg hevet meg på #100HappyDays challengen som jeg snublet over på facebook.
    Mine bilder kan du finne ved å følge meg på Instagram @Sivva

    Ønsker dere alle en positiv, fredelig og lykkelig helg!

    Takk!

    xoxo Sivaa

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Jeg mobbet… meg selv…hvem

    torsdag 14. mars 2013

    mobbet du? 

    Akkurat nå sitter jeg på bussen på vei til time hos min helseterapeut.  Jeg har nevnt tidligere hvordan han har hjulpet meg siden pappa døde. Det begynner å bli en stund siden jeg har vært der nå, og lurer på hva han har å si til meg i dag! På tirsdag er det nemlig fire år siden pappa døde. 

    Det at helseterapeuten har hjulpet meg i sorgen over pappa er bare en av flere ting. Han har lært meg å være snillere mot meg selv. I disse dager har det vært mye skriverier om mobbing og flere unger jenter som har tapt livet trolig på grunn av dette. Så ufattelig tragisk at vi kan være så stygge i oss at vi til slutt kan stå ansvarlig for at enkelte personer rett og slett velger å ikke leve lenger, i så ung alder! 

    Mobbing kan komme i mange former, av og til kan du faktisk ta deg selv i å mobbe nettopp deg selv.       Jeg har ikke alltid vært like snill mot meg selv og kan vel si at i noen tilfeller har jeg vært en mobber. 
    Tidligere så var eg ikke så flink til å se på meg selv med snille øyne, jeg var alltid kritisk til hvordan jeg så ut, skjulte ørene mine for de stakk jo slik ut, ja jeg kalte meg selv til og med Dumbo…. Bare for at ikke andre skulle få si ordene først! Jeg har alltid vært tynn som en stokk, men var alltid kritisk til dette også, jeg var beinete, men likevel tenkte jeg om jeg var for tykk… Jeg visste jo det utrolig godt at jeg ikke var det, men jeg fant ofte ting jeg ikke var fornøyd med og rakket rett og slett ned på meg selv. Som en forsvars-vegg var jeg hard mot meg selv for at jeg lettere skulle takle det om andre også var det.

    Jeg brukte store deler av ungdomskolen på å prøve å leve opp til et ideal som jeg kanskje ikke sto inne for, dette samtidig som jeg gjorde mitt ytterste på å få gode karakterer, bevise at jeg hadde noe i toppen.

    Å flytte til England ble en åpenbaring for meg, jeg var 21 år og for første gang i mitt liv torde jeg å være meg selv 110%, rett og slett ga jeg blanke F… om hva folk hadde å si om meg, jeg var ikke lenger redd for å bli sett verken opp til eller ned på. Jeg ble også snillere med meg selv, mer fornøyd med meg selv og jeg så at folk likte meg, godt, akkurat slik jeg var. Gradvis gikk håret oftere opp i en dult eller bak i en hestehale. Sminken forsvant gradvis og jeg ble tryggere på alle mine kvaliteter.

    Jeg har gjennom hele livet vært så kritisk til meg selv og trodd at dette bare er slik vi mennesker er. Tenk hvor mye bedre vi hadde hatt det hvis vi bare hadde vært flinkere til først og fremst bygge oss selv opp, og i stedet for å rive hverandre ned og tråkke på hverandre oppmuntre de kvaliteter og egenskaper hvert enkelt menneske har og by på.

    Ethvert menneske er like mye verdt, alle har noe ved seg som er verdt å ta vare på, som er verdt å rose og oppmuntre.

    Det verste jeg vet er når vi mennesker sitter å rakker ned på noen, og ja, jeg kan godt ta meg selv i å gjøre det jeg også av og til, men jeg prøver å holde meg for god for sånt.

    Jeg mener at jeg kan ikke se ned på noen fordi at de ikke har en master i tillegg til en bachelor, at de ikke har hatt artikler på trykk, hatt fotoserier i aviser og gjort 1/3 av de tingene jeg har vært så heldig å få muligheten til. Selv om jeg er flink i det jeg gjør så kunne jeg for eksempel aldri vært hjelpepleier som min søster…. ja, innenfor helsevesenet i det hele tatt, jeg er ikke sterk nok til det og tror ikke jeg kunne gjort den jobben bedre bare fordi jeg er høyere utdannet.

