• Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Verden gjennom mine øyne….

    Mandag 9. februar 2015

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    Hvordan ser du egentlig på verden? Hvilke øyne har du på deg når du går der ute, på stien gjennom livet?

    Noe av det jeg alltid har elsket, er å rusle langs stranden, i skogen eller ved havnen med kameraet mitt hengende over halsen. Gjennom linsene ser jeg verden slik jeg vil, i de fargene jeg elsker, og motivene de blir til mens jeg går. Himmelen forandrer seg flere hundre ganger i sekundet, bladene beveger på seg  ustanselig og sjøen skvulper inn mot land i sitt eget tempo.

    Det å kunne gå ute blant det mektige bildet som er naturen føler jeg en frihet, en glede og en følelse av å være til. Det er som om du er helt alene i verden, men likevel s er du omringet av liv.

    Pappa elsket naturen mer enn noen, og mamma har alltid tatt bilder av den. Jeg har vært så heldig at jeg har fått lidenskap til begge deler.
    Til jul så fikk jeg nye objektiv til kameraet mitt av Tommy. Han savnet å se lidenskapen til foto i øynene mine, mitt forhold til naturen og til det at jeg var stadig ute for å ta bilder. I det siste har jeg kun tatt bryllupsfoto og det er noe jeg virkelig elsker, men han ønsket at jeg tok bilder for meg, ikke for noen andre.
    Det å endelig ha tid til å puste ut mens jeg rusler nedover stranden mens jeg foreviger det jeg ser er noe jeg har lengtet etter den siste tiden uten at jeg faktisk har gjort så mye med det.

    Noen ganger trenger vi et dytt i riktig retning, en påminnelse om hva som virkelig betyr noe for oss, hva lidenskap er og hvordan leve for oss selv, ikke alltid bare for alle andre. I en så travel tid som vi lever i i dag så tror jeg at vi ofte glemmer oss selv litt, vi glemmer hva som virkelig gjør oss lykkelig. Vi har det så travelt med å alltid være på mobilen, være tilgjengelig, være i øyeblikket og på nett at vi faktisk glemmer å leve. Jeg vil ikke ende opp som 70 åring og kun ha bildene på instagram å vise til. Jeg vil i likhet til min mor ha et rom med fotoalbum som jeg kan dra frem når jeg ønsker, glemme meg bort i minner om den tiden som var, men likevel huske at jeg levde, at jeg følte og at jeg var tilstede i øyeblikket.

    Jeg vil ha de dype samtalene, jeg vil føle verden, jeg vil oppleve den, jeg vil se den med mine øyne, ikke alle andres. Jeg vil ta tilbake tiden, tiden min.

    Jeg innrømmer gladelig at jeg elskser sosiale medier, jeg koser meg på instagram, på twitter og på Facebook, jeg digger Snapchat, men jeg er likevel kommet dit at jeg prøver å legge mobilen vekk litt oftere, for det er da virkelig ikke noe gøy å være på familemiddag når alle sammen sitter med hodet ned i hver sin mobil.

    Vi lever jo i stor grad mye mer overfladiske liv i 2015 enn vi gjorde i 1990, jeg skulle av og til ønske at kanalene var få, videobutikken fremdels var stedet vi gikk til for å drømme oss vekk, ikke for å få en kjapp middag dagen derpå. Hvem husker vel ikke når telefonen var fast og numre til venninner var lagret i hodet og kom frem på autopilot i det du så tallene foran deg. Kan du noen nummer i dag? Jeg kan ikke engang Tommy sitt mobilnummer, men nummeret hjem til foreldrene til venninnene mine sitter fremdeles som støpt.

    Vi måtte prøve litt mer før, streve litt mer, i dag kommer det meste til oss før vi har løftet en finger, valgene og mulighetene vi har er uendelige.  

    Jeg setter pris på utviklingen, men tror også at det er viktig å ta tiden tilbake, reflektere over hvor vi står i verden. Jeg vil at den verden jeg ser skal jeg se gjennom mine øyne, gjennom å oppleve verden, gjennom å oppleve mine nærmeste, gjennom å lytte og gjennom å dele.

    Når jeg nå rusler nedover stranden, kameraet hengende over skuldrene, ja, da skal jeg verdsette det bildet jeg er omringet av litt oftere. Den kalde vinden strykende over huden, fingertupper kalde som is og nese så rød som Rudolfs…
    Det er da vi virkelig kjenner at vi lever, at vi er !!!  

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    2015 © Studio Asbjørnsdotter 

    – Over og Ut – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Så ble jeg ikke sportsanker i TV2 denne gang….

    Tirsdag 3. februar 2015

    Vi er nå kommet noen dager inn i februar. Så deilig å tenke på at januar endelig er over. Det er en så utrolig lang måned, nesten som om tiden står helt stille.

    For meg så har vel kanskje januar vært ekstra lang. Jeg søker jo enda på jobber, og det å gå hjemme ligger virekelig ikke for meg. Det å gå på jobb, det er det som er tingen, bruke hodet.

    Selv om jeg ikke har fått napp på noen av søkandene mine enda har en av dem vært uhyre spennende å vente på tilbakemeling fra. Du skjønner, rett rundt juletider søkte jeg på stilling som sportsanker i TV2, noe som jeg tenker er en drøm av en jobb. Det er et vansklig yrke jeg har valgt meg, journalist, spesielt i disse dager hvor flere og flere må gå, og jobbene, de vokser ikke på trær. Jeg tenkte at sannsynligheten for noe napp hos TV2 var å se langt etter, men at en vokser på det å bare søke også, en skal ikke være redd for å gå etter drømmene sine.

    Mamma maste hele tiden om jeg hadde hørt noe, og det gjorde jeg ikke… til å begynne med, men så plutselig datt en e-post fra redaksjonssjefen i TV2 Sporten ned i inbox’en min. Han ønsket å se mer av meg og ønsket at jeg skulle sende over noen klipp fra min tid i TV Haugaland. Til ttross for at jeg var litt flau over at min tid i TVH var tilbake i 2008/2009 og at jeg ikke var så veldig erfaren foran kamera på den tiden sa jeg at, jo, selvfølgelig skulle jeg ordne noen klipp.