    Kilde: Vær en Venn siden på Facebook

    Noe av det verste jeg vet er når noen rakker ned på de menneskene som bor her i Kopervik hvor vi bor, eller på Karmøy generelt. At en liksom har mindre intelligens og lavere livsverdi bare fordi en ikke har følt behovet for å flytte på seg for utdanning. Høyere utdanning faller ikke naturlig for alle. Vi må respektere at noen ikke har det behovet som andre til å markere seg.

    Jeg flyttet tilbake til Kopervik fra London, og jeg føler ikke at jeg har gått tilbake i utvikling og blitt mindre smart på grunn av det, snarere tvert imot. Her har jeg fått en fantastisk jobb i Byen Vår Kopervik som jeg virkelig liker og som jeg får utfordret meg i og lærer noe hver eneste dag. Jeg har vært på jobb mer enn nødvendig denne uken fordi jeg har lyst å lære mer, få mer kunnskap.

    Vi må slutte å prøve å finne feil med hverandre, vi må gå inn i oss selv og finne årsaken til at vi har det behovet å rakke ned på vår neste.

    Jeg prøver nå så godt jeg kan å se årsaken til at folk kanskje behandler enkelte på visse måter.

    Jeg vet veldig godt at nå i disse dager så snakker noen dritt om mamma og tante, og egentlig på det som er min avdøde mormors rykte. Noen har postet på både Facebook og Instagram at de ønsker at vi brenner en viss plass, og da mener de nok helvete tenker jeg. Det hele gjelder salg/ og kjøp av et hus, min mormors. Det blir rettssak nå til sommeren, og uten å gå i detaljer så har vi sagt hele veien at finnes det en gyldig grunn for å saksøke oss så må jo kjøpere få lov til det.

    MEN….. Jeg skulle ønske de ikke sank så lavt til å ønske min mor og min tante i et brennende hull. Lurer på om de er klar over hva slike utsagn kan resultere i, det er faktisk krenking av enkeltpersoner i sosiale medier, og vet de som kommenterer tilbake at de er med på å mobbe? Vet de at dette kan anmeldes, og vet de hva det kan gjøre med noen?

    Jeg volder ingen smerte og jeg ønsker ingen vondt, jeg tror på karma og at en skal være hyggelig mot selv våre verste fiender. Jeg tror ikke vi tjener noe på å slenge dritt om andre, men at vi har det mye bedre med oss selv hvis vi klarer å se rasjonelt på ting.

    Se for deg at du står på ene siden av et speil, du slenger ut dritt om både det ene og det andre….. Husk at du vet aldri hvem som står på andre siden av det speilet.

    Denne uken døde en 13 år gammel jente….. noen må sannsynligvis leve resten av livet med det på samvittigheten.

    Vi sto sammen etter 22. juli, hånd i hånd, hvite og svarte, høye og lave, menn og kvinner, politikere og hjemløse, vi var en… Men skal vi bare stå samlet når en tragedie rammer oss? Vi må jo lære oss å stå sammen i hverdagen også, vise nestekjærlighet og behandle hverandre med respekt.

    Vær en venn du også! Vis barna i vår tid at vi kan stole på hverandre og at tiden med mobbing er forbi!

    På Facebook oppfordrer BT til å være en venn. Bli med da vel!

    VÆR EN VENN 

    – Takk –

    Siv Asbjørnsdotter Haugvaldstad

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Dumb blondes….