    Jeg ringte Knut Netland med en gang, for så å ringe Jarl Vidar og be ham sette sammen noen snutter til meg. Jeg direkte hang på nakken til Jarl Vidar til han hadde hatt tid å sende over klipp. Dette var ikke en mulighet som jeg skulle gi fra meg uten en kamp! 

    For en spennende prosess jeg plutselig befant meg i, dette hadde jeg egentlig aldri trodd. Allerede nå følte jeg at jeg hadde vunnet. Jeg har søkt på utallige jobber innen mediebransjen her hjemme, og de har tilsynelatende ikke plass til meg noen av de. Alt jeg ønsker er å få jobbe med det jeg har studert til master i, men her hjemme har ikke noen gidd meg den muligheten enda. Jeg har spurt meg selv gang på gang hva som kan være årsaken til dette. Jeg søkte til og med på jobb som næringslivsjournalist i TVH, men hit kom jeg ikke engang til intervju. Jeg ble ikke vurdert, tross min utdanning, erfaring og ikke minst min tid som både markedskoordinator og daglig leder i den tids største næringsorganisasjon her hjemme, Byen Vår Kopervik. Som leder for valgkomiteen i Karmøy Næringsråd og medlem i planleggingskomiteen for Bedriftenes Dag skulle en kanskje tro at jeg hadde noe av det som skulle til for å dekke lokalt næringsliv.

    Så var det TV2 da, en stilling med over 200 søkere så utmerket faktisk søknaden min seg nok til at de ønsket å se mer, det er jo mye lenger enn jeg har kommet her hjemme. Jeg var forbredt på å flytte til Bergen, begynne å pendle, jeg hadde snudd meg rundt hadde jeg fått muligheten.

    I tiden fra jeg sendte over klipp til jeg omsider hørte noe føltes ut som evigheter, i virkelig tid tok det noen uker. Fredag fikk jeg endelig svar. I en flott og personlig e-post fikk jeg beskjed om at jeg desverre ikke var blandt de 12 som nå skulle inn på audition. Selv om jeg ikke nådde frem her heller fikk jeg en utrolig hyggelig e-post hvor redaksjonsjefen skrev at jeg hadde all relevant utdanning og erfaring, men at jeg manglet en del på erfaringen sammenlignet de 12 som ble valgt ut.
    Han håpet at han kunne ønske meg god helg likevel…. Selvfølgelig kunne han det!

    200 søkere gitt… det er ufattelig mange om en eneste stilling. Det å bare ha blitt kontaktet synes jeg er så imari stas og det tar jeg som et stort kompliment.
    Da kan jeg fortsette i jobbjakten med litt mer selvtillitt enn jeg har hatt den siste tiden. Selv om jeg ikke ble sportsanker denne gang så kommer kanskje min tid, min mulighet, min åpning til å bli en del av den verden som jeg har elsket, pustet og drømt om siden jeg var liten.

    For litt siden ble det gjort et intervju med meg i forbindelse med min jobb i Byen Vår Kopervik. Han som intervjuet meg spurte meg etterpå hvilken bakgrunn jeg egenlig hadde, Masterutdanning i Media og Bachelor i Journalistikk svarte jeg. Litt fortumlet svarte han tilbake, helt motsatt av meg, jeg har ingenting innen journalistikk, men alle må jo ha en jobb. Fy søren tenkte jeg med meg selv, aner du egentlig hvor heldig du er… Jeg hadde gjort alt for å tatt hans plass.

    Nå er han redaksjonsleder for en lokalavis her på Haugalandet, lurer på om han tenker det samme enda……

    Jeg tror og håper at muligheten vil by seg etterhvert, og gjør den det tror jeg kanskje det kan forbause en arbeidsgiver hva jeg faktisk kan by på.
    At jeg kan være litt rusten innen faget, det kan godt være, men gir noen meg muligheten så skal jeg jammen meg vise hva lettlært er !!!  

    – Over og ut – 

    PS. til alle dere andre der ute som også søker jobb, have a little faith, gode ting kommer til de som venter.

    2015 ©Studio Asbjørnsdotter / Quote Paulo Coelho

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok

    When your faith is shaking….

    Onsdag 29. oktober 2014

    Trenger man gjerne noen ord for å komme seg på beina igjen eller for å holde motet oppe.
    Jeg føler meg skikkelig mislykket om dagen, litt trist og kjenner at jeg hadde hatt behov for noen gode nyheter og for en real motivasjonsboost.
    Så akkurat i dag synes jeg at det var dagen på å minne meg selv på hva jeg er, og hva jeg tror.

    – Jeg trengte en helt, så jeg ble en –  
    Jeg har i mange år nå møtt på den ene utfordringen større en den andre, den ene sorgen etter den andre og det ene nederlaget etter det andre. Hele tiden har jeg måttet holde meg støtt på beina og samtidig løftet opp alle rundt meg, de som faller og de som trenger hjelp til å reise seg igjen.
    Jeg tror så inderlig på å være et godt menneske, at om jeg bare gjør gode ting og står på så vil gode ting komme tilbake til meg. Jeg har ventet lenge på feriepenger fra min forrige jobb nå, og det viste seg at jeg heller ikke fikk dagpenger før i november ettersom det sto i kontrakten min at jeg hadde tre måneder oppsigelsetid…. mens jeg i realiteten bare hadde to. Hadde jeg visst at dette var tilfellet hadde jeg aldri godtatt en oppsigelse på 2 måneder. Og nå venter jeg altså langt om lenge på feriepengene mine som skulle gå til regninger og det som er av utgifter i en måned. Stakkars Tommy, måtte jo ta seg av hele sulamitten (jeg hater å måtte være avhengig av andre, Tommy inkludert) og jeg måtte ta hånden ned i spareposen min for å kunne betale mine faste utgifter. Jeg har vært tålmodig lenge nå tenker jeg og når håper jeg virkelig at pengene er på konto før helgen. Det er hele tiden flere og flere ting som dukker opp slik at pengene ikke betales ut. Det er en måned siden jeg hadde min siste dag… nå drøyer ting veldig.