    onsdag 13. mars 2013


    Jeg kjenner at jeg er litt provosert om dagen. Det snakkes om likestilling mellom kvinner og menn, men når jeg ser reklame for TV3 og Paradise Hotel synes jeg det burde tas opp litt debatt på brunetter og blondiner. 
    Off blir rett å slett skikkelig flau når jeg ser hvordan programmet velger å fremstille blondiner. Dumme, lette på tråd og med et hode fullt av luft, akkurat som en ballong som sprekker bare det tenker en fornuftig tanke. Teamet i TV3 må virkelig bruke lang tid på å luke ut de blondinene som bekrefter folks syn på at blond og intelligens virkelig ikke hører sammen. 
    Tommelen ned for dem…..
    Jeg er født blondere enn blond, og helt ærlig, med et utseende jeg ikke kan klage så mye over. Hadde jeg gjort det synes jeg egentlig det hadde blitt for dumt, jeg er ikke direkte stygg å se til… Dette vet jeg! Det betyr heller ikke at jeg oser av selvtillit… Alltid har jeg strevd for å vise at jeg ikke er en dum blondine, men at jeg har IQ, tanker og meninger om det meste. Jeg var smart nok til å få gode karakterer på skolen, jeg kom inn på alle universiteter jeg søkte journalistikk og jeg fullførte og besto en master. 
    Ikke så dum likevel kanskje? 
    Selv om jeg kler best platinablond hår og ja, føler meg mest vel med det, det er jo det speilbildet jeg kjenner, så betyr ikke dette at jeger blottet for noen som helst sosial intelligens og annen intelligens. 
    Jeg elsker klær og mote, synes Sex og Singel-liv er fantastisk gøy og jeg leser moteblader og kjendisnytt som bare det…… MEN, dette er ikke den jeg er mesteparten av tiden, det er bare en del av meg, den samme delen som også bruker tid på sminke, hår og outfits. 
    Den største delen av meg er nok den ikke så mange ser. De fleste vennene mine husker at da jeg var ung ble jeg kalt Pamela, og jeg kan ærlig si at jeg ennå ikke klarer å se på den jenta som satte dette ut i livet, hun vet sikkert ikke hvor mye det såret meg, og hvor mye jeg slet med det, i årevis. 
    Jeg som jobbet så hardt for å vise at jeg var glup, og at det blonde håret bare var en del av meg. 
    En forventer gjerne ikke av en platina blond jente at hun tilbragte ca. 3-4 timer hver dag på å gjøre lekser, og elsket det over alt på jord. At det kjekkeste bladet i verden er Illustrert Vitenskap og ble abonnert på i årevis, til og med sendt fra Norge til England i perioder når jeg bodde der. At får jeg valget så foretrekker jeg enhver Sci-Fi film over alt annet. Jeg ikke ler av guttene i BigBang, men at jeg ler med dem. At favorittboken er Ringenes Herre både norsk og engelsk utgave. At jeg hører mest på indie musikk og metal før pop. At jeg ikke er redd for å brekke en negl eller grave i gjørma. 
    At jeg ikke er redd for å vise meg uten sminke og i jobbebuksa på Coop. 
    I 2013 må der da for søren være lov til både være blond og smart! 
    Fy Fy til TV3 for å fortsette å male et bilde av oss der vi blir alle dratt under samme kam. 
    Det finnes nok like mange brunetter med bare luft mellom ørene…. Hvor er de?

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Full rulle og lange flate….

    søndag 3. mars 2013

    Strekninger, takk og lov! 
    Det er søndag og hviledagen. Jeg er nå av den oppfatning at jeg egentlig synes at den skal holdes hellig. Ligge lenge i sengen, gjerne frokost og film i sengen, så lage god mat, gå lange turer, være med venner, leie film og slappe mer av på kvelden…Men neida, ikke her i huset, her «bygger» vi jo hus og ikke minst et hjem.

    Som jeg har nevnt i de to forrige innleggene så har livet mitt forandret seg ganske drastisk de siste fire årene, og som nevnt, det har vært mange tunge stunder. Når det er sagt og sagt igjen, så har det også vært noe som har gjort dagene mine så ufattelig mye finere, og det er Tommy. Han sitter rett ovenfor meg i sofaen og koser seg meg dataspill. Han er herlig. En bedre mann skal man lete lenge etter. Han er rolig og snill, han lytter, ytrer meninger og vi har det så utrolig morsomt sammen. Føler rett og slett jeg traff spikeren på hodet med han.

    Vi har jo nå kjøpt oss dette huset som mange har fått med seg, ja, de vi kjenner har jo selvfølgelig det. De har heller ikke sett oss så veldig mye siden vi kjøpte det.
    Det var for meg kjærlighet ved første blikk, et herskapshus(etter min mening) av dimensjoner og bak alle de brune, gule og grønne tapetene så jeg for meg romantikk og glede, trygghet og ro, alt dette med en praktfull utsikt som du skal lete lenge etter i dag. Slike tomter finnes nesten ikke å oppdrive. Så nå sitter jeg her da i utsikten min, det er fred i stuen og den eneste lyden jeg hører er datamaskinene våre som surrer og går.