    Det er ufattelig slitsomt å gå å vente på å få avslutte et arbeidsforhold skikkelig. Jeg ønsker å legge den erfaringen bak meg og jeg ønsker så veldig å komme tilbake i arbeid igjen, et eller aent sted… et sted som behandler meg bra og er takknemlig for den jobben jeg gjør og som gjør at jeg vil gå de ekstra lengdene for å gjøre en god jobb.
    Jeg har søkt på noen jobber uten hell, det ene stedet var et så inderlig ønske at tårene trillet ganske lenge da jeg fikk e-post om at noen andre var tatt inn til intervju. Har du kjent på den følelsen, når du finner noe som du tenker hadde vært midt i blinken for deg, som pirrer nyskjerrigheten din og som gjør at når du legger deg så dagdrømmer du om din første dag og følelsen du sikkert ville kjent på når du gikk inn hoveddøren. Jeg er veldig streng med meg selv, litt for streng vil nok ganske mange si, men jeg har store forventinger til meg selv. Jeg har jobbet hele livet for å bli den jeg er og for at jeg skal være fortjent til å oppnå gode ting og ikke minst være en som kan ta vare på seg selv og ikke være avhengig av andre. Jeg elsker å jobbe, jeg elsker å bidra og jeg synes det er så leit at jeg ikke får vist hva jeg er god for.

    Jeg skulle gjerne ha vært modig nå, mens jeg er uten jobb, til å ta fatt på det som er min største drøm, å skrive en bok. Jeg har begynt så mange ganger, men den er så ekte, den er så ærlig og den er så inderlig nær. Jeg kjenner det at når jeg leser om Linnea Myhre som nå har gitt ut sin andre roman så tenker jeg at de er så modige, at de våger å blottlegge seg selv slik. Jeg er ikke redd for at folk skal se meg, jeg er den jeg er, og så lenge jeg kan stå for det så burde jeg også vært modig nok, modig nok til å la en side bli til to. og så til et kapittel og til sist en bok. Mitt liv, min historie, den er der og det om andre hadde villet ta del i den, ja, det betyr egentlig ikke så mye for meg, men jeg hadde vært stolt, og pappa, han hadde sett ned på meg og sett at jeg ikke var redd for å fortelle hva det å miste ham har gjort med meg, hvor ensomt det har vært til tider, men at jeg hele tiden har reist meg, tatt utfordringene på løpende bånd og hele tiden, aldri, aldri vært bitter på at hans død var urettferdig, for tidlig og så inderlig sår.

    Når man er hjemme hele dagen, ja da kjenner man litt på hva en lengter etter og hva en ønsker seg. Tiden vi går mot nå forsterker sorgen jeg bærer på og med farsdag rett rundt hjørnet er det mange ting som spinner rundt i hodet. For meg er det viktig å vise pappa at han har all grunn til å være stolt av meg, at alt han har lært meg skinner gjennom, og at i det øyeblikket min store helt lukket øynene og sa farvel til livet fant jeg ut at jeg måtte bli en selv, en helt.

    Vi lurer ofte på hvorfor noen får så mange utfordringer, og hvorfor noen bare sklir gjennom livet uten bekymringer og uten motgang. Jeg har hatt mye av alt, og selv om noen dager føler jeg at det skjelver i troen så ville jeg likevel ikke vært foruten. Jeg tror at jeg læer av dette, jeg tror at det hjelper meg på veien og jeg tror virkelig at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

    Måtte bønnene mine bli hørt, måtte drømmejobben dukke opp, måtte styrken komme tilbake og måtte selvtilliten gjøre det samme.

    Og som Audrey Hepburn sa det:

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv,  Kjære dagbok

    Sivaa in Wonderland

    Onsdag 15. oktober 2014

    Vi kjenner alle til historien om den lille piken som følger etter en kanin ned i et hull, kommer til en underlig verden befolket av ekstraordinære men en uvanlig logikk og sans for byråkrati.
    Selv om jeg ikke har gått etter en kanin ned i et hull og kommet til en verden med masse rare skapninger, ja så føler jeg meg likevel som den lille jenta som har kommet til en verden hvor alt er nytt og jeg går på ujevn grunn.

    De siste dagene har jeg kommet til å tenke på alle unge i dag som velger å være hjemme, som foretrekker å «nave» som det kalles nå. Da tenker jeg på meg selv, og hvordan det ikke har gått mange dagene i denne nye tilværelsen før jeg vet at dette ikke er noe for meg. Jeg liker å komme meg ut dørene om morgenen, ha en jobb og gå til og føle at jeg bidrar til samfunnet på et eller annet vis.

    Det å miste jobben er virkelig bare kjipt, og selv om det kan være deilig med noen uker fri til å klarne tankene kjenner jeg at jeg virkelig hadde kost meg mer om jeg kunne møtt en ny dag med en ny og spennende jobb. At det jeg har å komme med er av betydning for noen andre og ikke minst det at det settes krav til meg.

    Jeg har alltid villet bidra og det er akkurat derfor jeg føler meg litt i limbo her jeg sitter.
    Jeg liker forutsigbarhet, jeg liker å vite hva som skjer dagen etterpå, og jeg liker å få være i lag med mennesker. Det er rart å sitte her hjemme og fundere i hvor veien tar meg nå, hvilken retning skal jeg gå og for første gang så føler jeg at det ikke er oppmerket noen linjer, jeg må tegne opp stien mens jeg går den. Jeg har søkt på en jobb som jeg virkelig kunne tenkt meg, og jeg krysser fingrene for at jeg skal ha en mulighet her. I mellomtiden så må jeg jo bare se hva som er der ute, tenke over hva som er viktig for meg og ikkje minst vurdere hva som vil gjøre meg lykkelig.