    Dere vil kanskje ikke tro det, men det er flott her, og jeg takker hver dag for at alt dette er mitt, ja, og selvsagt Tommy sitt. Det føles deilig å eie noe, selv om Tommy eier 50% han også. Der gjør det nesten flottere synes jeg, å eie noe sammen med noen, endelig. Følte lenge at alle var kommet så langt i livet sitt, og jeg gikk liksom tilbake 10 skritt hele veien. Var så lenge i England og levde et spennende og rikt liv, og kom hjem til flotte foreldre og kunne dele opplevelsene mine med dem. Så gikk pappa bort, så ble mamma syk, så flyttet jeg hjem, var alene og bodde på pikerommet. Alt ble bedre med Tommy, og jeg tror han vet hvor glad jeg er i ham, føler at jeg er flink til å si det.

    Huset hadde nok ikke vært det samme uten å hatt noen å dele det med.
    Selv om huset er flott nå, og plasseringen har vært topp hele veien så har vi hatt mye å holde fingrene i de siste par månedene. Vi har renovert hele huset, eller i første omgang nå er hovedetasjen så og si ferdig. Vi har begynt på underetasjen, og det er her vi har holdt på i dag. Vi har rett og slett malt på vaskerommet, både vegger og ytterdør. Det er helt utrolig hva et strøk med maling kan gjøre. Hvite vegger og svart bengalakk på døren, ser mye nyere ut med en gang. I morgen skal vi male gulvet mørke grått og få på plass garderobeskap og så kan jeg forhåpentligvis vaske klær i morgen kveld, det skal bli så utrolig deilig.

    Jeg ser jo at veldig mange jenter er så opptatt av interiør, merker og hvordan de skal ha det. Det jeg ofte har lurt på er om alle virkelig velger ting de har lyst på eller om de kjøper tingbare fordi det er dyrt eller det er den trenden akkurat nå. Når jeg eller vi har pusset opp så har vi ikke brydd oss noe om trender egentlig, det orker jeg ikke, synes det blir litt for mye styr. Jeg kan nok absolutt si at det nok er innspill her også som er preget av trender som er eller har vært, men det er ikke dette som er vektlagt hos oss.

    Hjemmet vårt reflekterer oss synes jeg, hvem vi er, og jeg kommer nok ganske godt til syne i rommene hos oss.
    Her er det varmt og godt, det er rolige farger og jeg vil vel kanskje si i overkant romantisk med masse lysekroner og sølv. Jeg elsker sølv. Ja, jeg vet at nå er det messing som er inn, men akkurat det driter jeg litt i. Messing er ikke meg, men sølv, det er meg. Vi har klassiske møbler og mye klassiske pyntegjenstander.
    Det finnes flotte merker som Lene Bjerre, Lexington og Willeroy, men jeg har også lysestaker fra Nille og hyller og bord fra Ikea. Jeg er ikke så opptatt av at alt skal være det merket eller det merket, men jeg innrømmer at jeg også liker fine ting, men alt med måte. Jeg kan helt fint kjøpe billig og kjøper jeg dyrt er det for jeg liker det, ikke det at jeg faller under presset for å ha bare fordi andre har. Fint om folk synes vi har det fint, men dette er et hus for meg og Tommy, først og fremst, det er vi som skal bo her, tilbringe tid her sammen og da er det det som er fokuset. Som mange jenter så elsker jeg også å dulle hjemme, prøve den lampen der eller den stolen her, jeg tror det ligger latent i oss. Før så var jeg nok litt mer retro og gjenbruk, men nå som jeg har hus så tenker jeg nok litt mer over hva som blir kjøpt, det er først nå jeg legger penger ned i ting. Det er helt annerledes synes jeg å leie en leilighet enn å eie et hus. Du blir nok litt mer nøye når det er ditt eget, og dette er første gang jeg har anledning til å gjøre og få det akkurat som jeg vil. Forutsatt at Tommy er enig, for til gutt å være så har han mye meninger, og det elsker jeg ved ham. Han engasjerer seg og selv om han ikke alltid vinner de diskusjonene om hvor ting skal stå og hvordan det skal være så viser han at dette er også hans hus og vi må finne en gyllen middelvei.

    Jeg lurer på om han snart synes det er for mye sølv……

    Jeg legger ut noen bilder nå så kan dere ta en liten titt!