    I dag er det første gang på årevis at jeg ikke får lønn på kontoen min…. neste gang jeg får penger, ja, da er det dagpenger… Så enkelt tenker nok noen, noen andre tenker at det nok må være deilig å kunne få penger og slippe å gjøre noe som helst… Jeg, jeg tenker at det er godt det finnes nødløsninger som dette og jeg er takknemlig for at slike ordninger finnes, men jeg tenker også at det hadde vært mer stas om jeg hadde måttet jobbe for pengene. Det finnes nok av de mennekene som ikke er i stand til å jobbe, som er avhengig av de pengene på en helt annen måte enn meg, men det betyr ikke at jeg ikke trenger de, jeg har jo også regninger å betale. Det er bare dumt at jeg, en person med så mye utdanning og et så stort ønske om å få jobbe, nå sitter hjemme og drikker te mens verden utenfor går sakte forbi. Jeg liker meg best ovenfor kaninhullet, hvor jeg bare kan sitte å kikke ned, fundere på hva som kan befinne seg der under bakken, hvor jeg kan drømme meg vekk, mens jeg likevel vet med meg selv at dagen i morgen, ja, den vil ikke bli så anderlendes enn dagen i dag.

    Jeg er uten tvil en drømmer ser du, jeg liker å la tankene fly, og det er vel noe av det fineste med å være en kreativ sjel. Det tillater meg å drømme meg bort, sette farge på verden og skape en illusjon av det jeg drømmer om og det jeg ønsker skal bli.

    I tiden nå frem til jeg forhåpentligvis får en ny jobb å gå til så har jeg bestemt meg for å gjøre ting som er viktig for meg, som gir meg påfyll og som gjør at jeg fremdeles vokser som person.
    For selv om det er kjipt å gå hjemme, ja, så finnes det jo også positive sider med denne hverdagen.
    Jeg får tid til meg selv, til å gjøre de tingene som jeg ikke har hatt overskudd til det siste året. En hverdag hvor jeg trener, hvor jeg skriver, tar bilder og kanskje tar frem penselen min igjen og lar drømmene få utspill på et lerret. Når jeg maler forsvinner verden rundt meg og det gir meg en enorm glede. Tommy har savnet denne Sivaa, hun som er kreativ og søkende, som ser naturen og himmelen på en helt annen måte en kanskje de aller fleste. Hun som vokser på kreativt utstpill og som setter det hun føler til liv ved å ta pennen fatt eller fange et øyeblikk med kameraet.

    En annen ting som er viktig for meg er å få lov til å hjelpe de som trenger det. Etter at pappa døde så ble det veldig viktig for meg å bidra, støtte oppom de som er mindre heldige enn oss.
    Nå på søndag er det TV Aksjonen og jeg er bøssebærer. I år så heter aksjonen «Vann forandrer alt» og dette er noe som jeg er veldig opptatt av. Jeg har tidligere på eget initativ samlet inn vann til Røde Kors under aksjonen «Vann til Afrika». Dette gjorde jeg fodi jeg synes at det er viktig å tenke på at selv om vi føler oss dritt, selv om vi får hverdagen snudd opp/ned noen ganger så finnes det mennesker som ikke engang får et rettferdig utgangspunkt. For oss er vann en selvfølge, det er det ikke for mange. Jeg unner alle rent vann, jeg unner alle barn en rettferdig start og jeg håper at ved å være med å bidra så vil noen få det bedre, få et mer verdig liv. Jeg alene kan ikke redde alle, det kan ikke du heller, men om vi alle gjør litt så må det vel ha uttelling på noen måte.

    Jeg er lei meg fordi jeg mistet jobben min, jeg sørger over at jeg mistet pappa så altfor tidlig, men jeg vet inni hjertet mitt at jeg har trossalt vært mye mye heldigere med mitt utgangspunkt enn mange andre, derfor vil jeg bidra, derfor vil jeg gi. Jeg vil ikke bli bitter, jeg vil ikke synes synd på meg selv, jeg vil være med på å gi håp. Jeg er bøssebærer på søndag, er du?

    Vi kan alle gjøre noe mer, bli med da vel! 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Hverdagsliv

    Studio Asbjørnsdatter er live….

    Mandag 6. oktober 2014

    Endelig så har jeg «meket» meg til å lage meg en nettside for Studio Asbjørnsdotter. 
    Som de fleste vet er jeg en vedlig kreativ person, og mine to store lidenskaper er skriving og fotografi. Det kanskje ikke alle vet er at jeg er en person som også liker å gjøre andre kreative ting som å.. ja, lage nettsider og male og tegne.

    I dag er det altså nettsiden til Studio Asbjørnsdotter som har fått fokus.
    Jeg har lenge lekt med tanken om å virkelig få brukt fotoutdannelsen min og kommer nå til å bruke Studio Asbjørndsotter mer aktivt til alle de som kan tenke seg en bryllupsfotograf som virkelig elsker å formidle den store dagen til kunden.

    Jeg kommer fortsatt til å gjøre dette på hobbybasis da jeg ønsker å få brukt hele utdannelsen min i en fast 100% jobb, men da jeg spesialiser meg på bryllup vil ikke dette bli noe utfordring da de fleste bryllup arrangeres lørdager.

    Så sant jeg er ledig på ønsket dato stiller jeg gjerne opp som fotograf på din store dag. På nettsiden kan du nå finne priser og all annen informasjon som du kan komme til å trenge.

    Det er nå også opprettet en egen e-post adresse til siden, og jeg ber om at alle henvendelser sendes på e-post:post@studioasbjornsdotter.com

    Jeg opprettet for noen år tilbake siden selskapet Siv Haugvaldstad Production, men har ikke tatt det i bruk enda, dette endrer seg nå.
    Studio Asbjørnsdotter kommer nå til å være en del av dette selskapet.

    Siv Haugvaldstad Production har Org.Nr : 995 011 352

    Jeg gleder meg til å se hvordan utviklingen her blir og håper virkelig at jeg kan få forevige flere store øyeblikk i tiden fremover. 

    For å besøke Studio Asbjørnsdotter på nett KLIKK HER

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok

    Hush, be quiet, TIME OUT….

    Søndag 28. september 2014

    Har du noengang hatt det slik at du kjenner at du må hive etter pusten, det gjør vondt i hele kroppen, alt uten at du er syk…?

    Hodet mitt har det siste året vært proppet av tanker, konstant på søk etter løsninger, ivrig etter å gjøre en forskjell fortsatte jeg i en jobb som nesten tok knekken på meg.

    I mai sendte jeg styret mitt en e-post hvor jeg forklarte at jeg ikke lenger kunne står for hva vi drev med om det ikke ble gjort noen drastiske tiltak. En bønn om å være ærlig og åpne, at jeg var sliten av å skjule ting… 
    Med festival på programmet og ønske om å få lede Kopervik mot suksess så stupte jeg lenger inn i jobben, oppgavene og plikten jeg følte. 24 timer i døgnet var hodet mitt på jobb, og jeg begynte å miste meg selv. Jeg mistet en stor del av den jeg er og den jeg alltid har ønsket å være, en ærlig og god person som mer enn noe annet vil at andre skal ha det godt og at hardt arbeid skal gi resultater.
    Jeg har aldri vært ute etter å ta noen, men jeg har satt BvK foran alt og jeg mener det bør få konsekvenser når du driver et selskap til stor gjeld uten å opplyse styret om det. Jeg har sagt det hele veien, at hadde styret hatt den informasjonen de nå sitter på for flere år siden burde jeg aldri ha vært ansatt.

    Nå er jeg oppsagt….. arbeidsløs….. motløs og for første gang på lenge er hodet i ferd med å gjenoppdage hvile, å ha fri, å være tilstede, men for første gang er jeg også bare trist. Jeg er så lei meg for hvordan denne jobben endte.
    Dette var min drøm, mitt mål, alt jeg ville og jeg var så kry den dagen jeg skulle få starte arbeidet for Kopervik og for alle de flotte menneskene som bor her.

    Jeg er så skuffet over hvordan bildet på mitt forbilde bare ble knust, den personen jeg hadde sett slik opp til og som jeg gjentatte ganger hedret. Min forgjenger i BvK var en rollemodell og jeg var så ydmyk for at jeg skulle få ta over, følge i fotsporene til en ekte bidragsyter….. så knuste drømmen, bildet ble forvrengt og igjen satt jeg bare skuffet over å trodd at alt var så flott. Hvorfor ville noen med vilje sette en annen person i en slik situasjon, uten å opplyse om det. Jeg fikk aldri en sjangs, aldri en mulighet til å vise hva jeg kan, hva jeg er god for og ikke minst hva jeg ville gjøre for Kopervik. Jeg er så lei meg for at medlemmene ikke fikk sett at engasjementet mitt kunne føre til resultater, at viljen min kunne løfte hele byen opp og at jeg var en verdig arvtager til stillingen.

    Jeg har siden i sommer kjempet en kamp for sannheten og for at ting skulle komme frem i lyset. Helt ærlig så trodde jeg ikke at ting skulle komme frem så bra som de gjorde, men selvfølgelig ligger det enda mer til denne saken.
    Kroppen min var kampklar, hodet mitt var klar til å kjempe for livet og hjertet var klart for å bryte sammen. Nå ligger de fleste kortene på bordet og i tiden etter at alt kom frem ble jeg syk. Jeg trengte en time-out og kroppen reagerte. Det endte med at jeg nå har ligget i over en uke, ryggen ville ikke mere og kreftene til å reise seg opp uteble. Alle påkjenninger jeg har følt den siste tiden har inhentet meg og det at jeg slapp unna kampen, ja det har hodet forstått, men kroppen, den trenger mer tid.

    Tingen med meg ser du er at jeg alltid er ærlig, om det så knekker meg så går jeg først gjennom ilden, tar imot det som kommer og kjemper kampen.
    Nå er jeg imidlertidig lei av å alltid måtte være den som kjemper, som står på barikaden og tar på seg ansvaret, av å være den som alltid skal redde situasjonen og som skal finne løsningene på alles problemer og utfordringer.

    Så alle sammen… hush, be quiet, jeg trenger en time-out.
    Til å bare får være, ikke noe mer, kjenne på at hodet for første gang på lenge er tomt, uten bekymringer og ikke minst få lov til å kunne svare ærlig på hva som har stått på siden jeg begynte som Daglig Leder i BvK September 2013.

    Jeg må få finne ut hvor veien fører meg nå. Jeg ønsker at den skal føre meg dit hjertet vil, dit hvor jeg kan få føle på trygghet og få lov til å finne glede i det jeg gjør, ikke bare bekymring. Jeg har hatt mye spennende erfaringer i BvK, men jeg er klar til å legge denne delen av livet bak meg. Jeg kommer ikke tilbake, jeg avslutter dette kapittelet og håper at noen andre kan løfte byen opp uten å bli tatt med i dragsuget.  

    Jeg uttalte meg for litt siden på en sak hvor vår fungerende ordfører satte spørsmål til kvinner i lederstillinger i sentrumsforeninger og jeg mente hun dreit på draget.
    …… Du skjønner det, at en ting vet jeg. Hadde forutsetningene ligget til rette for meg da jeg trådde inn i min stilling, ja, da vet jeg at jeg hadde vært fantastisk i denne stillingen. Av og til gir vi oss, ikke fordi vi tar på oss for mye, driver med ditt og datt, eller at vi blir gravide…. av og til blir vi tvunget til å tre av, til å gi opp drømmen fordi noen forteller deg at nå er det på tide å våkne, kassen er tom, kampen er slutt, ekstraomganger er ferdige og resultatet ender fremdeles på minus.
    Det kjipeste med dette resultatet var at det ikke var du som bommet på straffe, det var den personen som sto foran målet før deg…
    Vi kan gjøre mye godt, mye riktig i 90 minutter, men når avslutningen ikke holder til mål, da er det viktig å være ydmyk, ta en for laget og innse sine feil og sine mangler.

    Burde jeg har gjort mer… kanskje, men jeg vet ikke hva.
    Jeg vet ikke hvordan forutsetningene og utgangspunktet kunne ha tatt meg i en annen retning.

    Nå… nå må jeg lære meg om reglene til Nav, nå må jeg gå inn i en periode hvor det er uvisst hva som skjer i livet mitt når det kommer til jobb.
    Er jeg fremdeles attraktiv, har jeg spolert min sjanse, vil jeg oppleve motgang som følge av å ha tvilholdt på drømmen om å klare å redde et sunket skip…?