    Velkommen inn til oss 🙂 

    Husets fasade – i sommer blir det hvit

    Inngangsparti

    Stue – ved utsikt

    Stue – Hyller fra Ikea

    TV krok 

    Stue – One of a kind stolen min fra Bohus – Himmelstol

    Kjøkken

    Soverommet vårt – HjerteromDet kommer flere bilder siden, men her er noe bilder som viser huset før vi startet på oppussingen:

    Stuen

    Kjøkken

    Soverom- Takk – 
    Siv Asbjørnsdotter Haugvaldstad

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

    Sivaa
  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Å ta pennen fatt….

    søndag 3. mars 2013

    Opp gjennom hele mitt liv har jeg hatt skrivekløe.
    Jeg har skrevet stiler, fortellinger, dagbøker, historier, dikt og tanker ned hele mitt liv.
    Det var aldri noe spørsmål om hva jeg kunne tenke meg å bli når jeg ble stor.
    Drømmen om leve av det å skrive forandret seg aldri og jeg jobbet hardt å lenge mot å nå det målet om å kunne kalle meg journalist.
    Jeg har elsket ordene og betydning av ord av hele mitt hjerte, hele mitt liv. Alt jeg noengang har følt har vært lettere å forklare med bokstaver enn med lyd. Jeg har alltid villet dele hvem jeg er og hva jeg står for med flere enn en, men jo flere bloggere det blir, jo flere som ønsker å leve av det samme som meg, jo mer har jeg tatt avstand fra det jeg elsker mest av alt i hele verden, nemlig det å skrive.

    Jeg tror rett og slett jeg har mistet selvtilliten når det kommer til min egen skrivekunst og min egen evne til å formidle ord på en måte som gjør det spennende.
    I 2006 var jeg ferdig utdannet journalist, jeg har tatt både bachelor og master i faget, men de store skrivejobbene har latt seg vente på. På mange måter tror jeg helt og holdent det er min egen feil.
    Innerst inne så tror jeg at jeg er god nok, at jeg kan, og at får jeg lov å formidle så vil jeg formidle på en måte som engasjerer. Ja, jeg har jo fått massevis av skryt for mine tekster før.
    Så hvorfor skriver jeg ikke mer? Når legen din diagnoserer deg med «snill-pike-syndrom» så er det kanskje lettere å forstå… Jeg stiller så store krav til meg selv at noen ganger så er jeg min største fiende og den eneste personen som står i veien for å oppfylle drømmene mine.
    Jeg stopper meg selv fordi jeg rett og slett er livredd for å mislykkes, for å ikke være god nok og for å ikke engasjere.

    I en tid hvor alle blogger og skriver om det de har lyst til så føler jeg om mulig enda større press til å prestere, jeg har jo tross alt tatt nesten 6 års utdanning i faget, det å skrive, formidle, både med bilder og ord.
    Jeg føler press på meg til å opprette en blogg som enten skal være rosa eller svart, om klær eller interiør, om sykdom eller helsekost. Jeg har ikke lyst til å være noen av delene, jeg vil være litt av alt, men mest meg selv. Skal jeg være ærlig eller skal jeg male et bilde av meg selv som ikke stemmer? Hva om jeg ikke er interessant nok, hva om folk ler av meg bak min rygg, synes jeg er tåpelig eller dum….
    Jeg har uten tvil alltid vært meg selv og gått mine egne veier, det har ikke alltid vært lett, og spesielt ikke når du kommer fra en liten plass som Karmøy.
    I skrivende stund blir jeg akkurat spurt om å spille i en musikkvideo og selv om jeg synes det er et privilegium å bli spurt så er jeg egentlig nølende. Selv om jeg stort sett driter i janteloven så ligger den alltid å ulmer i bakhodet sammen med er jeg flink nok, dummer jeg meg ut og kommer folk til å le av meg nå?

    ……..

    Jeg har sagt ja til videoen, og jeg vet akkurat hvordan jeg kommer til å være på dagen… KVALM…
    Jeg sier ja til de fleste ting som dukker opp fordi jeg først og fremst hater å si nei, men også fordi jeg liker å pushe meg selv, jeg liker å gjøre ting som jeg ikke alltid er komfertabel med, jeg tror selv at jeg vokser av det som person.

    Jeg vil være den personen andre ser til for mot, for troen på seg selv og at det er lov til å drømme seg langt langt bort, til store jobber, annerkjennelse og rikdom, eller et liv som hjelpearbeider i Afrika om det er det man vil. Jeg fremstår gjerne som jernkvinnen for at andre skal få troen på seg selv, men det betyr ikke at jeg har troen fullt, helt og holdent på meg selv. 

    De siste 10 årene har jeg vært programleder og modell, journalist og konsulent, foredragsholder og student, vært arbeidsledig og jobbet på dugnad.
    Jeg har hatt store drømmer og små drømmer, levd et lykkeligt liv og et sabla kjipt liv. 
    Jeg har hatt motgang og medgang, sorg og smerte samt en hel del glede i mitt hjerte. 

    Jeg lever ofte under mantra «Jeg vil jeg vil, men får det ikke til»…. 

    Så hvem er jeg egentlig og hva blir jeg til? 

    Mitt første skritt er å få tilbake troen på meg selv og at jeg er god nok akkurat som jeg er. Om jeg er rosa eller blå, mote eller ikke, på lavkarbo eller høykarbo, jeg akter ikke å gjøre meg til, men kommer til å skrive nett hva jeg vil! 

    Elsk meg eller hat meg, men døm meg uten å kjenne meg og jeg kommer å biter hodet av deg! 

    Husk at under en hard hud er vi alle sårbare og at et hard ytre ofte kanskje er en maske tatt på for å overleve! Vi må alle lære å ikke dømme noen, men hylle det faktum at vi er alle forskjellige! 

    Er det nå jeg skal si klem, xoxo eller elsker dere? 

    Hva med noe så enkelt som….

    – Takk – 

    Siv Asbjørnsdotter Haugvaldstad.

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

    Sivaa
  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Slutt å klag – Begynn å lev….

    Slutt å Klag – Begynn å lev….

    tirsdag 26. februar 2013

    Kilde: http://www.photosight.org/up/2008/04/21/80993.jpg

    Dette er ikke min oppfordring til dere, men et foredrag jeg skal på i kveld i Haugesund. Etter at pappa døde så har jeg forandret meg en god del, jeg er blitt mer søkende, mer alternativ og avskriver egentlig ikke noe før jeg har prøvd det. Jeg tror vi alle har godt av å gå inn i oss selv, finne ut hvem vi er og hva som er viktig for oss.

    Det er ikke alle som våger å si at de søker mot det alternative og de tar inn både mindfulness, leser «The Secret» og lytter til selvutviklingbøker. Jeg kan våge å påstå at jeg sluker til meg alt, jeg har til og med lest bøker om engler, ja bare for å se hva det står. Jeg liker å lære og vil gjerne ha kunnskap om det meste. 

    Pappas bortgang handlet ikke bare om å miste noen, men også å miste seg selv.
    Hvem er jeg uten pappa, hvem er vi uten pappa, familien min og meg.
    Jeg har alltid følt mye trygghet rundt meg, dette ga pappa meg alltid, han var min klippe. Bare tenk deg selv hvis den du var mest glad i over alt i verden bare plutselig dør fra deg…..

    All trygghet ble revet fra meg på bare noen minutter, og jeg har ikke hatt så mye fred i kroppen siden. Jeg har følt meg utrygg, sårbar, jeg stengte vekk følelsene mine, rett og slett bare for å overleve, spesielt når mamma fikk brystkreft sommeren 2010. Jeg gikk på autopilot i flere år, alt jeg ville var bare å komme meg gjennom dagene, være sterk for alle andre rundt meg, og glemte rett og slett meg selv oppi det hele.

    Jeg har et enormt behov for å tilfredsstille alle rundt meg, si ja til alt, utfordre meg selv og vise at jeg er en fighter…. For jeg er en fighter, det er det ingen tvil om!

    Da jeg hadde slitt med ryggen min over lengre tid, både vært i MR og inne til en rekke undersøkelser, skulle jeg bare til kiropraktor en vanlig dag. Han jeg pleide å gå til var ikke ledig så jeg endte opp på ‘Energi og Helse’ og Arild Bokneberg. Jeg var litt forskrekket i det jeg kom inn, jeg skjønte raskt at han ikke var en vanlig kiropraktor.
    Arild er helseterapeu,t han måler stressnivåene og energien i kroppen din. Han går dypere inn i hva som kan være årsaken til smertene dine. Jeg hadde utrolig høyt stressnivå og selv om jeg ikke følte meg komfortabel de første par gangene så tenkte jeg at dette skulle jeg gi en sjanse. Nå har jeg gått til Arild i litt over 1 år og jeg har merket enorm forandring.