    – Sivaa – 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok

    Maskeradeball og sofasliting

    Tirsdag 28. januar 2014

    Forrige uke bare fløy forbi og var i grunn en uke som innehold både hummer og kanari. Jeg kjenner at jeg har vært stresset den siste tiden, spesielt i på jobb. Stillingen innebærer så utrolig mye mer enn hva folk kanskje forventer og det kan av og til være litt vanskelig å forklare alt jeg gjør, ja, når det ikke er aktiviteter som viser direkte igjen i sentrum. Det er mye å sette seg inn i og flere områder å få forståelse for og insikt i. For å ikke snakke om et kontor som virkelig trenger en liten oppshining. Det er nok ting som ligger her som jeg aldri kommer til å ha bruk for og aldri kommer til å vite hvordan jeg i det hele tatt skal dra nytte av. Nå har jeg fått litt ting unnagjort som hastet ganske kraftig så nå kan jeg bruke litt tid på å rydde og male kontoret mitt. Vi kan vel alle trenge en frisk start og hva er vel ikke viktigere enn å ha det hyggelig og ikke minst god struktur der hvor du skal tenke kreativt for en hel by.
    Et ordtak som jeg alltid har holdt godt til kroppen er «A tidy space – A tidy mind» og det tror jeg stemmer skikkelig bra. Jeg gleder meg virkelig til å kunne invitere kunder på besøk til meg og stolt vise frem hvor jeg holder til.

    Ellers så brukte jeg uken på å lese på teori, og også fullføre min siste langkjøring. Det er så på tide nå at jeg bare får tatt dette førerkortet. Kan nesten ikkje forstå at jeg ikke har det, blir deppa bare av tanken. Nå holder jeg uansett på og får vel si meg fornøyd med at jeg iallefall har satt meg et mål og at jeg i det minste har lest den eviglange teoriboken fra perm – perm. Selv om jeg har brukt sånn ca. 13 år på å lese gjennom den boken er jeg faktisk ganske stolt av meg selv for å endelig ha gjort det. Jeg gir meg selv tommel opp for det, viktig å motivere vettu!

    Lørdag var ukens høydepunkt. Min beste vennine Sunniva skulle feire sin 30 års dag og det med et skikkelig Black and White Maskeradeball. Ingenting kunne vel passe meg bedre enn akkurat dette. Pre-England så var vel det å kle seg ut noe av det verst tenkelig i verden, men post-England så digger jeg et skikkelig fancy-dress party. Masken bestilte jeg fra Superkul og Tommy hadde en i matchende farge. Jeg ville jo helst vi skulle gå i skikkelig Phantom of the Opera style, som en hyllest til den flotteste operaen i verden. Jeg er en skikkelig Andrew Loyd Webber fan og det hadde vært som en drøm hvis vi hadde tatt den helt ut. Det ble det ikke noe av, da ingen andre skulle ta den helt ut kunne jeg heller ikke forvente at min elskede mann skulle kle seg ut som en teaterfigur, er vel ikke helt i hans gate.
    Gjorde likevel litt ekstra ut av det og hadde maske med fjær og ballettkostyme i svart, var skikkelig fornøyd med outfiten og hadde en helt vanvittig morsom kveld.
    Sunniva ble så glad da hun åpnet iMac’n på 27″ som vi hadde samlet inn penger til. Hun mistet både munn og mæle. Det var en velfortjent presang og håper at hun får tid til å dyrke kreativiteten sin nå etterhvert.

    At lørdagen var vellykket fikk vi virkelig kjenne på søndagen. Jeg var så sliten at jeg nesten ikke orket å stå opp fra sengen. Føltes ut som om uken hadde vært ekstra lang ettersom søvnen ikke hadde topp hele uken. Det blåser jo stikker og strå, og når du bor med sjøen så er det som om den banker på vinduene sammen med vinden og nekter å gå. Tommy stakkar, han var enda verre enn meg. Han gikk rundt som om han var en gammel mann og bare oiet seg gang på gang.
    Det endte med kebab og film, og et kjapt besøk innom i døren av Anneline, Kjetil og nydelige lille Ian Andre. Perfekt slutt på en innholdsrik uke. 

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Endelig fredag….

    fredag 17. januar 2014

    Det skjer mye i livet mitt om dagen, ofte så mye at jeg ikke har tid til å stoppe opp, skrive om det og dele det med dere. Det går umåtelig lang tid mellom hver gang jeg klarer å skrive og jeg føler at hvert innlegg begynner med den samme strofen, nemlig hvor mange ganger jeg må begynne denne bloggen på ny. 
    Denne gangen driter jeg rett og slett i denne oppdateringen. Eller en kjapp en er kanskje på plass.
    Siden September har jeg vært så travel at jeg av og til nesten ikke klarer å sparke fra i bakken like fort som jeg må løpe av sted. Noen ganger innbiller jeg meg at jeg er født med rulleski på beina og kan bare sette utfor og være på plass kjappere enn lynet.
    Det hele begynte med at jeg ble promotert på jobb, jeg gikk fra å være markedskoordinator til daglig leder for Byen Vår Kopervik. En sann drømmejobb og jeg hadde lenge håpet at dette skulle bli en mulighet for meg. Det er en stor jobb med mye ansvar og jeg lærer noe hvert eneste minutt føler jeg.

    Nå er det noen uker inn i januar og jeg har nesten ikke pustet i det nye året. Det er mye som skal på plass tidlig i året, og det er bare til å ta sats. Nå har helgen endelig kommet og jeg gleder meg til å slappe av, rydde hjemme og virkelig føle at jeg har fått pakket vekk julen… Ja, noe av det har bare kommet vekk fra stuen og inn på gjesterommet, og det er jo virkelig ikke vekk, når det når loftet, ja da er det pakket vekk.
    Trodde aldri at jeg skulle drømme om rydde-dag, vaske-dag og ikke minst en hel helg dedisert til dette formålet. Men etter at jeg har fått eget hus så ser jeg hvor mye arbeid det egentlig har vært for mamma å holde det rent og rydding til alle tider, samtidig som hun har hatt jobb å gå til, matlaging, sitt eget sosiale liv, vært mamma, og kone for min pappa, gjennom et helt liv.
    Jeg unner henne virkelig pensjonisttiden og at hun koser seg hver dag med det hun føler for å ta seg til.

    Noen nyttårsforsetter har jeg egentlig ikke satt meg, har aldri vært så flink til å holde dem, men jeg har lovet meg selv noen enkle ting. I år skal jeg bli flinkere til å si NEI, jeg skal bli flinkere til å gjøre meg selv lykkelig, jeg skal lese mer, jeg skal bruke mer tid på meg selv, på å meditere og trene, ting som gir verdi utenom det å oppnå suksess, men som gir indre glede og som resulterer i at du kan bli en enda bedre utgave av deg selv, med mer overskudd og positivitet.

    Mens jeg skriver så har jeg propper i ørene og «The Secret» på lydbok.
    Jeg har blitt anbefalt denne boken utallige ganger, jeg har lånt den av en venninne, så på biblioteket, kjøpt den på iPad, og nå, endelig så har jeg fått den på lydbok. Det er jo så mye lettere, nå kan jeg høre på den hvor enn jeg befinner meg, jeg kan gjøre andre ting samtidig og ikke minst, jeg kommer gjennom den uten å føle at det er en plikt å lese den. Alle trenger en påminnelse på  at man skal tenke positivt, at man skal tro at ting blir bra, at vi kan oppnå det vi vil.

    For 2014 skal min leveregler være:

    Ask – Believe – Recieve

    Life is so easy
    Life is so good
    All good things come to me.

    I tillegg har jeg hevet meg på #100HappyDays challengen som jeg snublet over på facebook.
    Mine bilder kan du finne ved å følge meg på Instagram @Sivva

    Ønsker dere alle en positiv, fredelig og lykkelig helg!

    Takk!

    xoxo Sivaa

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Jeg mobbet… meg selv…hvem

    torsdag 14. mars 2013

    mobbet du? 

    Akkurat nå sitter jeg på bussen på vei til time hos min helseterapeut.  Jeg har nevnt tidligere hvordan han har hjulpet meg siden pappa døde. Det begynner å bli en stund siden jeg har vært der nå, og lurer på hva han har å si til meg i dag! På tirsdag er det nemlig fire år siden pappa døde. 

    Det at helseterapeuten har hjulpet meg i sorgen over pappa er bare en av flere ting. Han har lært meg å være snillere mot meg selv. I disse dager har det vært mye skriverier om mobbing og flere unger jenter som har tapt livet trolig på grunn av dette. Så ufattelig tragisk at vi kan være så stygge i oss at vi til slutt kan stå ansvarlig for at enkelte personer rett og slett velger å ikke leve lenger, i så ung alder! 

    Mobbing kan komme i mange former, av og til kan du faktisk ta deg selv i å mobbe nettopp deg selv.       Jeg har ikke alltid vært like snill mot meg selv og kan vel si at i noen tilfeller har jeg vært en mobber. 
    Tidligere så var eg ikke så flink til å se på meg selv med snille øyne, jeg var alltid kritisk til hvordan jeg så ut, skjulte ørene mine for de stakk jo slik ut, ja jeg kalte meg selv til og med Dumbo…. Bare for at ikke andre skulle få si ordene først! Jeg har alltid vært tynn som en stokk, men var alltid kritisk til dette også, jeg var beinete, men likevel tenkte jeg om jeg var for tykk… Jeg visste jo det utrolig godt at jeg ikke var det, men jeg fant ofte ting jeg ikke var fornøyd med og rakket rett og slett ned på meg selv. Som en forsvars-vegg var jeg hard mot meg selv for at jeg lettere skulle takle det om andre også var det.

    Jeg brukte store deler av ungdomskolen på å prøve å leve opp til et ideal som jeg kanskje ikke sto inne for, dette samtidig som jeg gjorde mitt ytterste på å få gode karakterer, bevise at jeg hadde noe i toppen.

    Å flytte til England ble en åpenbaring for meg, jeg var 21 år og for første gang i mitt liv torde jeg å være meg selv 110%, rett og slett ga jeg blanke F… om hva folk hadde å si om meg, jeg var ikke lenger redd for å bli sett verken opp til eller ned på. Jeg ble også snillere med meg selv, mer fornøyd med meg selv og jeg så at folk likte meg, godt, akkurat slik jeg var. Gradvis gikk håret oftere opp i en dult eller bak i en hestehale. Sminken forsvant gradvis og jeg ble tryggere på alle mine kvaliteter.

    Jeg har gjennom hele livet vært så kritisk til meg selv og trodd at dette bare er slik vi mennesker er. Tenk hvor mye bedre vi hadde hatt det hvis vi bare hadde vært flinkere til først og fremst bygge oss selv opp, og i stedet for å rive hverandre ned og tråkke på hverandre oppmuntre de kvaliteter og egenskaper hvert enkelt menneske har og by på.

    Ethvert menneske er like mye verdt, alle har noe ved seg som er verdt å ta vare på, som er verdt å rose og oppmuntre.

    Det verste jeg vet er når vi mennesker sitter å rakker ned på noen, og ja, jeg kan godt ta meg selv i å gjøre det jeg også av og til, men jeg prøver å holde meg for god for sånt.

    Jeg mener at jeg kan ikke se ned på noen fordi at de ikke har en master i tillegg til en bachelor, at de ikke har hatt artikler på trykk, hatt fotoserier i aviser og gjort 1/3 av de tingene jeg har vært så heldig å få muligheten til. Selv om jeg er flink i det jeg gjør så kunne jeg for eksempel aldri vært hjelpepleier som min søster…. ja, innenfor helsevesenet i det hele tatt, jeg er ikke sterk nok til det og tror ikke jeg kunne gjort den jobben bedre bare fordi jeg er høyere utdannet.

    Kilde: Vær en Venn siden på Facebook

    Noe av det verste jeg vet er når noen rakker ned på de menneskene som bor her i Kopervik hvor vi bor, eller på Karmøy generelt. At en liksom har mindre intelligens og lavere livsverdi bare fordi en ikke har følt behovet for å flytte på seg for utdanning. Høyere utdanning faller ikke naturlig for alle. Vi må respektere at noen ikke har det behovet som andre til å markere seg.

    Jeg flyttet tilbake til Kopervik fra London, og jeg føler ikke at jeg har gått tilbake i utvikling og blitt mindre smart på grunn av det, snarere tvert imot. Her har jeg fått en fantastisk jobb i Byen Vår Kopervik som jeg virkelig liker og som jeg får utfordret meg i og lærer noe hver eneste dag. Jeg har vært på jobb mer enn nødvendig denne uken fordi jeg har lyst å lære mer, få mer kunnskap.