    Arild har lært meg å slappe av, han har lært meg å innse at jeg er verdifull, at jeg er god nok akkurat som jeg er og at jeg ikke trenger alltid å være den sterkeste. At jeg gikk på autopilot altfor lenge, at det er viktig å pleie seg selv. Være åpen og gi beskjed når noe plager meg. At jeg bare kan komme over tapet av pappa ved å godta at han døde, ikke klandre han fordi han forlot meg, men at hadde han kunnet velge så hadde han nok vært her enda. At pappa nok ikke vil at jeg skal ha det vondt, og at jeg må slutte å straffe meg selv fordi han døde, men glede meg over alt det gode jeg har i livet mitt. Og ja, ryggen, den har blitt bedre den også.

    Jeg er blitt flinkere til å gi meg selv tid til å slappe av, prioritere meg selv. Gi beskjed til de rundt meg at jeg kan ikke alltid bare være sterk, men at også jeg trenger at noen er sterke for meg!
    Jeg takker oftere for hva jeg har og hva jeg har fått, ikke hva jeg ikke har fått de siste årene.
    Livet mitt nå er faktisk ganske flott, jeg har tross alt funnet en mann som tar meg akkurat som jeg er og som viser meg at han aksepterer at jeg har hatt en del vondt de siste årene, og han tillater meg å få utløp for dette. Jeg trenger ikke skjule for ham at noen dager, ja da har jeg rett og slett det litt vondt.
    Han har vist meg at han ser for seg en fremtid sammen med meg, det gjorde han den dagen vi kjøpte hus sammen, jeg trenger ikke større bekreftelse enn det. Nå har vi et vakkert hus, med en fantastisk utsikt og en plassering som gir meg fred, ro og trygghet. Det er epletrær og plommetrær i hagen og utsikt over sjøen. Jeg føler at jeg bor midt på landet selv om det er 10 minutter til sentrum. Det er jo alt en jente kan ønske seg.

    Jeg leser og praktiserer minfulness, jeg gjør yoga og i kveld skal jeg da altså på dette foredraget. Jeg tar med meg min eldste søster og min mamma. Det er mamma jeg tror kanskje kommer til å få mest ut av dette.
    Jeg tror hun har godt av å få innspill til hvordan en skal tenke og se på hverdagen. At hun kan finne roen med seg selv og ha et fantastisk godt liv uten pappa. Han kommer aldri tilbake og vi må bare stå på og leve som best vi kan. Mamma har hatt nesten et helt liv med pappa og jeg kan tenke meg at det kan være vanskelig å finne sin egen identitet etterpå, når noen blir brått revet bort fra deg.

    På bare noen måneder så mistet mamma moren sin, ektemannen sin, hun fikk kreft og alt dette har hun stått oppreist gjennom. Det er ingen jeg unner et mer fullverdig, fredfullt og rolig liv enn mamma.
    Det siste året er det også noen som har prøvd å saksøke de etter kjøp av huset til mormor, men det kommer det mer om senere. Dette søksmålet er egentlig helt latterlig, så det fortjener et helt blogginnlegg, men tiden er ikke inne for det enda. Det er derfor uhyre viktig for meg å verne om mamma og om hennes verdier og det hun har bygget sitt liv på, det er ærlighet, godhet, varme og det at man ikke skal snakke vondt om andre.

    Så i kveld håper jeg mamma kan få en liten piff i hverdagen, litt stå-på og gi-litt-faen-vilje! Vise hvem hun er og  hva hun er god for! Mamma er min superhelt og hun fortjener virkelig å ha det beste av alt!

    Foredraget i dag handler om :

    Du er unik og kan enkelt skape forandringer i livet.
    Kom og la deg inspirere og motivere til forandringer. Vi forteller om den nye bevissthetstreningen som vil gi deg den ro du trenger uansett hvilken situasjon du møter.

    • Enkle teknikker til bruk i eget liv
    • Indre ro gjennom dagen
    • Økt selvtillit og trygghet i egne valg
    • Være tilstede i eget liv med en større glede
    • Bedre fysisk og mental helse
    • Mindre bekymringer og bedre søvn
    • Styrket magefølelse og intuisjon
    • Økt fokus og konsentrasjon
    • Bedre hukommelse og innlæringsevne
    • Bedre oversikt og helhetlige løsninger

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

    Sivaa