    Vi må slutte å prøve å finne feil med hverandre, vi må gå inn i oss selv og finne årsaken til at vi har det behovet å rakke ned på vår neste.

    Jeg prøver nå så godt jeg kan å se årsaken til at folk kanskje behandler enkelte på visse måter.

    Jeg vet veldig godt at nå i disse dager så snakker noen dritt om mamma og tante, og egentlig på det som er min avdøde mormors rykte. Noen har postet på både Facebook og Instagram at de ønsker at vi brenner en viss plass, og da mener de nok helvete tenker jeg. Det hele gjelder salg/ og kjøp av et hus, min mormors. Det blir rettssak nå til sommeren, og uten å gå i detaljer så har vi sagt hele veien at finnes det en gyldig grunn for å saksøke oss så må jo kjøpere få lov til det.

    MEN….. Jeg skulle ønske de ikke sank så lavt til å ønske min mor og min tante i et brennende hull. Lurer på om de er klar over hva slike utsagn kan resultere i, det er faktisk krenking av enkeltpersoner i sosiale medier, og vet de som kommenterer tilbake at de er med på å mobbe? Vet de at dette kan anmeldes, og vet de hva det kan gjøre med noen?

    Jeg volder ingen smerte og jeg ønsker ingen vondt, jeg tror på karma og at en skal være hyggelig mot selv våre verste fiender. Jeg tror ikke vi tjener noe på å slenge dritt om andre, men at vi har det mye bedre med oss selv hvis vi klarer å se rasjonelt på ting.

    Se for deg at du står på ene siden av et speil, du slenger ut dritt om både det ene og det andre….. Husk at du vet aldri hvem som står på andre siden av det speilet.

    Denne uken døde en 13 år gammel jente….. noen må sannsynligvis leve resten av livet med det på samvittigheten.

    Vi sto sammen etter 22. juli, hånd i hånd, hvite og svarte, høye og lave, menn og kvinner, politikere og hjemløse, vi var en… Men skal vi bare stå samlet når en tragedie rammer oss? Vi må jo lære oss å stå sammen i hverdagen også, vise nestekjærlighet og behandle hverandre med respekt.

    Vær en venn du også! Vis barna i vår tid at vi kan stole på hverandre og at tiden med mobbing er forbi!

    På Facebook oppfordrer BT til å være en venn. Bli med da vel!

    VÆR EN VENN 

    – Takk –

    Siv Asbjørnsdotter Haugvaldstad

    – ​​Live Long And Prosper –

    – Sivaa

  • Kjære dagbok,  Rett fra hjertet

    Dumb blondes….

    onsdag 13. mars 2013


    Jeg kjenner at jeg er litt provosert om dagen. Det snakkes om likestilling mellom kvinner og menn, men når jeg ser reklame for TV3 og Paradise Hotel synes jeg det burde tas opp litt debatt på brunetter og blondiner. 
    Off blir rett å slett skikkelig flau når jeg ser hvordan programmet velger å fremstille blondiner. Dumme, lette på tråd og med et hode fullt av luft, akkurat som en ballong som sprekker bare det tenker en fornuftig tanke. Teamet i TV3 må virkelig bruke lang tid på å luke ut de blondinene som bekrefter folks syn på at blond og intelligens virkelig ikke hører sammen. 
    Tommelen ned for dem…..
    Jeg er født blondere enn blond, og helt ærlig, med et utseende jeg ikke kan klage så mye over. Hadde jeg gjort det synes jeg egentlig det hadde blitt for dumt, jeg er ikke direkte stygg å se til… Dette vet jeg! Det betyr heller ikke at jeg oser av selvtillit… Alltid har jeg strevd for å vise at jeg ikke er en dum blondine, men at jeg har IQ, tanker og meninger om det meste. Jeg var smart nok til å få gode karakterer på skolen, jeg kom inn på alle universiteter jeg søkte journalistikk og jeg fullførte og besto en master. 
    Ikke så dum likevel kanskje? 
    Selv om jeg kler best platinablond hår og ja, føler meg mest vel med det, det er jo det speilbildet jeg kjenner, så betyr ikke dette at jeger blottet for noen som helst sosial intelligens og annen intelligens. 
    Jeg elsker klær og mote, synes Sex og Singel-liv er fantastisk gøy og jeg leser moteblader og kjendisnytt som bare det…… MEN, dette er ikke den jeg er mesteparten av tiden, det er bare en del av meg, den samme delen som også bruker tid på sminke, hår og outfits. 
    Den største delen av meg er nok den ikke så mange ser. De fleste vennene mine husker at da jeg var ung ble jeg kalt Pamela, og jeg kan ærlig si at jeg ennå ikke klarer å se på den jenta som satte dette ut i livet, hun vet sikkert ikke hvor mye det såret meg, og hvor mye jeg slet med det, i årevis. 
    Jeg som jobbet så hardt for å vise at jeg var glup, og at det blonde håret bare var en del av meg. 
    En forventer gjerne ikke av en platina blond jente at hun tilbragte ca. 3-4 timer hver dag på å gjøre lekser, og elsket det over alt på jord. At det kjekkeste bladet i verden er Illustrert Vitenskap og ble abonnert på i årevis, til og med sendt fra Norge til England i perioder når jeg bodde der. At får jeg valget så foretrekker jeg enhver Sci-Fi film over alt annet. Jeg ikke ler av guttene i BigBang, men at jeg ler med dem. At favorittboken er Ringenes Herre både norsk og engelsk utgave. At jeg hører mest på indie musikk og metal før pop. At jeg ikke er redd for å brekke en negl eller grave i gjørma. 
    At jeg ikke er redd for å vise meg uten sminke og i jobbebuksa på Coop. 
    I 2013 må der da for søren være lov til både være blond og smart! 
    Fy Fy til TV3 for å fortsette å male et bilde av oss der vi blir alle dratt under samme kam. 
    Det finnes nok like mange brunetter med bare luft mellom ørene…. Hvor er de?